”Er ofte mer hevngjerrig enn nordmenn”, “Tar imot velgjerninger og goder, men er utakknemlige”, “Jeg skulle ønske at de reiste tilbake alle sammen.” Ord som kunne vært tatt fra en sms sendt til en Holmgang-debatt om innvandring anno 2009, men som i virkeligheten hører til forfatteren Jens Arne Friis beskrivelse av kvenene i romanene Lajla (1881) og Ella (1891).
Ifølge offisiell historieskriving nedstammer kvener fra finsktalende innvandrere som kom til Nord-Norge på 1800- og 1900-tallet. Redaktør i den norsk-kvenske minoritetsavisen Ruijan Kaiku, Lisa Koivuleho, forteller imidlertid at det bodde kvener i Nord-Skandinavia allerede i vikingtiden. Vikingkongen Ottar fra Nord-Hålogaland fortalte om kvener til Kong Alfred i England på 800-tallet. Hun poengterer at dette var lenge før grensene i nord ble fastsatt i 1751. Det er altså ikke snakk om emigrasjon eller immigrasjon, men et folk som har levd på det som i dag er norsk territorium i århundrer, slik hun ser det.
Kvener gårsdagens muslimer
Kvener i Norge har lenge blitt sjikanert i norsk skjønnslitteratur, noe
som har gått utover egen stolthet, hevder Koivuleho.
Krav om at folk skal ta avstand fra sin opprinnelseskultur, øker i styrke.
– Bøkene har vært lest av flere generasjoner nordmenn i snart 130 år og påvirket lesernes syn om samer og kvener. Særlig kvenene gjøres fremmede og usympatiske.
– Vil du si at kvenere i sin tid ble omtalt på samme måte som muslimer og andre minoritetsgrupper blir omtalt i dag?
– Boka Ella og utdrag fra andre romaner om Nord-Norge fra ulike tidsperioder viser en klar parallell i språkbruken: mistenkeliggjøring, stereotypier og at man trekker frem negative sider hos enkeltpersoner for så la disse gjelde en hel folkegruppe.
– Sjikane av minoritetsgrupper er altså ikke noe nytt i Norge?
– Selvfølgelig ikke! Fremmedfrykten er universiell og begrenser seg ikke til noen menneskegruppe, folk, nasjon eller tidspunkt.
Lær av historien!
Koivulehto mener det å være redd for det ukjente er en menneskelig reaksjon, men samtidig må et sivilisert samfunn klare å håndtere denne frykten. Når frykt for det ikke-norske gir seg utslag i ensretting og diskriminering, kan konsekvensene bli langvarige.
– Kvenene fikk i mange år ikke lov til å lese og skrive eget språk på skolen, noe som har ført til at mange eldre kvener i dag sliter med dårlig selvbilde. Og selv om “en nasjon, et folk, et språk”-politikken ikke lenger er offisiell ledetråd i samfunnet, finner vi rester av det hos majoritetens tankegang på alle samfunnsplan.
Hun får medhold av leder i Antirasistisk Senter, Kari Helene Partapuoli, som selv har samisk bakgrunn.
– Jeg finner skremmende mange likhetstrekk mellom måten mange minoritetsgrupper behandles på i dag og fornorskningspolitikken som samer og kvener ble utsatt for. Vi ser at krav om at folk skal ta avstand fra sin opprinnelseskultur og bli mest mulig lik “oss”, øker i styrke. Heldigvis har man nå muligheten til å lære av historien og innse hvordan slik diskriminering går utover folks selvfølelse opp gjennom generasjonene, påpeker Partapuoli.
Store medier verst
Rune Sundelin, leder i Norske Kveners Forbund, sier at man fra miljøets side registrerer at det ofte er de store mediene som har skrevet negativt om kvener.
– Et slikt konstant negativt fokus ender bare opp med å gjøre folk lei, sier han.
Alternativet, ifølge han, er å komme ut i andre medier med et positivt budskap.
– For oss som nasjonal minoritet, og sikkert for andre minoritetsgrupper i Norge, vil dette være enklere og mer virkningsfullt. Nordlys og andre regionale medier, særlig samiske, har lært seg å dekke kvenespørsmålet på en helt annen måte enn hva de store aktørene har klart, sier Sundelin.
