Arbeiderpartiet og Frp, her ved Hadia Tajik og Siv Jensen, har begge bidratt til en mer restriktiv norsk asyl- og innvandringspolitikk opp gjennom årene.
Foto: Eirik Helland Urke

Ap og Frp: asylkameratene

Jonas Gahr Støre avviste og kritiserte nylig mange av Sylvi Listhaugs forslag til innstramninger i asylpolitikken. Men hvor stor forskjell er det egentlig på Ap og Frp? Og hvem har beveget seg mest de siste 30 årene? 

Utrop nr. 18/2016 (03.05.2016)

– Vi ønsker ikke at folk som uansett skal bli i Norge, skal sette livet på vent i lang tid. Det gjelder både familiegjenforening og annen midlertidighet som regjeringen har foreslått, sa Jonas Gahr Støre til VG den 27. april. Partiet valgte å avvise regjeringens asylforslag om strengere regler for familiegjenforening. 

Men da Listhaug lanserte sitt endelige forslag til integreringsmelding 11. mai i år fortalte Arbeiderpartiet til Dagbladet at de er positive til flere av tiltakene Listhaug. 

Hvis vi ser på det større, historiske bildet, hvordan har Arbeiderpartiets egen asyl- og innvandringspolitikk utviklet seg sett i forhold til den politikken Frp har gått inn for?

– Jeg har i alle fall den tilfredsheten, en del av det jeg sa tidligere og ble skjelt ut for har vist seg å være riktig. Jeg var ikke så dum som enkelte politikere og journalister skulle ha det til.

Dette sier Carl I. Hagen om asylinnstrammingene i et intervju med Dagbladet i februar 2016. Som en av de politiske pionerene innenfor innvandringskritikk har Carl I. Hagen og partiet hans påvirket norsk innvandringspolitikk på flere måter, som opposisjonsparti og som regjeringsparti. Var Hagen en slags profet i denne sammenheng?

Unikt Frp på 80-tallet
Vi må tilbake til 80-tallet for å forstå hvordan Frp og Ap har plassert seg norsk innvandringspolitikk. I en artikkel i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift (2012) ble partiprogrammet til Frp undersøkt. Her kommer det fram at Frp har ført en restriktiv innvandringspolitikk siden midten av 80-tallet. Dette var unikt på denne tiden i norsk politikk. Unikt fordi innvandring tidligere ikke ble brukt som en valgkampsak.

Det var ved lokalvalget i 1987 at den store endringen kom. Frp stod som de eneste med en klart restriktiv innvandringspolitikk. Arbeiderpartiet ble tildels påvirket av dette, og ville fremstå som realistiske, men samtidig som humane. Gro Harlem Brundtland sa i 1987:

«Regjeringen har gått inn for å stramme inn den liberale praksis som tidligere er fulgt når det gjelder å gi opphold til asylsøkere som ikke er reelle flyktninger og dermed ikke fyller vilkårene for å få asyl. Det blir dermed en hovedoppgave å redusere antallet asylsøkere som ikke fyller vilkårene for opphold i Norge. En rekke tiltak er satt inn for å få dette til.»

Restriksjoner hele veien
Spoler vi 30 år fram i tid, sitter Frp i regjering for første gang og kan sette en mye mer restriktiv politikk ut i livet. Dette har ført til sterke reaksjoner i lys av flyktningstrømmen, og mange har skyldt den restriktive politikken på Frp. Men er det egentlig Frp som har skylden alene? 

At Ap har beveget seg i sin innvandringspolitikk, er det liten tvil om. Det forklares ofte med hva velgerne selv ønsker og de begrensinger velferdsstaten setter. Flere innvandrere betyr større press på velferdssystemet. En generøs velferdsstat tåler bare så mye før den må strammes inn, hevdes det fra økonomhold.

Men ikke alle er enig i at det først og fremst er innvandring som tynger velferdsstaten. 

– Det er jo flere sosialøkonomer som sier at det store presset på velferdsstaten ikke kommer til å komme av innvandrere, men eldrebølgen, sier valgforsker ved NTNU, Anders Todal Jenssen.

Anders Todal Jenssen er professor i statsvitenskap ved NTNU i Trondheim.
Foto: NTNU
Todal Jenssen peker derimot på konkurranse om velgere som en årsak til at Ap fører en restriktiv politikk. Frp har blitt omtalt som "det nye arbeiderpartiet". Ap må nå kjempe for sine velgere, som kan finne på å flykte til Frp. Innvandringspolitikk er en av de vanligste sakene velgere oppgir som grunn til å stemme på Frp.

– Forskning viser at partier som Høyre og Arbeiderpartiet mister sine velgere til Frp når det kommer til spørsmålet om innvandring. Metoden Ap bruker for å redusere tapet er å bevege sin innvandringspolitikk mer mot Frp. Når dette skjer, beveger Frp seg på sin side mot en enda mer restriktiv politikk. Det som potensielt er konsekvensen av dette, er at de største partiene alltid vil bevege seg i en mer restriktiv retning, mens småpartiene vil stå på sidelinjen i opposisjon.

Valgforskning viser imidlertid også at Arbeiderpartiet vinner tilbake velgere fra Frp når de fokuserer på andre politikkområder enn innvandring. Dette gjelder for eksempel skattepolitikk, arbeid og lønn.

– Ap prøver så godt de kan å fokusere på noe annet enn innvandring, men det forsvinner i all støyen.

Partileder Siv Jensen omtalte den rødgrønne regjeringens asyltiltak i 2012 på denne måten:

– Dette har vi jobbet for i årevis, og må bare applaudere. Det er en innrømmelse av at mye av det Frp har kommet med, er fornuftig. Nå gjenstår det å se om det bare er velgerfrieri, eller om de støtter oss i Stortinget, sa Frp-formannen til Aftenposten.

Uttalelsen kom i sammenheng med blant annet tvangsreturer og andre politiske saker der Ap hadde nærmet seg Frp politisk.

Retoriske likheter
En gjennomgang Utrop har gjort av oppsummeringsdokumentene og partiprogrammene til Ap og Frp, viser at det finnes både retoriske og innholdsmessige likheter mellom de to partiene.

Returpolitikk:
Ap oppsummeringsdokument fra 2013: "Både frivillige og tvangsmessige returer har økt markant. Særlig gjelder dette retur av kriminelle asylsøkere med avslag."

Frp i oppsummeringsdokument fra 2015: "Økt antall tvangsreturer av ulovlige innvandrere i året til 7 800, og prioriterer kriminelle utlendinger."

Integrering:
Ap: Det å stille krav til mennesker, er å ha respekt for mennesker. Derfor er det viktig å tydeliggjøre de krav vi setter til alle mennesker som bor i Norge, uansett bakgrunn.

Frp: Det å stille krav, er å vise dem (innvandrere) respekt.

Familiegjenforening:
Ap i regjering 2008: Strammer inn familiegjenforening dersom familielivet kan utføres i et annet land.

Frp i regjering 2015: Fremmer fireårskravet i asylforliket. (Et krav om at innvandrere må ha hatt fast inntekt i minst fire år for å kunne hente familien til Norge, red. anm.)

Da regjeringens forslag til integreringsmelding kom denne uken, bemerket Anders Todal Jenssen overfor Vårt Land at norske regjeringer, uavhengig av farge, har holdt en streng linje linje i innvandringspolitikken.

– Faktum er at Norge ikke har hatt noen liberal politikk på området siden tiden før 1975, sa Jenssen.

Familiegjenforening
Asylforliket som ble stemt fram i desember 2015 har fått mange til nok en gang å stille spørsmål om Norges engasjement for flyktninger er i ferd med å kjølne betydelig. 

Forslagene om innstramning når det gjelder familiegjenforening plasserer Norge blant de mer restriktive i europeisk sammenheng. Forliket i Stortinget innebærer at en person skal måtte bo og jobbe (eller studere) i Norge i minst fire år sammenhengende for å få søke om familiegjenforening. Dette har altså gjort Norge til ett av de mest restriktive landene i Europa. Det er imidlertid ikke et helt nytt politisk tiltak. Allerede i 2008 kom det innstramninger i retten til familiegjenforening under den rødgrønne regjeringen. 

Mari Seilskjær.
Foto: NOAS
– Det er viktig å huske på at denne regjeringen tok denne fireårsregelen enda lenger. Dette gjelder nå også flyktninger, som bør ha rett til et familieliv. Tidligere gjaldt det retten til utvidet familieetablering. Nå kan ikke flyktninger få inn barn til Norge. Så denne familiegjenforeningen er enda ett skritt lenger, forteller rådgiver i NOAS, Mari Seilskjær.

Hun legger også til hvorfor dette med familiegjenforening er et område staten lett kan stramme inn på.

– Når det kommer til hvorfor familiegjenforening blir strammet inn, er fordi staten står friere fra internasjonale forpliktelser på akkurat dette feltet.

Seilskjær mener at Norge på ingen måte fører en liberal innvandringspolitikk, og at denne utviklingen startet før den sittende regjeringen kom til makten.

– Norge har ført en restriktiv innvandringspolitikk de siste 15 årene. Det har skjedd flere restriksjoner enn liberaliseringer. Det virker som om alle partiene driver å overby hverandre når det kommer til asylpolitikk.

Signaler
NOAS-rådgiveren oppgir også at felles for Frp og Arbeiderpartiet er at de er opptatt av hva slags signaler deres innvandringspolitikk gir til potensielle asylsøkere.

– Både Arbeiderpartiet og Frp har fokusert på signalene de sender. Norge skal sende et budskap til mulige asylsøkere om at Norge er et land det er vanskelig å få opphold i. Det som likevel er overraskende med norsk asylpolitikk i dag, er at den på mange måter bryter internasjonale avtaler, sier Seilskjær.

Seilskjær er også kritisk til hvordan retorikken i den offentlige debatt om innvandring har skiftet.

– Før var den restriktive politikken fokusert på asylsøkere uten beskyttelsesbehov, men nå går den utover de som faktisk er flyktninger og har et reellt beskyttelsesbehov. Derfor er det underlig at såpass mange av partiene gikk med på asylforliket som ble vedtatt i november.

– Strenge og milde samtidig
Mayzar Keshvari, som er innvandringspolitisk talsperson i Frp, mener at det ikke er vanskelig å skjønne hvorfor Ap har beveget seg i en mer restriktiv retning.

– Det kommer av at Ap sliter med å finne ut av hvor de selv står innvandringspolitisk. De vil være strenge og milde samtidig, og det har vist seg å være problematisk. De har nå i flere år ført en restriktiv innvandringspolitikk.

Stein Erik Lauvås, innvandringspolitisk talsmann for Arbeiderpartiet, beskriver partiets politikk som streng, rettferdig og konsekvent. Han er skeptisk til påstanden om at Ap tar etter Frp.

– Påstanden om at Arbeiderpartiet tar etter Frp kan diskuteres. Det handler mer om å virkelighetsorientere seg, og se at verden er i endring. Ap har ført og skal føre en streng, rettferdig og konsevent asylpolitikk.