Nøden tilkaller tiggingen: utenlandske tiggere kommer til Norge fordi de ofte er i svært sårbar situasjon i hjemlandet, går det frem i ny rapport.
Foto: Sindre Sverdrup Strand

Tiggere avhengige av hjelp fra frivillige

Utenlandske tiggere lever i nød, og er helt avhengige av den hjelpen som frivillige organisasjoner og privatpersoner gir.

 
Utrop nr. 22/2014 (29.05.2014)

− Hjelpen frivillige organisasjoner og enkeltpersoner gir til utenlandske personer som tigger på norske gater, er imponerende, forteller NOVA-forsker Ada I. Engebrigtsen.

Hun har sammen med Johanna Fraenkel (Stiftelsen Kirkens Bymisjon) og Daniel Pop (Ethnocultural Diversity Resource Center, Romania) kartlagt situasjonen for utenlandske personer som tigger i Norge. Kartleggingen har også tatt for seg i hvilken grad denne gruppen er i kontakt med offentlige og private organisasjoner, og i hvilken grad de benytter seg av tjenestene deres. Forskerne har også sett nærmere tiggernes situasjon i Romania.

Foto: Illustrasjon.
Foto: NOVA

Stort frivillig engasjement
Kartleggingen viser at det er innsatsen fra frivillige organisasjoner, kirken og initiativ fra privatpersoner og grupper rundt om i landet som sørger for et minimum av velferd til gruppen av tilreisende tiggere. De private tjenestene omfatter en hel rekke tilbud: dusj, matservering, overnatting og rådgivning, for å nevne noen, og de blir flittig benyttet.

Ifølge forskerne er mangelen på steder å overnatte den største utfordringen. Når akuttovernattingsplassene er fylt opp, er det ingen lovlige steder å sove eller å slå leir.

Hvor mange er det som tigger i Norge?
Utvidelsen av EU i 2007 åpnet for at statsborgere fra de nye EU-landene har fått adgang til å reise til Norge som en del av EØS-avtalen. Siden den gang har Norge opplevd en økning i antallet utenlandske tiggere.

Basert på egne vurderinger og opplysninger fra offentlige og private aktører i feltet, anslår forskerne at det befinner seg mellom 500–1000 utenlandske personer som tigger i Oslo. I Norge som helhet er anslaget at det til enhver tid befinner seg mellom 700–1500 tiggere avhengig av sesong – i gjennomsnitt rundt 1000 personer.

Stort sprik i folks holdninger
Det er ifølge forskerne særlig to sider som er framtredende ved situasjonen til utenlandske personer som tigger. For det første den materielle nøden de lever under – også i Norge. For det andre den flertydige situasjonen majoritetsbefolkningen har til dem.

– Jeg opplever at det er et stort sprik i folks holdninger til denne gruppen. På den ene siden finnes svært negative oppfatninger, både i det offentlige og blant privatpersoner, når det gjelder tigging og tiggere. På den andre siden finner vi mange positive mennesker som engasjerer seg for å bedre situasjonen deres, forteller Engebrigtsen.

Tigging som "nødstrategi"
Noe overraskende finner Engebrigtsen at de fleste i hennes materiale, både kvinner og menn, har en historie som arbeidsinnvandrer. Det dreide seg om ulike typer ufaglært lønnsarbeid i hovedsak i Sør-Europa, og som oftest "svart arbeid".

– De aller fleste vi har intervjuet, forteller at deres høyeste ønske er å få seg en jobb, men at det er vanskelig når man verken kan språket eller har de nødvendige kvalifikasjonene, forklarer hun.

Slik forskerne ser det, er ønskene om arbeid reelle, og tigging er en «nødstrategi» for de fleste.

Økende kamp om et begrenset tilbud
I tillegg til de fattige tilreisende som tigger, kommer det også flere andre fattige fra EØS-land til Norge. De tigger ikke, men de har samme behov og benytter seg at de samme hjelpetilbudene.

– Når vi da samtidig ser at det skjæres ned på de statlig finansiert hjelpetilbudene, ligger det i kortene at kampen om hjelp er i ferd med å tilspisse seg, fastslår Engebrigtsen.

Hvem er tiggerne?
De aller fleste utenlandske personene som tigger i Norge, og i de fleste europeiske land, er fra Romania. De har sitt utspring fra den delen av befolkningen som omtales som (eller kaller seg) ț igani . En stor andel av disse tilhører rombefolkningen, mens andre stammer fra andre liknende minoriteter, og noen er etniske rumenere. De utgjør mellom tre og ti prosent av befolkningen i Romania.

Her dreier det seg om fattige som ikke får seg jobb og inntekt i eget land, og som tvinges til å søke lykken langt hjemmefra.

– Disse gruppene er blant de mest sårbare befolkningene i Europa, og blir utestengt og stigmatisert i sitt hjemland, forteller Engebrigtsen

Forskerne finner at det i hovedsak er kvinner og mødre og oftest bestemødre som tigger på norske gater.

Lite kontakt med det offentlige
Kartleggingen viser videre at utenlandske personer som tigger i Norge, i liten grad er i kontakt med offentlige instanser. Unntaket er politiet og noen i noen få tilfeller barnevernet.

Kriminalitet
Oslopolitiet rapporterer at en del av de som kommer for å tigge, eller under påskudd av å skulle tigge, begår vinningskriminalitet i Norge. Omfanget her er imidlertid noe uklart. Det er også uklart hvem som står bak denne kriminaliteten: om det er de som tigger, om det er folk i deres krets, eller om det er rumenere fra andre grupper.

– Vår kartlegging viser at det først og fremst er i Oslo, der det er mange i gruppen utenlandske personer som tigger, hvor politiet opplever at kriminalitet er et stort problem, påpeker Engebrigtsen.

Når det gjelder menneskehandel, har det både i Norge og Romania blitt dømt personer og grupper i forbindelse med tigging. Forskerne peker imidlertid på at omfanget er usikkert, og at det er gråsoner mellom frivillighet og tvang og mellom utnyttelse og samarbeid. Dette gjør mistanker vanskelige å etterforske og å prøve ut juridisk.

– Rapporter fra Romania kan imidlertid tyde på at menneskehandel for tigging er et økende problem, og noe vi må ha et sterkere forskningsfokus på i tiden som kommer, understreker Engebrigtsen.

Artikkelen er skrevet av Halvard Dyb, seniorrådgiver ved Senter for velferds- og arbeidslivsforskning NOVA, og opprinnelig publisert på hioa.no. Gjengitt på utrop.no med NOVAs og skribentens tillatelse.