Minoriteter kan bidra mer: Marta Bivand Erdal, seniorforsker i PRIO, mener myndighetene kan trekke minoritetene enda mer med i bistandsarbeidet.
Foto: Intisar Marzog
Diasporamiljøet i Norge:

Ekskludert i ny stortingsmelding

Norske myndigheter ser på diasporamiljøet i Norge som en ressurs for norsk bistand og ønsker å spille på lag med dem. Likevel blir ikke diaspora nevnt i den nye stortingsmeldingen om utviklingspolitikk.

Utrop nr. 21/2013 (23.05.2013)

– Norske myndigheter må ta et valg mellom å spille på lag med diasporamiljøene og styrke dem, eller man kan velge å si at dette ikke er bistand og dette vil vi ikke forholde oss til.

Det sier Marta Bivand Erdal, som er seniorforsker i PRIO, til Utrop. Hun påpeker at svært mange er sterkt engasjert i utviklingen i sine opphavsland. 

– Den internasjonale trenden er at man ser på diasporamiljøene som en ressurs man ønsker å spille på lag med. Derfor er det interessant å se at diaspora ikke nevnes i den nye stortingsmeldingen om utviklingspolitikk, sier hun.

Hun minner om at diaspora har språklig og kulturell kompetanse som kan gi de etablerte bistandsaktørene nye perspektiver.

– I minoritetsmiljøene finner man kryss-kulturell kompetanse og referanserammer som er unike også i forhold til lokale partnere i hvert enkelt land. Diaspora er vant til å sjonglere mellom ulike perspektiv, forteller Marta Bivand Erdal, seniorforsker i PRIO, til Utrop.

Hun legger til at minoritetene  ikke nødvendigvis sitter med bistandsfaglig kompetanse, men de kan bidra særlig med tanke på kompetanseoverføring og holdningsskapende arbeid.

”Et nytt norsk vi”

Bivand Erdal mener det er viktig å ta et skritt tilbake og betrakte bistandspolitikken fra litt avstand. Det er et sentralt poeng her at norsk utviklings- og utenrikspolitikk representerer Norge og norske interesser.

– Etter flere tiår med innvandring har vi nå ”et nytt norsk vi” for å sitere Jonas Gahr Støres ord da han var utenriksminister. Det å inkludere diaspora-perspektivet i norsk bistand må også sees i denne sammenhengen.

Siden midten av 2000-tallet har norske myndigheter blitt mer bevisste på å inkludere diaspora i utenrikspolitikken. Men dette har ofte skjedd på diasporas initiativ.

– Myndighetene trenger en mer helhetlig tilnærming til å inkludere diaspora i utviklings- og utenrikspolitikken. Aller helst bør det skje i dialog med myndighetene som har ansvar for inkluderings- og integreringsfeltet.

Sammensatte erfaringer
En statlig organisasjon som har jobbet tett med diasporamiljøene i Norge er Norad, direktoratet for utviklingssamarbeid.

– Norad og norske organisasjoner har mange positive eksempler på hvordan minoritetene bidrar og i visse tilfeller er helt avgjørende for at bistandsprosjekter skal lykkes. Særlig gjelder dette i holdningsskapende arbeid mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, eller i områder hvor kjennskap til kultur, samfunnsorganisering og maktforhold er særlig viktig, forteller Vigdis Halvorsen, seksjonsleder av Norads utviklingsinitiativ, til Utrop.

Siden 2008 har Norad hatt egne kapasitetsbyggingsprogrammer for diasporaorganisasjoner, altså norske organisasjoner som er opprettet og/eller drevet av personer med diasporabakgrunn. Per dags dato mottar 13 organisasjoner støtte, mot tre i 2008. Seks organisasjoner får støtte direkte fra Norad og ytterligere sju mottar støtte via en pakistansk organisasjon Norad samarbeider med. De fleste diasporadrevne prosjektene er innen utdanning og helse.

– Det finnes mange svært flinke, dedikerte enkeltpersoner med diasporabakgrunn, men det er et stort behov for kapasitetsbygging i både organisasjonsarbeid og prosjektarbeid. Og dette er svært krevende og dyrt for både Norad og organisasjonene, forklarer Halvorsen og legger til at:

– Et slikt særskilt fokus og egne penger og tiltak rettet mot diasporaen har vist seg å ”isolere” diasporaen i egne små prosjekter istedet for å nyttiggjøre diasporaens kompetanse i større grad i den etablerte bistandsbransjen.

Halvorsen forklarer at til nå har diasporaens engasjement vært avgrenset til spesifikke prosjekter i ett konkret geografisk område i opphavslandet. Men nå ser direktoratet en veldig spennende utvikling i engasjementet for å også delta i en bredere utviklingsdebatt, hvor flere diasporaorganisasjoner søker informasjonsstøtte fra Norad for å kunne bidra til debatt, kunnskapsformidling og engasjement om utviklingsspørsmålet blant diasporabefolkningen.

Godt nok tiltak?
Utrops spør Marta Bivand Erdal om Norads tilskuddsordning er egnet til å få brukt ressursene diasporamiljøene besitter.

– Norad har et prisverdig prinsipp om likhet og at diasporaorganisasjoner skal inkluderes sammen med alle andre som arbeider med utvikling. Men det hører også med til historien at det finnes gode argumenter for tiltak som kan gjøre en slik ”likhet” mer reell. Gjennom ”pilot prosjekt Pakistan” som Norad og UD finansierte i 2009-2010 fikk 8-10 norsk-pakistanske organisasjoner tilbud om kapasitetsbygging og hjelp i søknads- og rapporteringsfasen. Gjennom tett oppfølging var det mange som fikk nok kunnskap om Norad-systemet til senere å kunne søke om midler på egen hånd, svarer Bivand Erdal.

Hun mener Norad kunne etablere et ressurssenter for diaspora og utvikling, hvor diasporaorganisasjoner kunne få tilgang til kapasitetsbygging, nettverk og oppfølgning over tid.

– Et slikt ressurssenter ville kunne avlaste Norad, samtidig som det ville kunne gi oppfølgning over tid til organisasjonene, og dermed bidra til reell kapasitets- og nettverskbygging. I dag gjøres noe av dette gjennom aktører som Bistandsskolen, Utviklingsfondet, Diaspora Network og Pakistan Development Network. Men utfordringen er at dette er for fragmentert og det mangler finansiering ut over neste budsjettår.

Ifølge seniorforskeren er et viktig moment her at man ikke bare skal bruke ressursene diaspora sitter på, men at poenget er å tilrettelegge for arbeidet som uansett foregår.

– Man bør tenke på hvordan man kan tilrettelegge for at diasporaorganisasjoner kan søke om Norad midler og dessuten at de store norske bistandsaktørene inkluderer diaspora. Det er også viktig å gjøre mer for dem som ikke skal inn i det norske bistandsbyråkratiet, men som likevel vil gjøre en innsats for utvikling i sine hjemland.

Ønsker bredere debatt
Vigdis Halvorsen i Norad forteller at veien videre er et komplekst bilde. Det finnes ikke enkle, universelle løsninger. Det er ikke alltid slik at diasporaen kan gjøre jobben bedre og mer effektivt enn andre. Samtidig er det områder der diasporaen er de eneste som kan gjøre jobben. Norads hovedfokus fremover vil være å se på hvordan diasporaens merverdi og kompetanse bedre kan nyttiggjøres i norsk bistand, eksempelvis gjennom økt samarbeid og kontakt mellom diasporamiljøer og øvrige norske bistandsmiljøer.

– Vi ser ønsker oss en bredere debatt om diasporaens bidrag i norsk utviklingspolitikk. Det handler om mer enn finansiering, sier Halvorsen.