Jobber i Norges "safeste" arbeidsplass: Dan Poraz savner varmen og solen fra Israel, men trives som yrkesdiplomat i Norge, og har forsøkt seg litt på siksporet.
Foto: Claudio Castello
Israles førstesekretær til Utrop:

– Vi må inkludere de ultrareligiøse jødene

– Vår fremste interne utfordring blir å finne ut hvordan ortodokse og ultraortodokse skal bli en del av det israelske samfunnet, sier førstesekretær ved Israels ambassade i Norge, Dan Poraz i et eksklusivt intervju i Utrop.

Utrop nr. 14/2016 (31.03.2016)

(Intervjuet ble gjennomført i midten av februar)

Utrop var på besøk hos førstesekretær Dan Poraz ved Israels ambassade i Norge. Vi møter Poraz inne på det hermetisk sikrede kontoret hans. Sikkerhetsprosedyrene er av en annen verden. Men så handler det om å formelt sett om å komme inn på territoriet til det som mange regner som verdens mest truede nasjonalstat.

Inne i lokalene får man inntrykk av at man har forflyttet seg til et supermoderne kontorlandskap i Tel Aviv. Skiltene på utgangs- som inngangsport, til og med skiltet som skal vise veien til servanten, er på hebraisk.

– En kan godt si at dette er Norges tryggeste arbeidsplass, sier han med et smil.

Et år i Norge
Knapt et år har Poraz befunnet seg i Norge. Vinterkulde og mørketid lar han seg ikke merke av.

– Klimaforskjellen mellom Norge og Israel er helt utrolig. Men slik er det å være karrierediplomat. En må ta til seg særegenhetene i det landet man er gjest i. I Norge har man vinter, snø og ski. Og dette er noe jeg har lyst til å lære om.

En besværlig konflikt
Å forholde seg til norsk presse er en del av Poraz' daglige virke. Å sitte i førstelinja som Israels medieansikt utad kan være utfordrende.

– Forholdene mellom våre to land er gode på stats- og folkelig nivå. Men man kan ikke unngå å registrere at norsk folkeopinion er ganske farget av konflikten mellom israelere og palestinere.

– Konflikten er jo høyst reell. Og da er det kanskje ikke til å undres over at det finnes en debatt om dette i norske medier?

– Israel-kritikk finnes ikke bare i Norge, men også i andre land med ytringsfrihet, også Israel. Vi har et mangfold synspunkter på både Israel-Palestina og tostatsløsningen. Som israeler og som israelsk tjenestemann, men også personlig, ser jeg på den skjeve dekningen som problematisk. Israel presenteres som "den store stygge ulven", mens det faktisk foregår terrordrap på israelske sivile fra Hamas og andre væpnede grupper.

– Har det du sier er skjevheten i dekningen noe å gjøre med maktbalansen i konflikten?

– Jeg tror det kan ha mye å si. Norge og nordmenn har i flere årtier hatt en sterk historisk tilknytning til Israel blant annet grunnet erfaringene fra Holocaust og annen verdenskrig. For meg virker det også som om nordmenn har en tendens til å holde med "underdogen" i konflikter i utlandet.

– Kritikk i seg selv intet problem
Videre tenker Poraz at kritikk heller er et sunnhetstegn i et samfunn.

– Vi ikke har noe problem med kritikk per se av Israel, men vi oppfatter ofte kritikken som skjev, ensidig og urettferdig, hvor all skyld og alt press blir lagt på Israel, mens den andre siden ikke blir holdt ansvarlig. Alle innvolverte parter bør bli kritisert når det er nødvendig. 

Les også: Annenhver jøde vil utvise araberne (Vårt Land)

"State of conflict"
– Snakkes det for mye om Israel-Palestina-konflikten?

– Jeg tenker at Israel er mye mer enn bare konflikten og spørsmålet om tostatsløsning. Israel er teknologi, forskning, økonomi og mangfold. Det glemmer ofte norske og andre lands medier når de skriver om landet. Vi har israelske arabere som er politikere, forskere og er tilknyttet IDF (Israels væpnede styrker, jour. anm.). Arabisk er vårt andre hovedspråk i stat og offentlig forvaltning. Vi har palestinere som har søkt om asyl i Israel fordi de er homofile, og ikke kan leve i det sterkt religiøst fundamentalistiske styret under Hamas i Gaza. Vår tidligere ambassadør i Norge, Naim Araidi, var av drusisk (jour. anm. arabisktalende minoritetsgruppe i Syria, Israel og Libanon) opprinnelse. Forgjengeren min, George Deek, er kristen araber fra Jaffa. En har ofte lett for å glemme nyansene.

– Hvordan er forholdet til de arabiske landene som Israel samarbeider med?

– Egypt har vi hatt en fredsavtale med siden 1979. Vi ser på med lettelse at situasjonen har stabilisert seg i landet etter revolusjonen. Når det gjelder både Egypt og Jordan viser dette at det lønner seg for både Israel og nabolandene i regionen å ha en politikk basert på samkvem og respekt. Vi trenger ikke å være enige i alt, og historien mellom oss har vært preget av konflikt. Og derfor er det enda viktigere å finne felles holdepunkter, utenrikspolitisk sett. 

En annen integreringsdebatt
I Norge handler integreringsdebatten om enkelte minoritetsmiljøer, mens i Israel har det i de siste årene vært heftig debatt om hvordan den sekulære jødiske staten skal inkludere sine aller mest religiøse medborgere.

– Israel anno 2016 er særdeles flerkulturelt. I Tel Aviv og Jaffa bor de kule og venstreorienterte sammen med de liberalkonservative og med israelske arabere, kristne og drusere. Vår fremste interne utfordring er hvordan ortodokse og ultraortodokse skal bli en del av det israelske samfunnet. 

Særlig i Jerusalem er de ortodokse og ultraortodokses tilstedeværelse synlig, legger Poraz til.

– Her er fordelingen mellom sekulære og sterkt religiøse jøder nesten på 50-50. Forklaringen er enkel, og det er at ortodokse og ultraortodokse får flere barn har langt større familier enn befolkningen forøvrig, og er dermed en av de raskest voksende gruppene i landet. Ortodokse og ultraortodokse lever som regel i fredelig sameksistens med resten av det israelske storsamfunnet, men det finnes ytterliggående stemmer.

Israels "amisher"
Sterkt religiøse blander seg ikke i politikken og får oftest fritak fra å utføre den obligatoriske to til tre år lange militærtjenesten (som gjelder begge kjønn). Særlig sistnevnte skaper mye diskusjon, ettersom hæren sees på som en institusjon som forsøker å samle israelerne på tvers av etniske og politiske forskjeller.

– Ortodokse og ultraortodokse bruker mesteparten av tiden sin til å studere de hellige skriftene, Talmud. Israel går glipp av dem som arbeidskraft, og i det hele tatt som fullverdige deltakere i samfunnet. Enkelte går så langt som å totalisolere seg, og har ikke TV eller lar være bruker strøm, siden de ikke anerkjenner staten Israel. På mange måter kan de sees på som Israels "amish-befolkning".

Arven etter Oslo
Før jeg går, viser Poraz meg et kart over Israel. Jeg peker prikkevis på de punktene som fremtiden må løse hvis tostatsløsningen skal kunne fortsatt være en realitet.

– Vestbredden, som styres av Fatah, er et mer sekulært område, men også en del av den fremtidsstrategien som Oslo-avtalen viser til.

– Er totstatsløsningen fortsatt aktuell?

– Så lenge Hamas og andre som er ute etter å ødelegge Israel, er med i spillet, så står vi fast. Vi ser helt klart for oss to stater, og hvor bosetningsspørsmålet er avklart. Men da må vi bli anerkjent på lik linje. Tilfluktsstedet som ble til en stat for det jødiske folk etter annen verdenskrig, er forlengst blitt en nasjon, men er fortsatt et tilfluktssted. Og palestinerne trenger også sin stat, en stat som eksisterer side om side med Israel. Jeg mener at dette fortsatt er mulig å få til, sier Poraz.

FAKTA

Forholdet Norge og Israel

Norge og Israel har hatt forbindelser siden Palestina-spørsmålet ble aktuelt i 1947. Norge var ett av de 37 landene som stemte for at Israel skulle tas opp i FN, og med dette anerkjente Norge Israel som en suveren stat. Siden opprettelsen av staten Israel har de to landene hatt diplomatiske forbindelser.

Mest sentralt i forholdet står Norges tilrettelegging for fredsforhandlinger mellom Israel og Palestinas frigjøringsorganisasjon med den påfølgende Oslo-avtalen i 1993. Oslo II-avtalen som hadde for mål å utvide Palestinas selvstyre på Vestbredden ved tilbaketrekning av israelske styrker og ved demokratiske valg.

(Kilde: Norsk Wikipedia)