Fra debatten på Scandic Vulkan 27. mai: (f.v) filosof og forfatter Lene Auestad, Høyre-politiker Kristian Tonning Riise, samfunnsdebattant Florence Aryanik og journalist og redaktør i Stavanger Aftenblad Sven Egil Omdal.
Foto: Claudio Castello

– Hatprat kveler stemmer

Ytringsfrihetens dilemma: skal man beskytte stemmene som plager og trakasserer, eller de som står i fare for å forsvinne ut av det offentlige ordskiftet?

Utrop nr. 23/2014 (05.06.2014)

– Reis hjem din muslimjævel!

– Kvinner som deg bør voldtas til vett..

– Sånne som deg som sitter i rullestol, kanskje ville det vært greit om du ikke ble født?

Slike som disse to utsagnene er det som er daglig kost for mange i det offentlige ordskiftet i Norge anno 2014. Likestillingsombud Sunniva Ørstadvik som innledet seminaret om hatretorikk forrige uke på Scandic Vulkan hotell, kunne fortelle om mange slike meldinger, sendt via e-post eller lest inn på telefonsvareren, og med direkte tilknytning til arbeidet hun gjør.

Foto: Claudio Castello

– Ofte sies det at vi lever i hårsårhetens tidsalder. Jeg vil heller si at vi lever i de tykkhudedes tidsalder. Vi som er offentlige debattanter og personer. Vi ser at denne typen hatprat på nett er med på å forsterke diskrimineringen i den virkelige verden, og som er med på kneble og kvele mangfoldet av stemmer vi skal ha i et samfunn som vårt.

Hat avler mere hat?
Samfunnsdebattant og Høyre-politiker Kristian Tonning Riise var ikke helt enig i denne automatikken.

– Vi snakker jo ofte om at netthatere og nett-troll ikke sprekker i sollys, men trives og "blir brun". Skulle hat avle mer hat så ville verden gått helt klart i retning av mer rasisme, kvinnehat og homofobi. Men der er jo ikke det som skjer. Hatet er tilstede, men det overordnede bildet er at ting går fremover. Vi blir mere likestilte, vi får mer normaliserte forhold til andre samlivsformer og blir mindre fremmedfiendtlige. 

Når hatprat blir hverdagslig
Å måtte komme med motytringer hele tiden for å håndtere nett-hatere kan være enormt energikrevende, ja nesten belastende. Slik kunne samfunnsdebattanten Florence Aryanik, som selv er blitt utsatt for grov netthets fra både høyreekstreme og islamistiske miljøer, fortelle om sine hverdagserfaringer.

– Jeg har en svær eske med hatmeldinger på nattbordsskuffen min som jeg har samlet på, og som med vilje ligger der. En vil late som om man ikke er "hore", som om det ikke finnes folk som vil se deg steinet. Men de finnes, og er en påminnelse hver dag om hva enkelte som våger å stikke ut stemmen sin må leve med.

Noe av det tristeste, hevdet Aryanik, var at man tilslutt blir vant til hetsen.

– Alt det man sitter igjen med er en følelse av avmakt, og hvem denne avmakten egentlig skal tjene. Og ikke minst handler det om hvilke stemmer man ønsker velkommen, poengterte hun.

Handler om dominans
Journalist og redaktør i Stavanger Aftenblad Sven Egil Omdal hevdet på sin side at hatprat handler om å skape en slags overhøyhet overfor den som utsettes for denne.

– Taleren etablerer en dominans gjennom ytringene og på en måte som ikke ville få de samme konsekvensene som om det hadde vært hvis man hadde prøvd seg på å skape fysisk dominans, f. eks. ved å slå eller ta noen til gissel.

Slik verbal dominans er mindre regulert, noe som gjør hatretorikk ekstra problematisk.

– Spørsmålet vi må stille oss er om i hvilken grad får hatefulle ytringer den samme effekt som hatefulle handlinger, mente Omdal.