‒ Guttene som gjør det bra på skolen har oftest foreldre med høyere utdanning og sosial status, eller som i alle fall forsøker å følge opp skolearbeidet tett. Har ikke guttene dette hjemmefra, så går det ikke, sier forsker Monika Rosten.

Minoritetsjentene klarer seg fint ‒ det er gutta som sliter

Jenter med innvandrerbakgrunn heies frem av venner, lærere, foreldre og storsamfunnet – mens brødrene deres dropper ut av skolen. For det er minoritetsguttene som møter mest motgang, ifølge ny doktoravhandling.

Utrop nr. Utgivelse/Utgivelse (Utgivelse)

«Det er jo litt sånn, jenter tar utdanning, gutter loker rundt».

Mirna og Fatima fra Furuset er i gang med bachelorstudier på Blindern.

Deres forklaring på hvorfor det har gått så mye bedre med jentene enn med guttene på deres trinn, er at guttene ikke planlegger livene sine. De henger på senteret, henger med gutter som er eldre enn dem, slåss når det må til for å opprettholde egen, andres eller Furusets ære, og dropper ofte ut av videregående.

Eller som ungdomsarbeideren Amina oppsummerte sine gamle skolekamerater, som fortsatt møtes i flokk for å dra og banke gutter fra andre bydeler:

«De gutta der har ikke noe liv, de henger bare rundt her på senteret».

Jekke ned guttene, tøffe opp jentene
Da Monika Rosten for ti år siden begynte å jobbe som ungdomsarbeider på Furuset i Groruddalen i Oslo, var utgangspunktet til bydelen og idrettsforeningen klar.

‒ Vi skulle jekke ned guttene, og tøffe opp jentene, forteller Rosten.

Hun disputerte nylig med en doktoravhandling i sosialantropologi der Furusets ungdommer, lønnet og frivillig ungdomsarbeid og kjønn er blant temaene.

‒ Bydelsadministrasjonen og fritidssektorens forståelse av ungdommenes utfordringer var at det handlet om mangel på ungdomstilbud, men også mye om kultur og religion. Inntrykket var at foreldre med bakgrunn fra land som Pakistan og Tyrkia ga sønnene frie tøyler, mens jentene ikke fikk lov til å være  så mye ute.

Ti år og en doktoravhandling senere mener Rosten at denne tilnærmingen var med og forsterket det hun forstår som karikerte kjønnsrollemønster på Furuset. Her er guttene bråkmakere, og jentene flinke.

‒ Jentene blir løfta opp og heiet frem hele tiden, fordi man tenker at man må korrigere det skeive kjønnsrollemønsteret de har med hjemmefra. Minoritetsguttene derimot skal man helst jekke ned, de føler seg ofte avvist.

Resultatet er at jentene går hele løpet til mastergrad, og har muligheten til å oppnå middelklassestatus og sikker inntekt. Mens mange av guttene fortsatt henger på Furusetsenteret.

‒ Alle er så bekymra for de muslimske jentene som må lære seg å være jenter på en annen måte. Men se dere rundt da! Det er guttene som sliter.

Dette er en artikkel fra kjønnsforskning.no.

Jenter er jenter. Gutter er utlendinger.  

Monika Rosten mener Norges måte å møte gutter med innvandrerbakgrunn gir dem dårligere sjanse til å hevde seg i utdanningssystemet og arbeidsmarkedet.
Foto: Ida Irene Bergstrøm/Kjønnsforskning.no
Rostens forskning baserer seg på feltarbeid utført i 2011. Hun har hengt på fritidsklubben og idrettsforeningen, og loka på senteret. Hun har vært med ungdomsarbeidere på jobb og arbeidskvalifiseringstiltak. I tillegg har hun gjort intervjuer med rundt 30 unge voksne, i alderen 18-36, og intervjuet lærere og ansatte i bydelsadministrasjonen.

Selv om kjønn var et sentralt tema da Rosten selv var ungdomsarbeider på Furuset, hadde hun ikke tenkt at det skulle være så fremtredende i forskningen. Men det dukket stadig opp, og fremsto som et stadig viktigere tema.

‒ Et av hovedfunnene mine er for eksempel at de unge på Furuset har en veldig sterk stedstilhørighet, sier Rosten.

‒ Men også at denne tilhørigheten er kjønnet. Den er sterk for jentene, men den er enda sterkere for guttene.

Behovet for tilhørighet knytter forskeren blant annet til ungdommenes status som minoriteter i Norge. Også denne statusen er til dels kjønnet. Det finnes rom for at jentene bare er jenter. Gutta på Furuset derimot, er utlendinger.

‒ Jentene er mer utsatt for sosial kontroll på Furuset, men de føler seg ikke avvist av storsamfunnet. De får mer frihet ved å ta høyere utdanning der de kommer inn i nye miljøer og nye områder av byen, forteller Rosten.

‒ Guttene føler seg mer frie på Furuset. Der opplever de ikke den avvisningen de kjenner på i andre deler av byen, som å bli stoppa av politiet, sett skeivt på av en lærer eller nekta inngang på et utested. Lokalsamfunnet blir pusterommet deres. De får ikke være norske, så da gjør de Furuset til sitt. 

Flinke gutter har middelklasseforeldre
Fortellingen om rampete gutter og flinke jenter er overdrevet. Det finnes bråkete jenter, og det finnes flinke gutter.

Noen av de skoleflinke guttene bytter til andre skoler for å komme vekk fra venners dårlige innflytelse. Andre passer på å ikke gjøre så mye ut av seg. Å være flink på skolen er ikke forenlig med å være Furusetgutt.

Med forbehold om at hun ikke har intervjuet foreldregenerasjonen, ser Rosten et tydelig klassemønster i hvilke gutter som klarer seg, og hvilke gutter som faller utenfor.

‒ Guttene som gjør det bra på skolen har oftest foreldre med høyere utdanning og sosial status, eller som i alle fall forsøker å følge opp skolearbeidet tett. Har ikke guttene dette hjemmefra så går det ikke.

Klasseaspektet virker derimot ikke å ha noen effekt på jentene.

‒ De som ikke har foreldre med høyere utdanning får drahjelp fra venninner og skolen.

Overdrevne kjønnsroller
Jenter og gutter på Furuset bidrar selv sterkt til å opprettholde de overdrevne kjønnsrollene.

‒ Det med minoritet og majoritet er alltid oppe til forhandling, hvem skal få være norsk og ikke. Kjønn er ikke for dem noe som kan forhandles, de ser på det som noe naturlig. Dette er generelt for samfunnet, men det blir kanskje ekstra tydelig på Furuset, sier Rosten.

Her går ungdommene helhjertet opp i rollene som flinke jenter og rampete gutter.

‒ De bidrar selv til å opprettholde et nærmest karikert kjønnsrollemønster og beskriver det som naturlig. Jenter tar utdanning, gutter loker, og sånn er det bare.

‒ Når du er flink jente er du det hele tiden i motsetning til den rampete gutten. Jentene får større frihet når gutta er useriøse.

De flinke jentene og rampeguttene er et resultat av et samspill mellom klasse, etnisitet og kjønn, mener Rosten. Hun tror man vil finne tilsvarende mønster i lignende boområder i Oslo.

Det er Norge som er problemet
Problemene områder som Furuset har hatt de siste tiårene kan ikke forklares med kulturen innvandrerne har med seg fra hjemlandet, mener Rosten. Det handler vel så mye om det norske samfunnet.

‒ Furuset er et etnisk blanda miljø, så det holder ikke å for eksempel koble dette til kulturen på landsbygda i Pakistan.

Mye handler om den moralismen som innvandrere møter i det norske samfunnet, mener Rosten.

‒ Nordmenn har en ryggmargsrefleks på at det er noe feil med kjønnsrollene disse folka har med seg fra hjemlandet, og det må vi gjøre noe med. Vi må vise hvor skapet skal stå. Jeg tror det ender med å forsterke ting vi ikke liker.

‒ Det er stor variasjon i hva slags idealer foreldrene har formidlet til disse ungdommene. Det sosiale skillet som er relevant og som gjelder for dem alle, er skillet mellom å tilhøre minoritet og majoritet. Og det hjelper ikke at du er født i Norge, eller at foreldrene dine ble født her. Det hjelper ikke hvor mye fårikål du spiser. Dette handler om hudfarge og snevre forståelser av hva det vil si å være norsk.

Ting er i endring på Furuset, forteller Rosten. Hun tror at hvis hun skulle gjøre feltarbeid i dag kunne resultatene allerede sett annerledes ut.

‒ Furuset har et massivt ungdomstilbud nå, sammenlignet med for ti år siden. Tesen om at jentene ikke ville få delta stemte ikke, de strømmet til da tiltakene startet opp. Gutter og jenter deltar i frivillighetsskolen, det er masse idrettsaktiviteter for barn, og furusetfestival en gang i året. I dette miljøet er det ikke rom for den macho unnasluntrergutten på samme måte.

Ikke like muligheter for innvandrergutter
‒ Hva slags konsekvenser tenker du at forskningen din bør få?

‒ I Norge har vi et stort kobbel av folk som jobber med barn og unge. Her trengs det mer bevissthet rundt kjønn, klasse og etnisitet, sier Rosten.

‒ Både i skolen og i fritidssektoren opplever jeg at man nøyer seg med å snakke om hva barna har med hjemmefra. Så glemmer man å være bevisste på at læreren representerer middelklasseidealer. Det å være middelklasse blir norsk. Det å være flink blir norsk. Alle som jobber med barn og unge må øke bevisstheten sin på disse mekanismene og komme forbi det der med norsk og ikke-norsk.

Det er på tide at det norske samfunnet tar ansvar for at det som skjer i områder som Furuset er noe som oppstår her, i Norge, som resultat av og del av det norske samfunnet, mener Rosten. Det holder ikke å forklare det med at innvandrerne har med seg kultur i kofferten.

‒ Ja, en del av innvandrerne som kommer til Norge har kjønnsforståelser som bryter med norske likestillingsidealer. Men hvis målet er at folk skal ha like muligheter, så må vi begynne å se at måten vi forholder oss til dette på faktisk bidrar til ulike muligheter.

‒ Måten gutter med innvandrerbakgrunn blir møtt på i det norske samfunnet – av skolen, i media, i storsamfunnet, av politiet – gjør at de har dårligere sjanse til å hevde seg i utdanning og arbeidsliv.

Hever seg over den sosiale kontrollen
Samtidig er det ingen tvil om at jentene på Furuset opplever en helt annen sosial kontroll enn guttene. Både foreldre og jevnaldrende passer på og rapporterer om upassende oppførsel. Mens guttene kan ta med balltre til Furusetsenteret når de skal ut og slåss, og slippe unna med det, kan ikke en jente tillate seg å gi en gutt klem på samme kjøpesenter.

‒ En av informantene dine er bekymret for disse flinke jentene som gjør det dødsbra på skolen og som ikke klager på sosial kontroll eller presset de opplever fra foreldre. Hva sa de selv om dette?

‒ De snakker aldri selv om flink-jente-syndrom. Eller om press eller konsekvensen av press, sier Rosten.

Presset på å lykkes i utdanningsveien er enormt. Rosten forteller om venninnegjenger der alle har bestemt at de skal komme inn på medisinstudiet. Og de klarer det stort sett også.

‒ De snakker en del om den sosiale kontrollen, men det er mer som noe de bare må håndtere. Mange av dem har en pragmatisk holdning til begrensningene.

‒ Dette at de ikke kan gi en gutt en klem på senteret, plager det dem?

‒ De prøver heller å heve seg over det. Litt sånn «Ja sånn er det, foreldrene våre har andre verdier, men det går bra, det håndterer jeg». Det var ikke mange som klagde over hvor strengt de har det. Kanskje skyldes det mest at de er opptatt av å unnskylde foreldrene, de har forståelse for at foreldrenes perspektiv er veldig ulikt deres eget.

‒ Mange blir nok provoserte av ting som disse jentene selv ikke nødvendigvis blir så provoserte av. De reagerer på en annen måte, de har vokst opp med motstridende kjønnsidealer og har god dialog med både lærere og foreldre, sier Rosten.

Moskeen gir orden på livet
De fleste av ungdommene i Rostens studie er muslimer av ulike slag.

For jentene som går med hijab er det viktig å fremheve at det er deres eget bevisste valg. De er opptatt av at de er muslimer på en annen måte enn foreldrene; de harvalgt islam, det er ikke en arv.

Religion er samtidig, akkurat som utdanning, noe som gir jentene spillerom.

‒ Måten de ter seg på og kler seg på når de er praktiserende muslimer gir frihet. Å aktivt flagge at de er troende muslimer innebærer å legge andres spekulasjoner om deres ærbarhet døde. Sex før ekteskapet er offisielt uaktuelt for en ung muslimsk kvinne.

For guttene er islam gjerne noe som hjelper dem å komme ut av trøblete tenåringsår og få orden på livet.

‒ Etter noen år hvor ting har gått skeis begynner noen av guttene kanskje å gå jevnligere i moskeen. Det blir en slags måte å bli voksen på. Og å finne ut av kjønnsroller som ikke går sammen, gangstergutten versus den ansvarlige fremtidige familiefaren.

Men når guttene omsider skjerper seg – og de fleste av dem gjør det ifølge Rosten – er det gjerne for sent for å få livet helt på kjøl.

‒ De har kanskje allerede droppa ut av videregående og har dårlige karakterer. Da er det noen dører som har lukket seg.

Denne artikkelen fra Kjønnsforskning.no er republisert etter avtale.  

Referanse:

Rosten, Monika Grønli, Neste stasjon, linje 2 – Sted, tilhørighet og unge voksne i Groruddalen (2015), Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo.