Faksimile fra videoen "Muslim Demographics" på YouTube.
Foto: Skjermdump YouTube

Videoekstremismen

De har ofte gått på "YouTube-universitetet", de som mener at Israel stod bak terroren 22. juli, eller at jødene står bak et internasjonalt nettverk med verdensherredømme som mål.

Utrop nr. 6/2014 (06.02.2014)

Mange er for lite kritiske til det de finner på Internett. Og tror man først på en konspirasjonsteori, svelger man gjerne den neste man kommer over også, selv hvis teoriene er motstridende. Det hevder forfatteren av boka KonspiraNorge, John Færseth. Han har fulgt med i de ulike konspirasjonsmiljøene på nettet over lengre tid.

Konspirasjonsteoretikerne mener ofte at de er de eneste som ser de "skjulte" farene. De bruker både natt og dag på det de ser på nærmest som et kall, nemlig å opplyse de uopplyste, og de henviser ofte til YouTube som sannhetsvitne.

Sannheten i en videosnutt
De som deler klippene. er svært lite kritiske til opphavet til innholdet så lenge det er noen andre en de som ”sitter med makten”. De søker en sannhet utenfor det etablerte. Øyvind Strømmen er journalist og har skrevet flere bøker om høyreekstremisme. Han har sett nærmere på denne typen "sannhet" i en artikkel i tidsskriftet Minerva:

– For en stund siden snakket jeg med Michael Barkun, en av USAs ledende forskere på konspirasjonsteorier og miljøene som forfekter dem, og forfatter av flere bøker om temaet. Han har et svar, og det er et godt ett, skriver Strømmen:

Konspirasjonsteorier er ifølge Barkun "stigmatisert kunnskap", påstander som har blitt avvist av store institusjoner, universiteter, myndigheter. De som tror på en type stigmatisert kunnskap, tiltrekkes også av andre.

Forfatteren av boka KonspiraNorge, John Færseth, sier at de som tror på en konspirasjonsteori ofte gjerne også vil tro på en ny.
Foto: Torunn Grymer


– Med andre ord: De som tror på pussige teorier om historien, vil ofte også bli tiltrukket av alternative teorier innen helse, av uvante former for religiøsitet eller historier om Atlantis eller den avskyelige snømannen. Hvis du tror på en rar ting, er sjansen større for at du også tror på andre rare ting, skriver Strømmen.

Færseth bekrefter at folk som er overbevist av slike teorier gjerne er vanskelige å argumentere med.

– Stiller man en konspirasjonsteoretiker et kritisk spørsmål om en YouTube-video, er responsen svært ofte et nytt YouTube-klipp som bekrefter innholdet i den første, sier Færseth.

Det levende bildets makt har lenge vært brukt for å påvirke folk. Både nazistene og kommunistene var dyktige propagandafilmskapere, og enkelte av de samme virkemidlene brukes i konspirasjonsvideoer i dag. Repetitive sekvenser, kreativ bruk av klipping og musikk, og demonisering av folkegrupper er noen av grepene som brukes. Forskjellen fra da og nå er at teknologien har blitt tilgjengelig for alle. Det koster så å si ingenting å lage en såkalt dokumentar hvor man gjerne legger inn en fortellerstemme, klipper sammen noen bilder man finner på nett, og filmer noen som prater om saken man vil opplyse folk om. Det ser fort proft ut når dette klippes sammen, ved bruk av programmer man kan laste gratis ned fra nettet.

– Det å lage film er sånn sett blitt ”demokratisert”, sier forfatteren.

Han mener at grunnen til at akkurat YouTube er blitt så populært, er at de var tidlig ute, at klippene er lette å dele i sosiale medier og at de er lette å embedde, altså sette inn som et element i for eksempel en blogg.

– Videoene har ”tags” så man får opp forslag om mange lignende klipp når man søker opp et klipp. Dette gjør det lett å bruke YouTube for dem som er ute etter å finne mye info om et tema, sier han.

Han påpeker at når folk ser mange klipp om det samme, er påvirkningen større. Da slår propagandaeffekten inn. Det finnes ekstremister som har egne kanaler på YouTube, hvor man kan se utallige klipp om samme tema. Færseth legger imidlertid til at det ikke bare er ekstremister og konspirasjonsteoretikere som bruker denne fremgangsmåten, men også dissidenter fra land der det ikke finnes opposisjonsmedier.

Hjernens makt
Færseth forteller at mennesker gjerne er slik at om vi har bestemt oss for en ting, så går vi inn for å finne flere bevis på at det vi tror stemmer. Folk bortforklarer det som ikke passer inn i det bildet de har og framhever det som passer.

– Å være kildekritisk krever noe kunnskap fra før, sier Færseth.

Noen er også skeptiske til den kunnskapen de får for eksempel gjennom skolen og ender opp med å hente sin kunnskap på nettet. 

Radikaliseres av nettpropaganda
Førsteamanuensis ved Høyskolen i Oslo og Akershus og samfunnsdebattant Lars Gule arbeider blant annet med islamsk politisk tenkning, ekstremisme og det flerkulturelle samfunn. Han sier til Utrop at han ikke har gjort noen empiriske studier rundt YouTube, men at et erfaringsbasert inntrykk er at det er et slagferdig og effektivt medium for propaganda. Han nevner filmer som ”9/11 Loose change” som handler om hvorfor man må skjønne at terrorhandlingene den dagen var en "innsidejobb". Den er sett hundretusenvis av ganger og har til og med blitt vist på flere tv-kanaler, inkludert NRK.- Det sier noe om hvilket gjennomslag videoer på YouTube har.

Faksimile fra videoen "Muslim Demographics" på YouTube.
Foto: Skjermdump YouTube


– Man ser også at folk gjerne ser på det som alt er sett på mange ganger, og delt mye. En ”dokumentar”, Muslim Demographics (http://www.youtube.com/watch?v=6-3X5hIFXYU), som definitivt må omtales i anførselstegn, omhandler økningen av antall muslimer i Europa, og er spilt av mer enn 14 millioner ganger. Mens BBCs gjennomgang av denne islamofobe videoen, som plukker fra hverandre de såkalte faktaene i ”dokumentaren” har mye færre klikk, sier Gule. Den er sett mindre enn 160 000 ganger (http://www.youtube.com/watch?v=mINChFxRXQs).

Han mener at det ikke er noen tvil om at YouTube brukes til å spre propaganda og kan bidra i radikaliseringsprosesser hos dem som allerede er på søk etter alternative "sannheter".

– I hvilken grad det fører til ekstreme handlinger, vet jeg ikke. Man vet for eksempel at Anders Behring Breivik brukte mye tid på Internett, og han har sikkert sett mye på YouTube også, men da han klippet og limte til kompendiet sitt, var det tekstmateriale han brukte, sier forskeren.

At lyd og bilde har en spesiell effekt er kjent, og også ekstreme islamister sprer propaganda på YouTube. Bildene de viser fra for eksempel Afganistan og Syria er jo ekte, men de settes i en sammenheng med sterke virkemidler som musikk, taler og kryssklipping som påvirker seeren, og gir en mobiliserende effekt.

– Det folk finner via sosiale medier, ofte med lenker til videosnutter, er trolig en medvirkende årsak til at folk reiser for eksempel til Syria, sier Gule.

Fra nynazisme til chemtrails
John Færseth forteller at teoriene omhandler et bredt spekter av temaer. Nazisme, islamisme, Eurabia, barnevernet, chemtrails, vaksinering, ufoer, Israel/Palestina, og Arbeiderpartiet. Man finner en lapskaus av saker, og konspirasjonsteoretikerne finner sammen på de underligste steder, alt fra et uavhengig forum som heter "Vi som bryr oss om avisa Klassekampen", alternativ-sider på Facebook til egne forumsider. Og YouTube-klipp deles over det hele.

Facebookaktivister
Færseth påpeker at man samtidig ser at folks engasjement ofte ikke strekker seg utover nettopp Internett. Demonstrasjoner eller folkemøter disse gruppene arrangerer, har ofte mye færre deltagere enn de har påmeldte, noe som for så vidt også gjelder andre arrangementer. Folk føler de har gjort sin innsats når de trykker ”liker” på Facebook. Et eksempel på dette er da den islamhatende gruppa Norwegian Defence League (NDL) skulle ha en demonstrasjon i Gamlebyen i Oslo hvor bare et titalls demonstranter møtte opp, etter at politiet hadde varslet at man anslo flere hundre. Det endte med at det var mange flere pressefolk, politiuniformer og antirasister enn NDL-medlemmer og -sympatisører på stedet.

Saken ble opprinnelig publisert 17. februar 2014.