Fremveksten av en "islamsk stat" i Syria og Irak har skapt en enorm flyktningstrøm til nabolandet Tyrkia, som bildet viser. Skribenten av innlegget går analytisk til og ser på årsakene til at gruppen Islamsk Stat fikk en så stor fremvekst.
Foto: Fraktion Die Linke

Fremveksten av en "islamsk stat"

Et mareritt for mange, og en drøm for mange andre. Slik er situasjon i Irak og Syria etter at verden våknet den 29.07.2014 til nyheten om det man kalte Den islamske stat. Men hva er egentlig forhistorien til denne selverklærte staten?

Utrop nr. 11/2015 (12.03.2015)

Den islamske staten – et smart navn som tiltrekker mange unge muslimer, men som samtidig skremmer millioner av mennesker.  Mennesker som ønsker å forstå, men som ikke har særlig kjennskap til islam eller hva som egentlig skjer i Midtøsten.

Det er vanskelig å få et helhetlig bilde av det som skjer, eller forstå den generelle konteksten for situasjonen i området all den tid mediekanaler forer oss med informasjon om fremveksten av IS, nesten uten å nevne hvorfor konflikten har eskalert.

Fordømme og forstå
De fleste har sett de sjokkerende bildene av ofrene som har blitt halshugget, og har uten tvil trodd at det er verdier i islam som er brukt som argument for de groteske handlingene. Mange glemmer at bak blod, halshugging, massakrering, terrorisme og ofre fra begge sider, ligger en internasjonal maktbalanse, et politisk spill og strategisk kalkulering.

Vi må fordømme all slags terrorisme som fører til drap av uskyldige mennesker. Men bare å fordømme er ikke nok, vi må også  prøve å eliminere årsakene til ekstremisme som gjør at mange unge muslimer "støtter" IS.

For å finne en løsning må vi forstå de bakenforliggende forholdene. Vi må prøve å se situasjon fra en annen vinkel og prøve å forstå hvorfor tusenvis av unge mennesker drar til Syria og Irak, slik de tidligere har reist til Afghanistan og Somalia, for å delta i ekstreme handlinger. Handlinger som uten tvil kan defineres som terrorisme.

Politiske faktorer
Befolkningen i den muslimske verden er påvirket av de internasjonale øst-vest- eller nord-sørforholdene. Forhold som varierer fra politiske bevegelser til militære aksjoner, uten å utelukke media, som også spiller en viktig rolle i internasjonale forhold.

Vesten har gjort mange politiske og militære feil som IS har utnyttet. De har klart å skape en følelse hos enkelte individer i den muslimske verden av at Vesten er deres fiende og bruker dem og deres land som en skyteskive.

USA og deres allierte  har invadert muslimske land med forskjellige begrunnelser, som for eksempel å skape demokrati og beskytte menneskerettighetene, eller at de skal bekjempe korrupsjon. Dette har munnet ut i ulegitimerte militære aksjoner, som til syvende og sist verken har skapt demokrati eller stabilitet.  Istedenfor har invasjonen forårsaket økt korrupsjon og annen ødeleggelse.  Ifølge Human Rights Watch sin rapport om korrupsjon i 2013 er Somalia verdens mest korrupte land. Afghanistan ble rangert som nummer 2, og Irak som nummer 7. Alle de tre landene var okkupert av USA og den internasjonale alliansen. Landene har blitt splittet i ulike politiske grupper i Afghanistan og Libya, etniske (stamme)grupper som i Somalia, og religiøse grupper som i Irak.

Det er ingen hemmelighet at USA og Europa har støttet og samarbeidet med ulike diktatorer i den muslimske verden, som blant annet Gaddafi, Mubarak, Ali Saleh i Jemen og ulike monarkier i Gulfen. Regimer som er ansvarlig for korrupsjon og urettferdighet, og som symboliserer tyranni. Dette har skapt kraftige reaksjoner blant muslimer, fordi de mener at Vesten har forverret situasjonen i landene ved å støtte regimene.

Det forvirrende spillet som mange land i Vesten har basert sin politikk på, har fra muslimer blitt tolket som et direkte angrep på muslimer og den muslimske verden. Dette har ført til misnøye som gjennom årene har utviklet seg til hat blant utallige unge mennesker. Denne misnøyen har gitt seg utslag på ulike måter. Men for å forstå hvordan misnøye kan utvikle seg til hat blant så mange mennesker, må vi granske den religiøse siden.

Religiøs forfølgelse
Iran har utvidet sitt strategiske spill og har fått større innflytelse etter at den irakiske staten kollapset i 2003. En økende innflytelse som har påvirket land etter land, fra Irak, Syria, Libanon og ikke minst Jemen mot slutten av 2014.

Iran har for eksempel alliert seg med den irakiske president Maliki, som er sjia-muslim. Han har ført en diskriminerende politikk mot sunni-muslimer i sitt land. Politikken hans har vært basert på angrep på sunni-symboler, samtidig med økt sjia-påvirkning i landet. Mot slutten av 2012 oppsto derfor en stor folkebevegelse, som startet først og fremst i sunni-områder i Irak, for eksempel Anbar, Saladin og  Karkouk. Demonstrantene krevde frigivelse av fanger fra irakiske fengsler, og stopp av regjeringens diskriminering av sunni-muslimer, noe de beskrev som "sekterisk".

Da den arabiske våren nådde Syria i 2011, valgte Iran å støtte president Assads angrep på den fredelige bevegelsen. Assad er også sjiamuslim. Denne støtten ble av sunniene betraktet som urettferdig og en direkte trussel mot deres egen gruppe i området. Selv om sunniene ikke er enige med IS' ideologi, er dette én forklaring på hvorfor IS fikk deres støtte i disse områdene.

Slik diskrimineringer av sunni-muslimer har svekket posisjonen til de moderate religiøse institusjonene blant unge muslimer. Institusjoner som Azhar-universitetet i Kairo og  Internationel Association of Muslim Scholars (IAMS), som gjennom historien har vært en mentor og beskytter av islam og muslimer fra all slags ekstremisme, har mistet støtte.

Den sterke sjia-ekspansjonen i regionen, kombinert med svekkede moderate sunni-institusjoner, har gitt radikale sjansen til å introdusere seg som et alternativ for de som føler seg undertrykt.
 
Til slutt skal det sies at ekstremisme aldri har vært akseptert blant muslimer. Islamsk sivilisasjon var en gang i tiden et eksempel på sameksistens mellom alle  grupper. Jøder og kristne har for eksempel levd i fred med muslimer i mange hundre år, i nesten hvert eneste muslimske land.

Selv om fanatisme og ekstreme handlinger (som fører til lidelser og tap av menneskeliv) ikke under noen omstendigheter kan forsvares, ser vi her teorien om årsakssammenheng utført i praksis. En handling fører til en reaksjon. En reaksjon mot de mange urimelige politiske og religiøse beslutninger som tas over hodet på den enkelte, som ikke har mulighet for å være delaktige i beslutningene som får store konsekvenser for deres liv.

Hvor langt må det gå? Og hvor mye må partene tape før alle kan sette i gang en prosess av selvransakelse og selvkritikk?

Linken til illustrasjonsbildet