Vendepunkt: Etter 11. september fikk vår spaltist en ny og mer akutt opplevelse av det å være muslim.
Foto: Flickr/Creative Commons

Fra Benjamin til Mohyeldeen

På ungdomskolen hørte jeg ofte folk rundt meg snakke om rasisme og diskriminering, men jeg skjønte aldri hva de pratet om.

Utrop nr. 5/2010 (18.03.2010)
Ofte tenkte jeg: Hva er det folk klager på egentlig? Vi ”innvandrere” har det jo kjempebra her, selv om jeg ikke definerer meg som innvandrer, jeg er født her og er norsk med røtter fra Pakistan, ikke en som har innvandret hit.

Tiden gikk og jeg nektet for at jeg opplevde noen form for diskriminering.

Men så kom 26. januar 2001. Jeg gikk i niende klasse på Holtan ungdomskole i Horten. Den dagen rystet hele Norge. Det var den dagen Benjamin Hermansen ble drept av tre ungdommer fra det nazistiske miljøet BootBoys. Joe Erling Jahr, Ole Nicolai Kvisler og Veronica Andreassen ble siktet – de to første for forsettlig drap. Andreassen ble siktet for legemsbeskadigelse. Det var den dagen jeg for første gang så på hudfargen min. Hvordan kan et menneske bli drept bare på grunn av hudfargen det går og bærer på?

Spørsmålene begynte å komme. Og jeg vek unna svarene hele tiden. Men maken til rasistisk aggresjon har jeg aldri sett, verken før eller senere. På den annen side var også fellesskapet som oppsto unikt. Faklene kom ut i gatene, og alle de jeg kjente tente lys for Benjamin. På den tiden var det ikke mange innvandrere som bodde i Horten. Men alle gikk i tog, og min optimisme kom tilbake da jeg gikk i fakkeltog sammen med over halvparten av befolkningen i Horten.

11. september

Men så kom 11. september bare noen måneder senere. Jeg husker godt den dagen jeg kom hjem fra skolen. Som vanlig slang jeg skolesekken min i stuen og slo på tv-en. Alle kanalene var fulle av bilder av de to brennende bygningene World Trade Center. Allerede 12. september begynte muslimer verden over merke konsekvensene. Neste dag bestemte jeg meg for å dra på skolen litt senere. På skoleveien gikk jeg forbi to eldre damer. De så veldig rart på meg og pekte på meg og sa: ”Det var sånne som henne som gjorde det."  Nederlaget begynte å gnage igjen. Nå var det ikke greit å være muslim heller lenger.

For noen måneder siden ble det arrangert demonstrasjon mot Dagbladets trykking av karikaturene av profeten Mohammed (fred være med han).  Norske muslimer samlet seg for å markere sin avsky mot trykkingen. Et samlet fellesskap som følte seg såret, markerte sin ytringsfrihet. Og da kan man lure på om ikke trykkingen av karikaturene også var å praktisere ytringsfriheten. Jeg mener at karikaturene først og fremst må ses som rasistiske ytringer. Slike ytringer omfattes ikke av ytringsfriheten. Rasistiske ytringer krenker, og det samme gjorde karikaturene.

Men hva er det vi husker best fra demonstrasjonen? Ikke det opprinnelige formålet, som var å minne Norge på hva muslimer føler, men Mohyldeen Mohammeds uttalelser om et mulig 11. september på norsk jord.

Ytterpunkter

Mennesker som Mohyldeen Mohammed, Joe Erling Jahr og Ole Nicolai Kvisler representerer det mest ekstreme i to ulike miljøer, men dessverre lar vi oss alle styre av slike mennesker. I offentligheten blir det lagt stor vekt på deres meninger og handlinger, selv om det er veldig få som kjenner seg igjen i det disse ytterliggående personene står for.

Min egen oppfatning av hva rasisme er, har gått i takt med den raske forandringen i samfunnet i kjølvannet av de dramatiske hendelsene i  2001. Fra Benjamin til Moyeldeen Mohammed har temaet rasisme fått en helt annen betydning for meg.