Kunsten å snakke med og ikke til: presten Karen Onshuus var innlagt på sykehus og ble forskrekket på måten en lege håndterte en kvinnelig utenlandsk pasient på (NB! Illustrasjonsbilde, personene avbildet har ikke noe med saken eller hendelsen å gjøre).
Foto: Alex E. Proimos

Forskrekket over legens budskap

Karen Onshuus er prest og var akuttinnlagt på et sykehus. Hun ble vitne til noe som forskrekket henne både som medmenneske og som fagperson.

Utrop nr. 36/2014 (25.09.2014)

I siste utgave av Tidskrift for Den norske legeforening skriver hun om opplevelsen. 

– Jeg har vært prest i snart 24 år. En av prestens tyngste oppgaver er å gå med dødsbud. Jeg har gjort det mange ganger, men det er en situasjon jeg aldri venner meg til, og jeg gruer meg hver gang jeg får et slikt oppdrag, skriver hun.

På sykehuset delte Onhuus rom med en utenlandsk kvinne som snakket begrenset norsk.

– Hun hadde hatt brystsmerter i noen uker, fastlegen hadde ment det var lungebetennelse og behandlet henne for dette. (...) Hun hadde vært der et døgn og vært til et par undersøkelser da følgende skjedde: Vakthavende lege kom inn i rommet, stilte seg opp ved fotenden av sengen hennes og sa noe om en hjertefeil. «Vi må overføre deg til Rikshospitalet for operasjon.»

Nærmest hysterisk
Kvinnen ble nærmest hysterisk, skriver Onshuus videre

– Hun sa om og om igjen, "ikke operere, nei, nei" og "snakke mannen min". Hun ringte ektemannen, legen overtok telefonen og ga så vidt jeg kunne forstå en grei forklaring på situasjonen. Legen tok seg også tid til å berolige ektemannen. Da telefonsamtalen var avsluttet, sa han til kvinnen, fortsatt stående en meter fra henne: "da går jeg og ordner papirene dine". Han forlot rommet, og kvinnen var alene tilbake. Det vil si bortsett fra meg, som ikke hadde noe som helst ansvar og som legen umulig kunne vite noe om kompetansen til.

Gjorde feil
Utifra Onshuus' erfaring som prest gjorde denne legen det meste feil, skriver hun videre.

– Ved å stille seg utenfor fysisk rekkevidde inntok han en distansert holdning. Man bør minimum sørge for å ha øyekontakt og være på samme høyde som den man snakker med. Han snakket heller ikke med kvinnen, men til henne. Han overså henne ved å forklare tilstanden for mannen hennes før han hadde forklart den for henne. Og man forlater aldri et menneske i sjokktilstand uten å sikre seg at det er noen andre der som kan ivareta vedkommende.

Legen som ga meldingen denne gangen, virket også svært ukomfortabel i situasjonen, ifølge Onhuus.

– Hele kroppsspråket hans viste, slik jeg så det, at han ikke likte seg. Det kan jeg godt forstå. Og det er ikke sikkert alle bør gjøre alt i ethvert yrke. Men da må man ha en plan B for hvem som gjør det.

Les hele innlegget her.