Sterk kvinne: Atnaf Berhanu Kebreab har opplevd mye i livet. Nå feirer hun 60 år.
Foto: Henrik Kreilisheim

Familienes hjelper

På norske familievernkontor jobber det bare én familieterapeut med afrikansk bakgrunn. Atnaf Berhanu Kebreab (60) har reddet mange parforhold fra å gå i oppløsning.

Utrop nr. 7/2011 (14.04.2011)

En grå tøysofa og to stoler. Atnaf Berhanu Kebreab mumler noe om at sofaen godt kunne hatt litt mer farger og at hun kanskje burde kjøpe noen puter for å gi den litt mer liv. Kontoret i tredje etasje på Homannsbyen familievernkontor er ganske stort og luftig. På veggen over sofaen henger et bilde. En grønn plante troner i den ene vinduskarmen. I sofagruppen foregår samtalene med par som trenger hjelp til å løse floker i forholdet. I løpet av en arbeidsdag tar familieterapeuten imot opptil fire par. Noen kommer fordi de må. Par som vil skilles og har felles barn under 16 år, er lovpålagt å ha minst én megling for å avklare bosted og samvær.

Fyrverkeri
For Berhanu Kebreab er familien den viktigste brikken i samfunnet. Det var en av grunnene til at hun sa farvel til sykepleien og i godt voksen alder satte seg på skolebenken for å bli familieterapeut.

– Når vi jobber med par, jobber vi også med barn. Når foreldrene har det bra, har også barna det bra. Ønsker de å gå fra hverandre hjelper vi dem til å være foreldre og være der for barna sine, sier hun.

På det lille bordet ved sofagruppen står en eske kleenex og et telys. Atnaf mottar både flerkulturelle og etnisk norske par. Det hender hun må be dem snakke som voksne mennesker.

– Noen ganger er det fyrverkeri. Andre ganger blir det mye gråt. Det er mange følelser som kommer opp, særlig dersom en av partene ønsker å gå ut av ekteskapet uten at den andre er forberedt. Eller når det er utroskap med i bildet, forteller Atnaf.

Ble sint
Selv om hun fremstår som en rolig og sindig kvinne, kan også Atnaf bli opprørt. Da hun hadde et par bestående av en etnisk norsk og en med annen bakgrunn, der mannen ble sint da Atnaf presiserte at de ikke lenger kunne bo sammen etter å ha tatt ut skilsmisse, ble det ekstra vanskelig å holde den profesjonelle maska.

– Han ba meg vise hvor i loven det stod. Jeg skjønte at de var ute etter å utnytte systemet økonomisk. Uærlighet gjør meg sint, forteller hun.

Etter konsultasjonen fikk hun frustrasjonen ut ved å snakke med kolleger.

Få terapeuter
Ved norske familiekontor jobber det bare mellom fem og ti terapeuter med ikke-vestlig bakgrunn. I flerkulturelle Oslo finnes bare Atnaf. Den eneste ansatte familieterapeuten her i landet med afrikansk bakgrunn har stor kunnskap og kompetanse. Men hun er ikke den som roper høyest. Datteren karakteriserer henne som en innadvendt observatør. En karakteristikk moren ikke er uenig i.

– Det kan godt hende. Først hører jeg hva andre sier.

Folk som ikke roper høyt og er utadvendte kan imidlertid bli tatt for ikke å være kunnskapsrike. Når folk blir kjent med Atnaf, finner de ut at hun kan mye.

Hjertesukk
Foregangskvinnen har fått kjenne på det hun kaller ”førstegenerasjonsfrustrasjon”. Det handler om manglende anerkjennelse av kompetanse.

– Innvandrere må hele tiden jobbe og vise at de er bedre enn andre. Dersom man ikke er like flink til å snakke eller skrive norsk som etniske nordmenn, risikerer man å ikke bli sett og hørt. Mens de som har lært av deg gjør karriere. Det gjør meg frustrert, sier Atnaf Berhanu Kebreab, som håper og tror andregenerasjon slipper dette.

Sterk kvinne: Atnaf Berhanu Kebreab har opplevd mye i livet. Nå feirer hun 60 år.
Foto: Henrik Kreilisheim
Måtte reise
Hun ble født og vokste opp i en liten by i Øst-Etiopia. Sju år gammel forlot Atnaf foreldrene og flyttet til noen slektninger på en annen kant av landet for å gå på skole. Annenhver helg dro hun hjem til foreldrene.

Atnaf Kebreab utdannet seg til sykepleier og giftet seg med en mann fra Eritrea, som hun møtte i en kristen menighet. De bosatte seg i Etiopia. På denne tiden var Etiopia kommunistisk og i krig med nabolandet Eritrea. Verken kristen aktivitet eller eritreere ble sett på med blide øyne av myndighetene. Etter å ha vært i Nord-Irland og jobbet som ingeniør fikk mannen til Atnaf beskjed om at han risikerte å bli drept dersom han returnerte til Etiopia. I 1978 fikk han politisk asyl i Norge. Tre år senere var hele familien, som nå bestod av fem personer, samlet i Norge.

Underviste barna
Atnaf lærte seg norsk, ble godkjent som sykepleier og videreutdannet seg etter hvert til psykiatrisk sykepleier. Da barna begynte på skolen, ble hun i tillegg lønnet lærer på hjemmebane.

– Ski kommune spurte om jeg kunne lære barna mine det etiopiske språket amharisk siden kommunen ikke hadde noe morsmålstilbud til dem.

Selv om barna heller ville være med vennene etter skoletid og innimellom synes det var pyton å lære amharisk, behersker alle tre i dag morsmålet både skriftlig og muntlig.

Feirer 60
Familieterapeuten trener tre ganger i uken på treningssenter. Søndager går hun i en etiopisk menighet. Troen er en ledestjerne i livet hennes. Hun tror alle mennesker er skapt i Guds bilde.

I helgene forsøker hun å tilbringe så mye tid som mulig med barnebarnet. Fredagskvelden benyttes gjerne til å se Idol, X-factor eller Disney Channel sammen med den 12 år gamle gutten.

– På 80-tallet så hele familien Cosby-show på lørdagskveldene mens vi spiste pizza. Det var en måte å være sammen på og vi fikk noe felles å snakke om, mimrer Atnaf.

En gang i måneden møter hun to venninner for å spise salat og snakke om deres travle hverdag. Venninnene er blant mange inviterte gjester når Atnaf feirer 60 år. Dagen markeres i Kenya i påsken, der ektemannen jobber for Kirkens Nødhjelp.

– Tiden har gått fort. Men jeg er takknemlig og føler at jeg har brukt årene godt, sier 60-åringen.

Om et par år kommer hun kanskje til å pensjonere seg og bruke mer tid sammen med mannen i Nairobi.

Lytte mer
Som hjernen bak Regnbueprosjektet, som handlet om forebyggende familiearbeid i flerkulturelle familier, fikk Atnaf Kebreab stor kunnskap om flerkulturelle familier. I prosjektet kom hun borti mennesker fra ikke mindre enn 13 forskjellige nasjonaliteter. Hun sier familievernkontorene har en utfordring når det gjelder flerkulturelle familier. Mange har ikke tillit til kontorene og er redde for å bli registrert. I tillegg til informasjon og oppsøkende virksomhet, der potensielle klienter befinner seg, mener hun familiekontorene må lytte mer til hva brukerne ønsker.

– Man kan bruke penger på mange ting, men jeg tror også man må gi rom til brukernes ønsker, sier hun.