Det ble et hjertelig gjennsyn da Labuda og Ana møtte sin tidligere kollega og Venn på flyplassen i Beograd.
Foto: Torgrim Halvari
Familier måtte forlate trygge liv i Norge
Sendt tilbake til ustabile områder der de blir uglesett av lokalbefolkningen

– Her har vi ingen fremtid

Labuda og Ana tripper lett og speider mot utgangsdøren til ankomsthallen på Beograd flyplass. Med kveldsflyet fra Oslo venter de sin tidligere arbeidskollega og venn. Selv måtte de ta et fly fra Norge uten returbillett.

Utrop nr. 18/2010 (09.12.2010)
Gusse håper at norske myndigheter snur og tar tilbake de Kosovoserberne som er sendt ut fra Norge
Foto: Torgrim Halvari

Jan Erik Jørstad går i Vadsø under kallenavnet ”Gusse” Han er sliten etter reisen, men utrolig glad for å se de to søstrene igjen. De klemmer hverandre, tårer skimtes i tre par øyne. Vennskapet mellom de to kosovoserbiske damene og bakeren fra Vadsø er tydeligvis dypt og inderlig.

Familien Mandic er tilbake i Kosovo. Hver dag savner de sine venner i Vadsø.
Foto: Torgrim Halvari
– Disse to har betydd så utrolig mye for meg, de er de beste arbeidskollegaer jeg noensinne har hatt, sier ”Gusse” med et svakt smil.

Brakkebolig

Andrej Mandic er fem år men i Vadsø var han alt regnet som et stort fotballtalent. I Kosovo er foreldrene redd han ikke kommer til å komme seg lenger enn gårdsplassen.
Foto: Torgrim Halvari
Dagen etter i en liten drabantby noen kilometer utenfor Serbias hovedstad. Den høstgrå morgenluften lukter svovel og kull. En gjørmete vei fører inn mot de okkuperte brakkene hvor flere kosovoserbere har holdt til siden de rømte fra Kosovo under konflikten i 1999. Her bodde Labuda og Ana sammen med sine barn fram til de flyktet fra Serbia i 2008 og her bor de nå etter å ha blitt tvunget til å reise fra livene sine i Norge.

Rundt 15 mennesker deler noen få kvadratmeter der de sover, spiser og forsøker å leve et så normalt liv som mulig. Siden brakkene er okkuperte, er det ingen som betaler husleie eller strøm, og kommunen som eier har lenge truet med å kaste dem ut. Ingen av kosovoserberne som bor der, vet hvor de skal gjøre av seg om kommunen gjør alvor av trusselen.

Gusse er sjokert over de forholdene Labuda og de andre lever under.
Foto: Torgrim Halvari
”Gusse” er sjokkert over boligforholdene og mener de er langt verre enn dem man finner i en flyktningleir.

– Det er utrolig at folk må bo under så dårlige forhold. Jeg blir kvalm av å gå på toalettene hvor det er nedsarvet og ikke finnes vannklosett, bare et hull i gulvet. Hjemme i Vadsø var de veldig godt integrert, hadde fine leiligheter og jobb, ja Labuda var ett av de største bakertalentene jeg noen gang har sett, de var to dyktige damer man kunne stole på og som sto på og jobbet hardt. Nå har de ingen ting, jeg lurer på om politikerne som avgjorde deres skjebne sover godt om natten, sier han og rister oppgitt på hodet.

Marija, Mihailo, Aleksandra og faren Bozidar Milenkovic i et av de små rommene de har fått låne av en fjern slektning.
Foto: Torgrim Halvari
Fra Kosovo, ikke Serbia
Søstrene kommer opprinnelig fra en liten landsby uten for Pec/Peja i Kosovo, et av de stedene hvor den etniske konflikten var sterkest mellom serbere og albanere på slutten av 90-tallet. Selv om situasjonen er langt bedre i dag og det i de siste årene har vært få konflikter mellom de to folkegruppene, mener søstrene at de ikke har noe i Kosovo å gjøre. Huset deres ble plyndret og brent, en nær slektning ble drept og de tror ikke de vil føle seg trygge om de i det hele tatt hadde hatt noe å vende tilbake til. Nå føler de seg dømt til et liv i elendighet som samfunnets tapere.

– På flyet ble vi lovet av norsk politi at serbiske myndigheter skulle hjelpe oss, den hjelpen har vi ikke sett noe til i det helt tatt, tvert i mot. Om vi skal få oversatt dokumenter eller gjort noe annet, må vi betale for oss av de få pengene vi har, forteller Ana. Også blant ”vanlige” serbere er korrupsjon kjent som et av de største problemene i landet.

Ingen fremtid
I Vadsø har flere mennesker engasjert seg i å få omgjort utsendelsen av kosovoserberne, rettighetene til barna er et av deres viktigste argumenter.

– Om ikke ”Gusse” og andre greier å få oss tilbake, så er det ikke noe håp verken for oss eller barna, sier Ana, ansiktet dirrer og en tåre treffer gulvet i det hun ser ned på sønnen som sitter på det skitne teppet og leker med en dukke og et plastgevær.

– Verst synes jeg det er for barna, de er jo helt uskyldige og har ikke noe som helst mulighet til å få en fremtid her nede. I Vadsø hadde de alt, de kunne blitt hva de ville. Her blir vi sett på som tapere, vi kosovoserbere er svært dårlig likt av dem som bor i Serbia og de kaller oss søppelserbere, fortsetter Labuda og legger en trøstende arm på søsterens skulder.

Høsten er i ferd med å gli over i vinter. Rundt det lille kjøkkenbordet sitter seks voksne og sliter med å formulere et brev til serbiske og norske myndigheter. Snart må de ut å lete etter ved og annet brennbart for å holde en viss varme i de gamle brakkene.

Utenfor brakkene leker en flokk med tilsynelatende glade barn, de danser i ring og synger en norsk barnesang om at barn kan forandre verden. Anas datter Marija viser fram noe av det hun har lært av instruktørene i Vadsø Karateklubb. Der var hun ansett som et naturtalent, noen snakket allerede om at hun om få år kunne stille i VM for Norge. Her nede må man enten kjenne noen eller betale dyrt for å bli med i en karateklubb. Hverken det unge talentet eller moren tror hun har noe fremtid om hun blir værende i Serbia.

En halvtime senere sitter vi med Marija og moren i det lille rommet, ute trommer regnet på det gråmorkne taket. Den 12 år gamle jenta kryper sammen og gråter,

– I Norge følte jeg meg trygg, der kunne jeg blitt hva som helst. Her er vi ingen ting, her har vi ingen framtid. Hvorfor må det være sånn, er det ingen som kan hjelpe?

Taus av stress
Lengre sør i Serbia, i en landsby litt utenfor Jagodina sitter en annen Marija og hennes søster Aleksandra. I det lille rommet de deler sammen med mamma, pappa og to småsøsken, forteller de om sitt møte med Serbia. Begge hadde toppkarakterer fra skolen i Vadsø og så for seg en fremtid som henholdsvis politietterforsker og lege. Her nede kjemper de med myndighetene for i det hele tatt å få fortsette på skolen på det klassetrinnet de hører til.

– Skolesystemet her helt annerledes her enn i Norge. Det vi har lært i den norske skolen, blir ikke uten videre godkjent, dessuten må vi betale mange penger for å få oversatt fra norsk til serbisk de dokumentene vi har fra Norge, forteller søstrene Marija og Aleksandra Milenkovic.

Familien Milenkovic har akkurat kommet fra sykehuset hvor jentenes lillesøster er innlagt med store magesmerter. Etter å ha blitt sendt ut fra Norge, har 12-åringene nesten ikke sagt et ord og foreldrene mener hun sliter med stress.

Familien kommer fra den sørlige delen av Kosovo, i landsbyen de kommer fra er det kun noen få serbere igjen etter konflikten i 1999. Da familiens jordhus falt sammen i 2007, bestemte faren seg for å bruke alle sparepengene på å flykte til Norge, landet de hadde hørt så mye godt om. En albansk menneskesmugler ble kontaktet, og etter noen dagers reise og en betaling på flere tusen euro var de fremme i Norge. Jentene og familien havnet i Vadsø hvor de fort tilpasset seg norske forhold.

Helgas fremtidskvinner
Mellom de to jentene sitter broren deres Mihailo. Som femåringer flest er han svært aktiv, men der de bor nå har han ikke så mye plass å bevege seg på. Siden huset deres i Kosovo er ødelagt, hadde familien ingen steder å reise til da de ble sendt ut av Norge. Heldigvis hadde de en fjern slektning i Jagodina som kunne låne dem to små rom på 30 kvadratmeter, hvor de kan bo til de finner noe annet.

– Jeg fikk engang en autograf av tidligere fiskeriminister Helga Pedersen på en kvinnekonferanse. Hun mente at jeg og søsteren min var akkurat slike innvandrerkvinner Norge trenger, sukker Marija.

Men selv om jentene er fortvilet, har de ikke gitt opp håpet om en gang å få vende tilbake til Norge og vennene sine.

– Vi hadde det så godt i Norge, vi var godt likt og hadde et bra liv. Nå virker det som alt har falt i grus. Hvorfor må det være sånn, hvorfor kunne vi ikke bli født et annet sted og en annen tid, livet har vært veldig urettferdig for familien vår, sier Marija og stryker broren over håret.

Savner Vadsø hver dag
I Kosovo, noen mil sør for hovedstaden Pristina, tar en smal vei av fra hovedfartsåren og strekker seg innover til den møter den lille landsbyen Dobrotine. På gårdplassen utenfor et av de 200 husene i den serbiske enklaven springer en energisk rødhåret femåring rundt med en fotball.

Guttens far Dragan kommer med oppmuntrende tilrop på norsk. For noen uker siden var han trener for et helt kull med håpefulle fotballspillere i Vadsø, nå er det kun sønnen og noen nabounger som drar nytte av kunnskapene hans.

– Verden er merkelig. For kort tid siden var vi blant venner i Vadsø hvor alt var fredelig og hvor vi trodde vi skulle få leve under normale forhold resten av livet. Nå er vi tilbake her i Kosovo, hvor det ikke finnes noen fremtid.

Dragan ser opp og smiler forsiktig, etter over tre år i Norge trodde både han og kona at de og sønnene Filip og Andrej ikke ville bli sendt tilbake. Men selv om drømmen om et liv i Norge er knust, har verken han eller kona gitt opp håpet om en dag å komme tilbake til den lille byen de er blitt så glad i.

Usikker liv
For snart fem år siden hadde de fått nok av et usikkert liv i Kosovo. Gjennom flere år opplevde de en rekke truende og voldelige episoder, og da en bombe gikk av i en av de andre enklavene bestemte de seg for å flykte. Gjennom en kontakt fant de en mann som smuglet hele familien til Norge for 2000 euro. Menneskesmugleren kjøre dem i ly av mørket til Oslo og dumpet dem på gaten.

– Jeg husker da vi kom til Norge og etter en stund fikk tildelt Vadsø som det asylmottaket vi skulle reise til. Vi var ikke særlig glade og trodde ikke det kom til å bli noe bra å reise så langt nord, men etter kort tid i byen fant vi ut at det var det beste som kunne ha hendt oss. Vi fikk fort mange venner, jobb og leilighet og følte at vi ble en del av samfunnet, at det var bruk for oss og at folk likte oss. Det samme gjaldt for guttene, Filip spør hver dag når vi skal reise tilbake, jeg har ingen svar å gi ham, forteller Dragan.

Sliter på skolen
Begge sønnene har startet på skole. Foreldrene mener det er viktig å få dem inn i normale rutiner så fort som mulig, men gutten har problemer med det serbiske skolesystemet etter å ha gått på norsk skole i mange år.

– Filip kan kun latinske bokstaver og sliter med at alt står på krylisk. Han snakker serbisk, men kan ikke skrive særlig godt. Her er det ikke som i Norge, at en lærer setter seg ned og hjelper deg, her blir ungene tatt hardt om de ikke greier å følge med i timen. Man slår elevene og lærerne både røyker og drikker i skoletiden. Filip sier ikke mye, men jeg kan se på ham at han ikke har det bra nå. Vi som foreldre må gjøre det vi kan for at de skal greie seg, noe hjelp fra myndighetene regner vi ikke med, sier Sandra oppgitt.

Foreldrene forteller at den yngste gutten, Andrej, for noen netter siden våknet gråtende. Han var sint på norsk politi som hadde tatt ham bort fra vennen i Vadsø.

– Det er ikke enkelt for en femåring å forstå hvorfor vi ikke fikk bli, sukker Sandra.

Sees på som "søppel"
På flyet fra Norge fikk de høre av norsk politi at serbiske myndigheter skulle ta seg av dem og ordne alt. Hjelpen har den lille familien enda ikke sett noe til.

– De som tok imot oss brukte kanskje maksimalt fem minutter på hver familie. En av damene greide til og med å si at hun ikke hadde tid til oss fordi arbeidstiden var over. Da vi spurte hvor vi skulle gjøre av oss, fikk vi til svar at vi kunne reise tilbake dit vi kom fra eller bo på gaten, de sa rett ut at vi var kosovoserbere og at vi ikke var ønsket i Serbia, forteller Dragan.

Etter krigen hevdes det at rundt 500.000 serbiske flyktninger fra ulike jugoslaviske regioner flyktet til Serbia. Flesteparten av dem har ikke noe hjem å reise tilbake til etter at Titos rike ble revet i stykker under Balkankrigene på 90-tallet.

Serbere som ikke kommer fra selve Serbia, blir av de fleste sett på som lavstatus og ofte kalt "søppelserbere". Her må de fleste starte livet helt på nytt. Uten kontakter og uten status har mange av dem store problemer med å etablere seg i samfunnet.

Ingen fremtid i Kosovo
Både Dragan og Sandra kontaktet serbiske medier for å få dem til å skrive om kosovoserbernes situasjon, men ingen ville møte dem. En journalist i en av Serbias største aviser sa rett ut at han ville miste jobben om han skrev om temaet. Den eneste avisen som hadde en liten notis om tilbakesendelsen ble fort fylt av leserkommentarer som alle inneholdt negative og hatske kommentarer. Ingen ønsket dem noe godt.

– I Norge følte vi at vi ble respektert. Jeg jobbet på pleiehjemmet og trivdes godt med det, Sandra hadde jobb i en barnehage. Vi følte at vi bidro med noe, at vi var en del av Vadsø-samfunnet, sier Dragan.

– En mann fra Amnesty sa på TV at vi var dårlig foreldre som ikke tok med oss barna etter andre avslaget i Norge, men hvor skulle vi dra? Om Kosovo hadde være et godt sted for barna mine, hadde jeg i utgangskpunktet aldri reist. Det har gått 11 år siden krigen, men ingen ting har forandret seg. Alt jeg vil, er å gi barna mine en fremtid, sier Sandra og ser bort på sønnen.

Har flyktet hele sitt liv
Sandra åpner datamaskinen, klikker på en mappe og starter opp en film. Bildene som flimrer over skjermen er grusomme. En lastebil med planet fullastet av døde, halvt oppsvulmede kropper.

– Det er faren min, sier hun å peker på et av ansiktene.

– Jeg var ellve år da de massakrerte han og en rekke andre fra landsbyen vår, jeg måtte selv identifisere liket. Mamma døde noen måneder senere. Jeg var plutselig helt alene og måtte flykte til Serbia, foreller hun stille.

Sandra er egentlig serber fra Kroatia. På grunn av krigen var serbere i Kroatia svært dårlig likt, og flukt var ofte eneste mulighet til å redde livet. Ved ankomst til Serbia, ville ikke myndighetene ha henne i landet, og hun ble sendt til Kosovo hvor hun og andre ble tvangsbosatt i kosovosalbanske byer som en del av Milosevic' krigsspill. I Kosovo traff hun ektemannen Dragan, og da krigen kom til Kosovo gikk hun gravid med sønnen Filip og måtte tilbringe over tre måneder i en kjeller uten mulighet til å gå til legen.

– I hele mitt liv har jeg vært på flukt, jeg ønsker ikke at mine barn skal oppleve det samme. Det var derfor det var så godt å komme til Norge. Jeg hadde de beste årene av mitt liv der, forklarer hun.

Siden serbiske myndigheter ikke vil ha noe med henne og familien å gjøre, føler Sandra at de har gjentatt krigens overgrep.

– Jeg har ingen ting imot Norge, men jeg er skuffet og sint på serbiske myndigheter. Jeg er overhodet ikke stolt av å være serber. Under krigen marsjerte serbiske styrker inn, drakk seg fulle, plyndret og drepte, og vi som var lokale serbere og hadde levd i fred med naboene våre gjennom generasjoner ble de som måtte ta støyten etter at de reiste tilbake til Beograd. Fortsatt har ingen tatt ansvaret for dette, ingen har forsøkt å rette opp det som er feil, og vi sitter igjen som de virkelige taperne, sukker Sandra.

Må gjøre det vi kan
Begge ønsker å komme i gang med noe, men i Kosovo er det ikke bare å finne seg arbeid. De aller fleste jobbene er besatt av albanere. Samtidig er det ikke som i Norge mulig å søke jobb ut fra kvalifikasjoner, her må man kjenne noen som vil hjelpe eller betale store summer for å få jobb. Derfor lurer de begge på om de kan starte noe for seg selv.

Fotballen har alltid vært Dragans viktigste hobby. Før 1999 var han en av de store fotballstjernene i Kosovo med hjemmebane i Pristina, hvor både serbere og albanere spilte på samme lag. Men i dag er det ingen serbere som slipper til. Fortsatt blir han kjent igjen på gaten og sønnene blir blant de aller fleste av de tusen innbyggerne i Dobrotine gjenkjent som guttene til fotballspilleren.

I landsbyen finnes det ingen fotballbane og fotballskoler er et fremmed begrep i Kosovo. Derfor kan Dragan tenke seg å starte en fotballskole eller noe annet som kan være med på å gi de unge en positiv fritid.

Sandra føler hun har blitt rimelig god i norsk etter nesten fire år i Norge og lurer på om hun kanskje kan bruke språket til noe. De er begge fast bestemt på at de skal greie seg, men hver dag snakker de om og med vennene sine i Vadsø og savnet er stort.

Femåringen Andrej har lekt hele dagen med fotballen utenfor huset. Man kan lett se at han har arvet farens ballfølelse. I Norge hadde han muligheten til å nå langt. Her er det tvilsomt om han kommer seg lenger enn til gårdsplassen.