Flere av de forslagene som ville gitt mer midlertidighet, ble nedstemt i Stortinget.
Foto: Mattes

– Midlertidighet er ingen løsning!

Norske politikere tar ikke hensyn til vår beste kunnskap når de går inn for mer midlertidighet for flyktninger, sier professor Guy S. Goodwin-Gill, som er internasjonal ekspert på flyktningrett. 

Utrop nr. 30/2016 (11.08.2016)

– Myndighetene i mange land blir låst i en tankegang der flyktning er ensbetydende med midlertidighet. EU-kommisjonens nylige forslag preges også av denne tankegangen, nemlig at vi ikke trenger å tenke langsiktig, hevder den erfarne Oxford-professoren overfor Utrop.

Han skulle egentlig pensjonere seg i fjor, men har på grunn av flyktningstrømmen til Europa fått stadig nye oppdrag. 

– Den norske regjeringen la i vinter fram flere forslag som innebar mer midlertidighet, f eks lengre ventetid og strengere vilkår for familiegjenforening. Hva tenker du om det? 

Guy S. Goodwin-Gill er professor i flyktningrett. Han besøkte nylig Oslo for å holde innlegg om hva Europa kan og bør gjøre for å møte flyktningstrømmen.
Foto: Are Vogt Moum
– Det å gå inn for mer midlertidighet er i strid med vår beste kunnskap. Slike forslag gjør meg rasende. Den ene tingen som virkelig kan ødelegge et menneskes evne til å integrere seg og gi et bidrag til det samfunnet han har kommet til, er å være skilt fra familien. Så regjeringen har med vitende og vilje gått inn for tiltak som ikke bare vil ramme den enkelte flyktning, men også det norske samfunnet. Grunnen er at folk som utsettes for midlertidighet, hele tiden går og bekymrer seg, f eks for hvordan det går med familien som fremdeles er i utlandet. Ut fra forskning og erfaring er det rimelig å hevde at slike tiltak vil gjøre langvarig skade. 

Vanskligere å få opphold
Den 10. juni stemte Stortinget endelig over regjeringens innstramningsforslag. Flere av de forslagene som ville gitt mer midlertidighet, ble nedstemt. Det gjelder blant annet forslagene om å: 

  • Innføre mer midlertidighet for enslige mindreårige asylsøkere
  • Heve botidskravet fra tre til fem år for å få permanent opphold
  • Innføre underholdskrav og krav om tre års arbeid eller utdanning i Norge før familiegjenforening for flyktninger

På den annen side ble det vedtatt at flyktninger kan nektes familiegjenforening dersom de ikke har permanent opphold, og familielivet trygt kan utøves i et tredjeland som familien har sterkere tilknytning til enn Norge. Stortinget bestemte også flyktningene må ha vært i stand til å forsørge seg selv de siste tolv månedene for å få permanent opphold. Han eller hun må også beherske et minimum av norsk muntlig og bestå prøven i samfunnskunnskap.

Les også: Fraråder midlertidig oppholdstillatelse

– Avskrekking virker ikke
– Politikerne tenker vel at strengere politikk vil ha en avskrekkende virkning?

– Ja, men når har avskrekking noensinne hatt en effekt? Midlertidighet og andre hardhendte tiltak er først og fremst noe som folk som har hatt veldig lite erfaring med flyktninger har noen særlig tro på. De forstår ikke desperasjonen som driver folk. De tenker ikke på at det er rasjonelle valg som tas. Du er kanskje trygg for krig og terror i Tyrkia, men etter tre år der innser du at barna dine er i ferd med å vokse til, men at de ikke har tilgang til utdanning. Det er i dag 800.000 syriske barn i Tyrkia som ikke har noe utdanningstilbud. Hvis du er forelder, hva gjør du i en slik situasjon? Hvis du ikke ser noen snarlig løsning på konflikten i hjemlandet, vil du tenke med deg selv: Hva er mulighetene våre, hva er risikoen ved å reise? Bør vi ta sjansen? Og det er det folk har gjort i i tidligere kriser, bare tenk på Vietnam for 30-40 år siden. 

Han mener erfaringen viser at flyktningkriser generelt varer mye lengre enn vi forventer.

– Konflikten i Syria er nå inne i sitt sjette år, og det er foreløpig ingen utsikter til løsning. Og dessuten: Selv om konflikten skulle ta slutt i morgen, vil det ta mange år før folk kan reise tilbake. Ødeleggelsene er massive. Vi kommer til å trenge noe tilsvarende Marshallplanen for å bygge opp igjen landet. Det er det internasjonale samfunnet som må finansiere det, sier professor Guy S. Goodwin-Gill til Utrop.

Langvarig
De fleste flyktninger reiser dessuten ikke hjem med det første, påpeker han.

– All erfaring og kunnskap tilsier det. Det er selvsagt ulikt hvor lang tid det tar før ulike grupper kan reise tilbake.

Han trekker fram flyktningene fra borgerkrigen i Spania som eksempel. De reiste ut på slutten av 1930-tallet, kunne ikke reise tilbake før i 1975. For flyktningene fra Balkan, som reiste ut på begynnelsen av 1990-tallet, tok det langt kortere tid. 

– Det vi vet, er at hvis du vil sette flyktninger i stand til å reise hjem og gjøre det bra i hjemlandet, bør du akseptere at du må utstyre dem med en utdanning, kvalifikasjoner og et visst monn av integrering. Det kan hende de ikke trenger det, kanskje krisen de flykter fra, slutter i morgen. Men det kan også ta 10-12 år. Hvis de får kvalifikasjoner, vil de være bedre i stand til å reetablere seg i hjemlandet og de vil samtidig bli ambassadører for det landet de har oppholdt seg i mens de var på flukt. De har lært noe og de har knyttet verdifulle kontakter. Å gi flyktninger kvalifikasjoner er derfor vinn-vinn. 

– Mediene fremstiller fakta feil
– 
Men er ikke faren at vi får en politisk motreaksjon, en backlash, i Europa hvis det fortsetter å komme store strømmer av flyktninger?

–  Jo, denne faren er reell. Men denne faren har oppstått fordi politikerne har valgt å følge de mest panikkartede medieoppslagene. Mediene har sine egne grunner til å fremstille tall og fakta skjevt. Regjeringene i Europa har et valg: Velger de å slenge seg på bølger av panikk, eller velger de å arbeide fram konstruktiv politikk for å ta imot flyktningene? 

– På hvilken måte mener du at mediene fremstiller situasjonen skjevt?

– Et eksempel er tallet på 60 millioner flyktninger i verden, som kommer fra Høykommissæren for flyktninger. Høykommissæren har brukt dette tallet, noe uforsiktig vil jeg si, for å si noe om det totale antallet mennesker i verden som er fordrevet. Men det store flertallet av disse befinner seg i den fattige delen av verden, mange av dem sågar i sine egne land, og er dessuten ikke på vei til Europa i nærmeste fremtid. Det er imidlertid nettopp det inntrykket man får når tallet 60 millioner nevnes i mediene. Tallet brukes videre av propagandister for å kjøre fram en agenda.  

– Ikke menneskehandel
Det er heller ikke sant at det store flertallet av flyktningene kommer gjennom nettverk av menneskehandlere, mener han.

– Flyktningene bruker smuglere, og det er en stor forskjell mellom smuglere og menneskehandlere. Forskjellen mellom dem er godt kjent, men selv om propagandistene vet bedre, fortsetter de å snakke om "menneskehandel" når det i virkeligheten er snakk om smugling. 

– En tredje bevisst fordreining er det som handler om terrorisme. De fleste terrorister i Europa, også de som er ekstreme islamister, er oppvokst her i Europa. Å hevde at det skulle være et enormt antall terrorister blant de fire millionene som har flyktet fra Syria, er absurd. Det å trekke fram den nylige "terroralarmen" om Europa som kom fra USA, for å bevise at flukt fører til terrorisme, er nok et eksempel på fordreining. Det amerikanske myndigheter gjorde, var i virkeligheten å komme med en helt generell advarsel av den typen du hører på alle verdens flyplasser hver eneste dag: "Ikke la bagasjen stå ubevoktet". 

Samlet sett gir slik bevisst feilinformasjon et helt overdrevent inntrykk av risikoen ved å ta imot flyktninger, mener professoren.  

Saken er oppdatert 17.6.2016 med informasjon om voteringen i Stortinget 10. juni.