Foto: Tuva Rosenlund

Den utstøtte

Jeg drar for å møte "Fatimah", som har vært i Norge i to år. Det er kvinnedagen. Jeg har kommet for å intervjue Fatimah om språk og arbeidspraksis i en bydel i Oslo. Men intervjuet skal komme til å dreie seg om noe helt annet.

Utrop nr. 5/2012 (29.03.2012)

– For noen dager siden fikk jeg et brev i postkassen om at det skal være et møte i retten i midten av april, forteller "Fatimah", som ikke ønsker å stå fram med full navn.

Hun fikler med hendene.

– Dette er veldig vanskelig, sier hun og ser ned.

Gift med fetteren

Fatimah forteller om hvordan hun ble gift med fetteren sin, som hadde bodd ti år i Norge.

– Han kom til Pakistan for å gifte seg med meg. Så bodde jeg femten måneder med hans familie, før jeg fikk familiegjenforening og kunne komme til Norge, sier hun.

– Det første jeg husker er at jeg så snø for første gang, forteller hun.

– Dette er fire år siden sier hun. Jeg var nitten, han var ett år eldre enn meg.

Det første slaget

– Etter en måned i Norge, begynte han å slå meg. Etter dette slo han stadig oftere. Han hadde en annen dame, også hun var fra Pakistan, som han var kjæreste med. Han jobbet alltid, når han var hjemme snakket han med den andre damen på nettet.

– Jeg var ny i Norge. Jeg skjønte ingenting, jeg kunne ikke snakke norsk eller engelsk. Jeg kunne ikke handle mat alene, og når jeg sa at jeg trengte hjelp og at han måtte vise meg hvordan jeg skulle handle, ville han ikke, sier Fatimah.

– Hvis jeg sa fra om noe, så begynte han å slå meg. Mange ganger har han slått meg.

Fatimah stopper, ser ut i luften, hun klarer ikke lenger å holde tårene tilbake.

– Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var så redd, sier hun og tørker tårene. Jeg snakket med hele familien, siden vi er i samme familie, men ingen ville hjelpe. Heller ikke her i Norge.

– Men noen venner sa:"Det er ikke bra at mannen din slår deg, du må gjøre noe med det", forteller Fatimah.

Jeg kom på legevakten og etter hvert på krisesenter flere ganger.

Politiet sa jeg måtte flytte

Legene på legevakten, krisesenteret og venner sa at jeg måtte ringe til politiet.

– Det er vanskelig å fortelle dette til politiet, sa jeg til dem. Hvis politiet straffer mannen min, hva skal jeg gjøre da helt alene her i Norge. Hvor skal jeg bo, hvordan skal jeg klare meg, sa jeg til dem. Og hva ville familien i Pakistan tenke, sier Fatimah.

– De på legevakten og på krisesentrene sa hele tiden: “Vi er med deg. Vi skal støtte deg alltid. Vi skal gå med deg til retten og snakke med politiet, å fortelle om situasjonen din å hjelpe deg”, sier Fatimah.

– Så fikk jeg noe med hodet. Jeg kunne ikke konsentrere meg. Jeg kunne ikke huske noen ting. Han hadde slått meg så mye i hodet. Jeg mistet også menstruasjonen, sier hun.

Til slutt fortale jeg alt til politiet. Da politiet kom til leiligheten, sa de at han fikk besøksforbud og måtte flytte fra leiligheten.

Fatimah forteller at mannen har jobb, og tjener penger, men at han ikke ville betale husleie eller mat.

– For de 7000 kronene jeg fikk fra introduksjonsprogrammet måtte jeg betale alt, forteller den unge jenta.

– Jeg søkte om separasjon og mannen min flyttet ut, sier hun.

Ingen vil vitne

Fatimah har fått et møte i retten. Hun forteller om hvordan politiet spurte om hun har noen venner. De spurte om navnet og telefonnummeret og at vennene måtte komme å vitne i retten.

– Når de jeg kjente fikk brev fra politiet om dette, ble alle redde. Ingen tør å komme å fortelle historien, sier Fatimah.

– Jeg sier at de sa jeg måtte gå til politiet å fortelle historien, og at de skulle støtte meg. Nå sier de bare nei, vi skal ikke hjelpe deg. At det ikke er bra å gå i retten.

– De snakker bare om hva skal andre mennesker tenke om dette, om deg. At jeg har vært i retten.

Fatimah forteller om hvordan det ikke er bra om en kvinne anmelder mannen sin i Pakistan eller Afghanistan. Men at hun har prøvd å fortelle dem at dette er i Norge.

– Politiet skal ikke gjøre noe galt med dere, sier jeg. Dere må bare komme til retten og snakke. Politiet vil bare spørre dere noen spørsmål. Men alle sier bare: “Vi kan ikke vitne for deg i retten.”

Truer med å drepe

Mannen min sier at hvis han får straff og må gå i fengsel, skal han drepe meg hvis jeg blir sendt tilbake til Pakistan.

– Jeg vet ikke hva han kan finne på. Jeg sier til politiet at han ikke må få straff. Men politiet sier, vi kan ikke bestemme det. Det er det retten som bestemmer.

Fatimah stirrer ut i luften.

– Familien til mannen min bor der. Jeg vet ikke hva familien hans vil gjøre med meg hvis jeg må flytte tilbake til Pakistan.

Hvorfor tør de ikke?

– Mannen min sier han vil drepe familiemedlemmer til alle som vitner for meg her i Norge. Derfor tør ingen å møte i retten, sier Fatimah. Ingen vil lenger ha noe med meg å gjøre.

Jeg har nå fortalt at de må ringe til politiet og si at de ikke kjenner meg.

– Derfor, sier Fatimah, det er så trist. Hun ser ned, tårene renner.

Ikke skilt innenfor islam

Det er ikke lenge siden han kom hjem til meg og slo og voldtok meg. Jeg sier at jeg ikke er konen hans lengre. Men han sier jo, du er fremdeles kona mi.

Fatimah forteller at mannen sier at han er muslim at han ikke har skilt seg innenfor islam. Han vil ikke akseptere den separasjonen, fordi den er bare utført gjennom norske lover.

En mann som har kone, kan ha andre kjærester. De sier at i islam kan menn ha flere kvinner, sier Fatimah.

Oppholdstillatelse i Norge

For to dager siden hadde hun intervju med UDI, om sin oppholdstillatelse.

– Jeg vet ikke hvordan det går, sier Fatimah. Vi hadde ikke vært gift i tre år. Og jeg vet ikke om UDI vil ta hensyn til dette.

– Hva skjer hvis du får avslag fra UDI. Må du reise tilbake?

Min familie bor i Pakistan. Fatimah puster tungt, tårene presser seg på igjen.

– Hvis jeg ikke får oppholdstillatelse og må reise tilbake til Pakistan, vet jeg ikke hva jeg gjør. Det vil være umulig å bo der etter det som har skjedd.

Hun stirrer ut i luften.

– I Pakistan jobbet jeg tre år som lærer i barneskolen. Jeg kunne tjene penger og jeg hadde familien min. Hvis jeg må flytte tilbake, vil ingen vite av meg.

Hvorfor det?

– Familien vår sier at jeg ikke skulle ha gått til politiet. Ingen i familien der kan hjelpe meg. De sier at jeg må bo med ham, og fordi jeg har flyttet fra ham, får jeg ikke oppholdstillatelse i Norge og at nå vil det bli veldig vanskelig for hele familien hvis jeg flytter tilbake.

– Jeg kan ikke gjøre noe nå, sier Fatimah og ser ned. – Jeg kan ikke gjøre noe, gjentar hun.

– Har du noe nettverk i Norge?

– Før hadde jeg venner. Mannen min og jeg besøkte dem og de besøkte oss. Etter at jeg separerte meg, vil ingen snakke med meg, ingen vil ta kontakt.

Kommer du til å møte i retten? spør jeg.

– Ja, sier Fatimah. – Selv om jeg må gå dit helt alene.