Mye verdifull kunnskap om det norske samfunn kan formidles gjennom trossamfunnene, og myndighetene kan også lære mye selv ved å føre en tettere dialog, sier Jan Opsal, dosent ved Misjonshøgskolen.
Foto: Are Vogt Moum

– Ingen integrering uten religion

Norsk integreringspolitikk må i større grad ta høyde for at for flere hundre tusen immigranter er religionen en integrert del av livet, mener Jan Opsal, dosent ved Misjonshøgskolen. 

Utrop nr. 36/2014 (25.09.2014)

Religionen griper inn i mange minoriteters liv på en måte som er langt mer omfattende enn det mange nordmenn er vant til. Dette må vi tenke på når vi utformer integreringspolitikken og når vi driver praktisk integreringsarbeid, mener Opsal. 

– I Norge er vi vant til å tenke at integrering handler om språk, utdanning og arbeid. Vil ikke minoriteter kunne klare seg godt på disse arenaene uten at vi blander inn religion?

– Både ja og nei. For mange er religion en integrert del av livet. Mange religiøse har klare forestillinger om hva som er rett og gal livsførsel. Det finnes regler for hva man kan spise, hvordan man bør kle seg, hva som er anstendig sosial omgang mellom menn og kvinner osv. I islam har vi til og med et renteforbud. Det er en utfordring for en del muslimer når de skal kjøpe seg bolig, svarer Opsal.

Han understreker at integrering ikke bare handler om religion. Han mener likevel at staten og nordmenn flest må ha kunnskap om og forholde seg til religionens innhold.

– Tenk bare på hvor vanskelig det blir å invitere en muslim på middag hvis du ikke forholder deg til hva som er halal, sier Opsahl.

– Veldig mange er religiøse
Opsal minner om at rundt halvparten av minoritetsbefolkningen er medlem av et trossamfunn. Det er med andre ord snakk om flere hundre tusen mennesker.  

– Disse menneskene deltar på en arena der det finnes fellesskap, der man er med i organiserte aktiviteter og der det foregår sosialt samvær og diskusjoner. Det er nokså åpenbart for meg at norske myndigheter bør bruke disse arenaene for å nå ut til minoritetene. 

Myndighetene må bli flinkere til å ha kontakt med og bruke menighetene som informasjonskanal. Mye verdifull kunnskap om det norske samfunn kan formidles gjennom trossamfunnene, og myndighetene kan også lære mye selv ved å føre en tettere dialog, mener Opsal. Han foreslår at myndighetene skal lage flere støtteordninger som religiøse menigheter kan søke på. Han stiller imidlertid noen betingelser.

– Pengene må brukes på tiltak som fører til at nordmenn og minoriteter har mer kontakt. Integrering skjer først når nordmenn og innvandrere møtes og gjør noe sammen. Dessuten må det være mulig for ikke-religiøse grupper og organisasjoner og søke på de samme midlene. Det er også viktig ikke å havne i en ren kulturrelativistisk posisjon der man støtter alt som er religiøst. Norske myndigheter har et ansvar for å utfordre religiøse ledere i konkrete spørsmål der man for eksempel mener at en menighet eller religiøs leder har en praksis eller teologi som strider mot menneskerettighetene eller andre grunnleggende regler og normer i det norske samfunnet, mener han. 

– Norge gjør mye riktig
Opsal understreker at han mener Norge gjør mye bra allerede når det gjelder forholdet mellom religion og integrering. Han roser myndighetene for at man har opprettholdt "kirkeskatten" og at disse pengene også kommer tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke til gode. I Norge beregnes støtten til tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke ut fra de faktiske summer stat og kommune har bevilget til Den norske kirke. Det er et system som stimulerer til religiøs organisering på lokalplan. 

– I Norge har vi så mye som 300-500 religiøse samfunn, og mange av disse har sterk lokal forankring og høyt aktivitetsnivå. Dette er en integrerende bieffekt av den ordningen Norge har med "kirkeskatt". I Danmark og Sverige har man ikke ordninger som virker slik, påpeker han. 

Les også: Hamrer løs mot innvandringen (Telemarksavisa)