Stadig flere unge familier flytter etterhvert for seg selv i stedet for å bo i storfamilier. Illustrasjonsfoto
Foto: Kunjan Detroja

Fra arrangert til selvvalgt kjærlighet

Noen giftet seg med kjæresten de hadde hatt i flere år, andre ble presset til å gifte seg. Godt voksne barn av pakistanske og indiske innvandrere forteller om sine ekteskap og familieliv i doktorgrad. 

Utrop nr. 28/2015 (30.07.2015)

– Intervjuobjektene jeg har snakket med omtaler gjerne seg selv som pionerer, som har brøytet veien, og som mener at yngre søsken har større frihet enn de selv hadde, forteller Monica Five Aarset.

Hun leverte i fjor høst sin avhandling om ekteskap og samliv blant etterkommere av indiske og pakistanske innvandrere i Norge.

Five Aarset er sosialantropolog og har foretatt feltarbeid og gjort dybdeintervjuer med 20 par med indisk og pakistansk bakgrunn. Personene er mellom 35 og 40 år, og er dermed blant de eldste etterkommerne av den nye gruppen innvandrere som kom til Norge på 1970-tallet.

I materialet til Five Aarset finnes alt fra fortellinger om ekteskap inngått under press, til de som giftet seg etter å ha vært kjærester i mange år. Hun tar for seg både forholdet mellom ektefellene og i kjernefamilie og storfamilie. Avhandlingen ser med andre ord ikke kun på inngangene til ekteskapet, men på samlivet etter bryllupet, og også forholdet til foreldregenerasjonen.

Velger selv
Flere av de Five Aarset har intervjuet, har selv valgt ektefelle, men alle har valgt en partner som enten selv er født i India eller Pakistan, eller har foreldre derfra.

– Stadig flere i denne gruppen finner selv en partner. Det kan fortsatt være en person foreldrene kjenner og aksepterer. For andre kan det kreve en del forhandling, fordi personen er ukjent for familie og slekt, av en annen kaste eller lavere utdanningsnivå, sier Five Aarset.

Nalini og Naresh var hemmelige kjærester helt fra de var 15 år, til Nalinis foreldre begynte å mase om at hun måtte gifte seg som 24-åring. Hun avviste alle forslag, og sakte men sikkert begynte broren hennes å introdusere ideen om Naresh til foreldrene.

Men, da spurte pappa meg: «Er dette et forslag som vi liksom kan tenke og fundere over, eller? Eller har du bestemt deg for noe? » Jeg bare: «dere kan se (lete etter potensiell ektemann) så mye dere vil, men jeg har ikke tenkt til å se noe videre». Og da sa pappa: «greit, da får vi si det da». (Nalini i intervju)

Familien var overrasket over at faren ga seg så lett, men han trakk på skuldrene og svarte «Hun er snart 24 år. Snart ferdig utdannet lege. Hun bestemmer selv».

– De jentene i materialet mitt som har funnet en mann på egen hånd, har måter å forhandle fram det resultatet de ønsker. De går gjennom mor eller søsken, for de kan ikke gå rett til far og si hvem de vil gifte seg med. De forholder seg til spillereglene i familien samtidig som de bryter dem, og skaffer seg på denne måten handlingsrom.

Også de fleste som har valgt sin ektefelle selv, har endt opp med en partner som i prinsippet ligger tett opp til foreldrenes krav, det vil si en person med indisk eller pakistansk bakgrunn og med passende sosial status.

«Jeg hadde ikke lyst, men jeg måtte.»
Alle Five Aarset har snakket med, er eller har vært gift, men de befinner seg på ulike stadier i ekteskapet. Noen har vært gift lenge, andre kortere.

– De som giftet seg i ung alder, har i større grad transnasjonale ekteskap. Det er også blant disse vi finner fortellinger om lite handlingsrom i valg av ektefelle, forteller Five Aarset.

To kvinner og to menn forteller om veien inn i et arrangert ekteskap. De to kvinnene forteller om en situasjon hvor de ikke hadde noe valg. Zaynab sier:

«Jeg giftet meg da jeg var 19. Jeg hadde egentlig ikke lyst, men jeg måtte.»

– Begge disse kvinnene kan allikevel fortelle om gode ekteskap, og mener at de har hatt flaks. De legger skylden for presset på sine egne og mannens foreldre. Han hadde like lite å si som dem selv, og sammen har ekteparet gjort det beste ut av situasjonen og skapt et godt liv for seg selv. Men de er bestemte på at deres egne barn skal få velge ektefelle selv, forteller forskeren.

Begge disse kvinnene tok høyere utdanning etter at de giftet seg.

Den store kjærligheten
To av mennene forteller også at konene deres ble valgt av familien, men de opplevde begge å ha større handlingsrom enn de to kvinnene forteller om. For det første var de begge i midten av tjueårene da de fikk beskjed om at nå måtte de finne en kone. De lagde da en liste over egenskaper en kone burde ha, og basert på denne fant foreldrene en rekke navn på potensielle kandidater. Mennene reiste så til India og Pakistan og møtte kvinnene.

Deretter er historiene de forteller som følger: De møter den ene etter den andre potensielle ektefellen, men er ikke fornøyd med noen. Familien begynner å mistenke dem for å ikke ville gifte seg, har du kanskje en norsk kjæreste? Men så viser det seg at den siste kandidaten på lista, det er den store kjærligheten.

– Her forener mennene ulike ideer om ekteskap: Jo, det er arrangert, men skjebnen førte oss sammen. Og selv om kvinnene forteller om press ved ekteskapsinngåelsen, forteller altså alle disse fire om ekteskap som de nå opplever som gode, sier forskeren.

Utvalget i avhandlingen er selvsagt for lite til å si noe om generelle forskjeller i det presset gutter og jenter utsettes for i forhold til valg av ektefelle.

– Det er heller ikke sikkert at forskjellen er så stor som det gis uttrykk for i disse historiene. De er fortalt mange år etter at det skjedde. Kanskje guttene forteller om mer handlingsrom fordi det passer bedre med mannsidealet deres, foreslår Five Aarset.

Monica Five Aarset
Foto: Heidi Elisabeth Sandnes
Støttende svigermor
I India og Pakistan er det tradisjonelle mønsteret at kvinner flytter inn hos ektemannens familie når de gifter seg. Dette blir delvis gjennomført også blant parene Five Aarset har snakket med. De fleste av parene har bodd i sammen med storfamilien, i hvert fall i den første delen av ekteskapet. Men om det er hennes eller hans familie de bor sammen med og hvor lenge de bor sammen varierer i forhold til om det er et transnasjonalt eller et lokalt ekteskap, og om det har hans eller hennes familie som bor i Norge.

I transnasjonale ekteskap hvor mannen er den som kommer flyttende, bor de som regel hos konas familie, iallfall i starten av ekteskapet, noe som bryter med det tradisjonelle mønsteret. Dette kan oppleves som vanskelig for mannen fordi det bryter med tradisjonelle oppfatninger av mannens rolle. Men menn kan også erfare det som positivt å bo sammen med svigerfamilie i den første fasen av ekteskapet. Både for kvinner og menn som er nyinnflyttet til Norge, kan støtten fra storfamilien være god å ha.

– Forholdet mellom svigerdatter og svigermor kan allikevel være problematisk, noe som heller ikke er ukjent i etnisk norske familier. Når de i tillegg deler hus, og sønner forventes å være mer lojale til opphavsfamilien enn det som fremstilles som vanlig i Norge, kan det bli ekstra spenninger, sier Five Aarset.

– Men de kvinnene jeg snakket med som flyttet til Norge da de giftet seg, la også vekt på den støtten svigermor var. Hun hadde selv vært i samme situasjon en gang, og kunne hjelpe til med å navigere i et samfunn hvor de unge kvinnene ikke kan språket eller kjenner systemene.

Familien er viktig
Også par hvor begge har vokst opp i Norge holder fram familiesamholdet som en viktig indisk/pakistansk verdi som de vil bevare. Mange har iallfall i perioder delt leilighet eller bolig med mannens foreldre. Felles hushold gir god tilgang på barnevakt, og forenkler hverdagen for familier hvor begge ektefellene jobber, slik også Marjan Nadim har funnet i sin doktorgrad.

De som nå bor i eget hushold, ser for seg at det kan endre seg når foreldrene blir gamle, fordi de ikke ønsker å sende dem på aldershjem.

– De fleste har allikevel en idé om at det ideelle på lang sikt er at kjernefamilien bor for seg selv – og at både den yngre og den eldre generasjonen har godt av å ha sitt eget hushold. De er opptatt av at hvis man bor sammen må det være klare rammer, slik at det ikke blir for mye krav om barnepass for bestemor, eller for mye innblanding for de unge, understreker forskeren.

Med to jobber, barn som skal kjøres og hentes på ulike aktiviteter og helst rekke litt koranskole på skype, er tidsklemma velkjent for mange av disse unge foreldrene. Selv om det er viktig for dem å være del av storfamilien, vil de også gjerne ha tid til å slappe av hjemme med bare kjernefamilien.

Les mer om familielivet i KILDENs tidligere intervju med Monica Five Aarset.

Skilsmisse
En mulig grunn til at foreldregenerasjonen etter hvert har lettere for å akseptere at barna gifter seg med en person som i likhet med dem selv har vokst opp i Norge, og gir dem økt rett til å bestemme selv, kan være forestillingen om at transnasjonale ekteskap oftere ender i skilsmisse.

– Det er lite statistikk tilgjengelig når det gjelder skilsmisser blant etterkommere, fordi denne generasjonen fortsatt er såpass ung, men det er en vanlig oppfatning blant de jeg har intervjuet at det stemmer. Samtidig brukes vellykkede kjærlighetsekteskap som eksempler på at dette går fint å la barna velge selv. Det lager selvsagt litt press for disse parene hvis forholdet ikke lenger går så godt, sier Five Aarset.

Aarset har også separerte og skilte par i sitt materiale. Disse nevner presset fra storfamilien som en del av årsaken til at det ble brudd.

– De forteller en historie om en generasjon i endring: Den yngre generasjonen er på vei mot å bli en kjernefamilie, men kravene fra storfamilien, særlig ektemannens egen mor, ble for store, forteller Five Aarset.

– I kvinnenes fortellinger er det ofte svigermor som lager problemer. Menn forteller også om spenninger mellom kone og mor. En mann beskrev det som at han balanserte på en knivsegg, dratt mellom lojaliteten til mora og ektefellen.

Klassereise
Andelen som tar høyere utdanning er dramatisk økende for etterkommere av innvandrere i Norge. Barna har derfor svært ofte mye lengre utdanning enn sine foreldre.

– Forholdet mine intervjuobjekter har til sine egne foreldre, minner ganske mye om etnisk norske personer som har gjennomgått en klassereise. Men generasjonsforskjellen settes på spissen av at foreldrene har vokst opp i et helt annet samfunn enn barna, sier Five Aarset.

Saken er skrevet av Kilden og først publisert på Kildens hjemmesider. Republisert etter avtale. 

Lenke til illustrasjonsbilde (Creative Commons).