Gert Danielsen med tradisjonell jemenittisk drakt som heter thoub. Han hadde vært 11 måneder i Jemen, da han plutselig ble overfalt og kidnappet på åpen gate.
Foto: Privat
FN-ansatt ble kidnappet av stammefolk

Skremmende og berikende møte med Jemen

"Magisk". Slik beskriver Gert Danielsen sitt møte med den jemenittiske kulturen. Det faktum at han ble kidnappet og holdt fanget i 12 dager, endrer ikke på det gode inntrykket av landet og folket, forteller han.

Utrop nr. 3/2013 (17.01.2013)

Gert Danielsen (t.h) sammen med andre kollegaer i UNDP i Jemen. På bildet inspiserer de blekket som skulle brukes i valget som ble holdt i februar i fjor.
Foto: Privat
Selv om Utenriksdepartementet fraråder folk å reise til enkelte destinasjoner, finnes det mennesker som ser bort fra reiserådet, pakker kofferten og setter seg på et fly. Hva som får en til å reise kan være så mangt. Da Gert Danielsen reiste til Jemen i februar 2011, var det i forbindelse med jobben.

– Jeg har jobbet for UNDP, FNs utviklingsprogram, siden 2006. Før jeg reiste til Jemen i februar 2011, hadde jeg allerede jobbet to år regionalt i Sør-Afrika, med sørlige og østlige Afrika, og to år i Panama, med Latin-Amerika og Karibien. I Jemen jobbet jeg som teamleder for demokratisk styresett og hadde ansvar for flere prosjekter som lokalt styresett, valg, menneskerettigheter, likestilling og anti-korrupsjon blant annet, forteller han Utrop.

Kidnappet
Ifølge globalis.no er Jemen det fattigste landet i Midtøsten og har vært preget av borgerkriger, politisk vold og uro. Landet ble først samlet i 1990, men landegrensen mot Saudi-Arabia er fortsatt ikke blitt fastlagt. Den politiske situasjonen i Jemen har vært og er fortsatt ustabil. Ifølge globalis.no har sentralmakten i Jemen liten makt, og lojaliteten blant folket går mer til stamme og klan enn til myndighetene. For bortimot et år siden ble Danielsen kidnappet under sitt opphold i Jemen og deretter holdt fanget i 12 dager. Han hadde da vært i Jemen i nesten et år da han ble bortført av medlemmer av Al Jalal-stammen 14. januar 2012.

– Jeg hadde vært ute og ringt min far for å gratulere med bursdagen hans sent om kvelden 14. januar. Da jeg var på vei tilbake mot leiligheten min, kom det en bil mot meg, som begynte å kjøre saktere. Jeg trodde kanskje det var en bryllupsbil, da den hadde plastblomster på panseret. Da jeg så at den stoppet opp rett ved siden av meg, skulle jeg til å si “Mabrook” (‘gratulerer’), men da kom det en mann ut med et stort maskingevær. Da visste jeg at det ikke var annet å gjøre enn å sette meg inn i baksetet, beretter Danielsen og legger til at i det øyeblikket tenkte han at hans siste time var kommet.

Trodde han skulle dø
– Akkurat der og da tenkte jeg at nå er det slutt. Mitt siste øyeblikk hadde kommet. Jeg fikk hjertet i halsen, og pulsen gikk i hundre. Det er antakeligvis det mest skremmende øyeblikket i livet mitt.

Danielsen forteller at han observerte at det var noen mennesker i gaten. Senere lurte han på om noen hadde sett det som skjedde, men i øyeblikket oppfattet han ikke noe annet enn mannen med maskingeværet og tenkte bare på å holde seg i ro og komme seg inn i bilen – som mannen med maskingeværet ønsket.

Hvordan behandlet kidnapperne deg?

– Jemenittene generelt, og stammene spesielt, er et stolt og ydmykt folk. Det er viktig for dem å ta godt vare på sine gjester. Og selv i denne veldig vanskelige og uakseptable situasjonen behandlet de meg greit. Jeg fikk det jeg trengte av mat, klær og hygieneprodukter, og dette kommer nok av den generelle jemenittiske gjestfriheten.

Til tross for at Danielsen var deres fange, behandlet de ham bra. Til frokost fikk han stort sett te, brød og en slags grøt som ikke var søt, men som passet til brødet. Etter hvert fikk han også egg og appelsiner som han lagde juice av. Til lunsj og middag ble det vanligvis servert ris og kylling.

– De visste at jeg ikke spiste rødt kjøtt, så de serverte ikke geitekjøtt eller oksekjøtt, for eksempel. Geit er ellers ganske vanlig i Jemen, forteller han.

– Viktig for meg å forstå dem
Ettersom tiden gikk, opplevde Danielsen å få en del humørsvingninger. Han forteller at han i begynnelsen var mer distansert og sov mye, men dette endret seg med tiden.

– I begynnelsen var jeg nok mer distansert og sov mer og holdt meg for meg selv. Etter hvert ble det litt mer samtale. Jeg ble også litt oppgitt, frustrert og utålmodig etter hvert som tiden gikk, men jeg hadde tilgang til telefonene mine, og samtalene med FN og tekstmeldinger fra venner og kollegaer hjalp nok veldig på humøret og psyken, sier han, og legger til at det var viktig for ham å bygge relasjoner og utvikle empati med dem som holdt han fanget.

– De var jo tross alt bare mennesker, som meg, og de som satt rundt meg, hadde sikkert ikke tatt avgjørelsen om å bortføre meg. Det var viktig for meg å forstå dem. Forståelse er ikke det samme som rettferdiggjøring av en handling, men det å forstå hvorfor noen gjør det de gjør, er et viktig skritt mot forsoning, sosial endring og fred, fastslår han.

Psykisk utmattet
For Danielsen var det usikkerheten som var det vanskeligste å takle da han var i fangenskap.

– Det å ikke vite om du skal sitte der i to dager, to uker, to måneder eller to år tar veldig på. Selv om dagene går og det ikke er vold eller spenning, blir man sliten og utmattet psykisk. Uvissheten var helt klart det vanskeligste å takle, sier Danielsen og legger til at han ble aldri syk og hadde heldigvis god nattesøvn i løpet av de 12 dagene.

– Trodde du noen gang at du kom til å bli skadet eller henrettet?

– Etter selve bortføringsepisoden fryktet jeg ikke lenger for mitt liv. Men når det tok så lang tid, var jeg av og til bekymret for at andre grupper eventuelt kunne komme og prøve å bortføre meg fra huset der jeg oppholdt meg. Det skapte noen nerver, men føltes aldri truende. På den tre timers lange ferden tilbake fra Mareb til Sanaa var jeg også på vakt, da vi kjørte gjennom en del konfliktområder. En del av kontrollpostene på veien er kontrollert av regjeringen og andre av lokale stammer, så det er aldri godt å vite hva som kan skje når man blir stoppet.

Fascinerende land
På vårt spørsmål om han tør å reise tilbake til Jemen eller til et land hvor lignende situasjon kan oppstå, svarer Danielsen ja.

– Ja, jeg ville tilbake til Jemen ikke lenge etter jeg ble frigjort, men av sikkerhetsmessige grunner ble jeg anbefalt ikke å reise tilbake. Bildene mine hadde vært i avisene, og det regnes ikke som trygt. Jeg vil gjerne tilbake en dag, da det er et fascinerende land med et fantastisk folk. Samtidig har landet store utviklingsutfordringer.

Men selv om han fortsatt er åpen for å jobbe i andre land med konflikt eller andre spesielle utfordringer, sier han at han kommer til å tenke seg om to ganger før han eventuelt sier ja.

– UNDPs utviklingsarbeid er veldig viktig, og vi kan gjøre en stor forskjell i slike områder. Derfor er det essensielt at vi er tilstede, og jeg vil mer enn gjerne fortsatt bidra i dette arbeidet i framtiden, legger han til.

 Hvordan vil du beskrive med kun ett ord ditt kulturmøte med Jemen?

– Magisk, sier Danielsenførsteamanuensis i International Environment and Development studies ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås, disse spørsmålene.

– Kidnappinger skjer ofte

Kidnappinger i Jemen er veldig vanlig, ettersom det er en tradisjonell måte å avslutte konflikter på.

Det forteller Stig Jarle Hansen, førsteamanuensis i International Environment and Development studies ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås.

– Hvem som blir kidnappet, er helt tilfeldig. Kidnapperne setter seg i en bil, kjører rundt og ser etter utlendinger. Jeg tror at det var dette som var tilfellet bak kidnappingen av Gert Danielsen, forklarer Hansen. 

I forbindelse med kidnappingen av Gert Danielsen for snart et år siden, var den bakenforliggende årsaken arrestasjonen av broren til en av stammelederne. 

Kravet for løslatelse av Danielsen var at broren til stammelederen skulle bli satt fri.

– Med unntak av Al Qaida behandler kidnapperne normalt sine fanger bra. Det er en del av deres kultur og i tillegg gir det status.