Krenkelse for den ene kan være akseptabelt for den andre. Er likevel frontene nå like steile som under karikaturdebattene i 2006 og 2009?

Når er det greit å krenke?

Hvor står debatten om krenkelser og ytringsfrihet åtte år etter den første karikaturstriden? Utrop har snakket med noen av de sentrale aktørene fra den gang om saken. 

Utrop nr. 6/2015 (05.02.2015)

Terrorangrepet mot Charlie Hebdo har gitt oss en ny runde i den såkalte karikaturstriden. I 2006, mens første runde i debatten om Mohammed­karikaturene raste på sitt heftigste, gikk mange på den innvandringsliberale siden inn for begrensninger i ytringsfriheten. Man manet til "forsiktighet" og "respekt for religiøse minoriteter". 

Vebjørn Selbekk var en av aktørene den gang. Han besluttet å republisere de originale karikaturene som sto på trykk i Jyllands-Posten i den kristne avisen Magazinet, som senere fusjonerte med Dagen, hvor Selbekk nå er redaktør.

For åtte år siden var han og Norsk Presseforbunds daværende leder Per Edgar Kokkvold blant de to i Norge som fikk drapstrusler under striden. Selbekk selv beklaget i offentligheten, og daværende leder for Islamsk Råd Norge, Mohammed Hamdan, ba alle muslimer om å akseptere Selbekks beklagelse og legge striden bak seg.

Redaktør i avisen Dagen, Vebjørn Selbekk, sier at det har blitt større takhøyde for ukonvensjonelle meninger i Norge. Han ble i 2006 selv truet på livet etter å ha republisert Jyllandspostens Muhammedkarikaturer.

Selvsensuren er verst
Før jul deltok redaktøren på en debatt om ytringsfrihet i Skien. Her uttalte han at debattklimaet har endret seg i positiv retning.

– Jeg tror det har blitt større forståelse for at krenkelser ikke kan regnes som brudd på ytringsfriheten. Vi har fått større takhøyde for debatter som angår religioner og minoritetsgrupper. Pekefingrene om at man er "intolerant" eller "rasist" blir utfordret langt mer nå, og blir ikke lenger godtatt helt uten videre, slik det var tilfelle for åtte år siden.

Noe av det som bekymrer redaktøren mest, er en slags uoffisiell selvsensur som han mener fremdeles gjør seg gjeldende i Norge.

– Her til lands har vi fortsatt en tendens til å innskrenke vår egen ytringsfrihet av redsel for hva andre kan oppfatte som krenkende. Jeg tenker dette bunner i en redsel for blant annet å bli truet, sosiale sanksjone,r eller mer konkret at man f eks mister jobben fordi man sier og skriver ting som kan oppfattes som kontroversielle eller ikke i tråd med "den allmenne oppfatningen".

Spissformuleringer
Yousef Assidiq husker selv den tiden, da han som ung nykonvertitt følte seg svært krenket av karikaturene som Selbekk trykket. Assidiq stilte blant annet opp som medappellant under karikaturdemonstrasjonene i 2010.

– For meg var Selbekk selve sjefskrenkeren. Nå ser jeg ut til å kunne tåle det aller meste, forteller Assidiq.

– Folk blir mindre krenket nå, mener konvertitt og samfunnsdebattant Yousef Assidiq (i hvit t-skjorte, her fotografert sammen med Antirasistisk senters Ervin Kohn). Han mener problemet nå i 2014 ligger i større bruk av trusler, hets og sjikane i det offentlige ordskiftet.
Foto: Claudio Castello

Ikke konsensus
Assidiq mener forklaringen på at enkelte har "myknet opp", ligger i at frontene i religions- og innvandringsdebatten for åtte år siden på mange måter var mye steilere. 

– Nå har vi fått en litt annen dynamikk i debatten, som gjør at man unngår de polariserende spissformuleringene som vi så mye av i 2009-2010. Vi er i større grad åpne om ubehagelige utfordringer og kritikkverdige forhold i de muslimske miljøene i Norge enn tidligere. Og da er kanskje ikke behovet for å provosere frem en reaksjon tilstede heller?

Samtidig er Assidiq ikke helt enig i at den offentlige debatten er så konsensuspreget som Selbekk skal ha det til. Han ser i større grad at alvorlige overtramp i ordskiftet har vært det store problemet det siste året.

– Trusler, hets og sjikane rammer dessverre bredt og er en utfordring i hvert fall jeg ikke tror har så mye med meningenes innhold å gjøre, men mer med hvem som kommer med ytringene.

Den utbredte bruken av hatprat rammer bredt og trenger ikke nødvendigvis å være et resultat av en polarisert debatt eller hardere fronter, mener han.

– Jeg får trusler fra både høyreekstreme og ekstreme islamister for engasjementet mitt mot ekstremisme. Her har vi et mye bredere og mer omfattende problem, mener han.

Ulike oppfatninger
Hva som er ytringsfrihetens yttergrenser, og akseptabelt eller ei, har forskningen hatt forskjellige oppfatninger om.

I høst kom rapporten Ytringsfrihet i Norge: Holdninger og erfaringer i befolkningen, utgitt av Fritt Ord, og skrevet av forskere fra Institutt for samfunnsforskning (ISF), FAFO, Universitetet i Oslo og TNS Gallup, basert på en stor undersøkelse blant etniske nordmenn og nordmenn med flerkulturell bakgrunn.

Her undersøkte man blant annet hypotesen om at i et åpent demokrati som Norge vil det være stor takhøyde blant folk flest for kontroversielle ytringer. Undersøkelsen gir ved første øyekast ikke støtte til denne antakelsen. Hele tre av fire svarte nemlig at hatefulle ytringer om innvandrere ikke kan aksepteres på noen arenaer. 14 prosent av de spurte i undersøkelsen prosent aksepterer slike ytringer i samtaler med nærmeste familie, mens toleransen er betraktelig mindre for slike ytringer i de ulike offentlige rom, går det frem av undersøkelsen.

Tyranni-begrep
I 2011 lanserte tidligere NRK-korrespondent Jan Otto Johansen begrepet "krenkelsestyranni" i en kommentar i Dagsavisen.

Her listet han opp ulike scenarioer som kunne ha krenket ham i møte med "de andre" og konkrete situasjoner hvor "den andre", i dette tilfellet "de konservative religiøse" ble krenket.

– Jeg ser for meg et krenkelsestyranni der det til slutt går på ytringsfriheten og den kunstneriske frihet løs, poengterte han i sin artikkel.

Haakon Hellenes, pensjonert økonom, forfatter og samfunnsdebattant, har engasjert seg mye i ordvekslingen om det flerkulturelle Norge de siste årene. Han påpeker at det å føle seg krenket ikke utløser noen spesielle juridiske rettigheter, det er her en av de grunnleggende misforståelsene i debatten ligger, mener han. 

– Vi snakker her om krenkelser som noen mener burde resultere i rettslige konsekvenser, og som særlig gjelder krenkede religiøse følelser.

Subjektivt
Hellenes, som ukentlig har innlegg på sin egen kanal på YouTube om norsk innvandringsdebatt, og som selv har bodd i sju ulike land i løpet av livet sitt, er soleklar på at "de sårede religiøse følelsers tyranni" er uakseptabelt.

– Samtidig er det viktig at de med sårede følelser skal og bør, gjerne høylytt, ta til motmæle.

En naturlig konsekvens er at vi alle som bor i det norske samfunnet bør bestrebe oss på ikke å krenke medmennesker i tide og utide, mener Hellenes. Ett unntak gjelder imidlertid, ifølge pensjonisten.

– Religioner, og særlig religiøse sannheter som beviselig fører til vold, skal ikke kunne fredes, men bør kunne krenkes hele tiden.

Redd for de egne
Ofte kan redselen for å krenke handle ikke bare om en minoritetsgruppe som føler pekefingeren i sin retning, men også om visse grupper innenfor en majoritet.

Kunstnerpresten Gyrid Gunnes skapte overskrifter da hun i fjor høst, som ledd i en kunstutstilling, fremførte en bønn til muslimenes Allah i full kristen prestemundur. Gunnes var selv redd for å sjokkere konservative kristne, forteller hun.

Konvertitten og lederen for tenketanken Minotenk, Linda Alzaghari, var selv positiv til stuntet, som i hennes syn heller burde mane til refleksjon.

– Kunstneren tok kontakt med meg i forkant. Jeg så ikke noe problematisk i dette, siden muslimer mener kristne, jøder og muslimer har den samme Guden. Vi har forskjellige religioner, men vi er alle Abrahams barn. Kristne arabere kaller også Gud for Allah.

– Ikke krenkende for norske muslimer at en kristen prest tar seg kunstnerisk frihet til å be til Allah, mener konvertitt og Minotenk-leder Linda Alzaghari.
Foto: minotenk.no

Selbekks angrep
Vebjørn Selbekk tok derimot ikke kunstnerprestens parti, og kritiserte henne for stuntet i Dagsnytt Atten.

– Du har ofte de siste årene forsvart retten til å ytre seg negativt om innholdet i en religion. Hvorfor kom du med kritikk av prest Gyrid Gunnes i akkurat denne saken?

– Prest og performancekunstner Gyrid Gunnes har utmerket seg blant annet ved å kline sitt eget menstruasjonsblod på Bibelen som et av flere kunstprosjekt, og det må hun ha full anledning til. Men kanskje kan det være en idé å vurdere å satse på kunstnerkarrieren på heltid?

– Hvis det var snakk om en imam som påførte sine egne kroppsvæsker på sin hellige bok, så ville jeg nok vært tilbøyelig til å anbefale ham også å skifte jobb, legger Selbekk til.

FAKTA
Hva menes med krenkelse?
Krenkelse er et begrep som benyttes innen juss, statsvitenskap, psykologi og dagligtale.

I jussen snakker man om en persons "rettighetssone som rettsordenen skal opprettholde". "Ved overtramp mot denne sonen" har en krenkelse funnet sted juridisk.

I dagligtalen knyttet krenkelse til ord og begreper. Særlig går det på å karakterisere en person med nedsettende ord og beskrivelser (injuriering). Hvis krenkelsen er grov og offentlig nok, så snakker man ofte om en "ærekrenkelse", som kan møtes med krav om oppreisning.

Om ytringsfrihet i Norge
I Norge er ytringsfriheten grunnlovsfestet, og videre regulert gjennom ulike lover. Norge har i tillegg skrevet under flere menneskerettighetserklæringer og konvensjoner som tar sikte på å sikre ytringsfriheten. Brudd på den europeiske menneskerettighetskonvensjonen kan ankes til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Ytringsfriheten i Norge er begrenset  i den forstand at den skal veies opp mot andre viktige rettigheter. Ytringsfriheten er beslektet med retten til en rettferdig rettssak og rettsprosedyrer som f eks kan begrense tiltaltes rett til å søke informasjon og ha kontakt med omverdenen. Generelt kan ikke ytringsfriheten krenke retten til privatliv, ære og retten til eget selvbilde.

(Kilder: Wikipedia, lovdata.no)