Kjersti Holden og Emem Daniel Israel i organisasjonen For Fangers Pårørende (FFP) mener utvisning brukes alt for ofte mot utenlandske statsborgere som har barn i Norge.
Foto: Bilge Öner

Barn i Norge blir fratatt foreldrene

Barn blir ofre når vi utviser tidligere straffedømte fra Norge. Vi må skille mye klarere mellom dem som har barn i Norge og dem som ikke har det, mener Foreningen for fangers pårørende (FFP). 

Utrop nr. 01/2017 (10.01.2017)

– Det er nok mange som ville blitt overrasket hvis de fikk vite hvor mange som utvises fra Norge selv om de har familie her. Norsk lov åpner riktig nok for å utvise personer som har begått lovbrudd, men det står også i loven at man skal ta hensyn til barnets beste. Det skjer i alt for liten grad i dag, sier Kjersti Holden i organisasjonen For Fangers Pårørende (FFP). 

Organisasjonen jobber for å ivareta interessene til pårørende til innsatte i norske fengsler. De jobber også med synliggjøring av forholdene for familiene til innsatte og har en rekke tilbud for disse familiene, inkludert et eget prosjekt for å nå ut til minoriteter. 

– Vi har åpent hus for barn hver tirsdag. Og vi har en rekke aktiviteter, som klatring, turer og utflukter. Hver sommer har vi en ferietur som både barn og voksne pårørende kan delta på. 

Nettverk for pårørende
Vi møter Kjersti Holden sammen med Emem Israel Daniel, minoritetsrådgiver i FFP,  i et hyggelig, lite rom i lokalene til organisasjonen, sentralt i Oslo. Her er det fotballspill, leker og barnebøker. 

– Folk som har et familiemedlem som sitter i fengsel, føler ofte en stor lettelse når de møter andre som er i samme situasjon. Ikke minst gjelder det minoritetsfamilier, som av og til har et begrenset nettverk i Norge. En del pårørende isolerer seg når de opplever at et familiemedlem må i fengsel. Det kan f eks være fordi de ønsker å holde dette skjult for andre i størst mulig grad. Som innvandrer kan man føle seg ekstra stigmatisert når et familiemedlem kommer i fengsel, forklarer Emem Israel Daniel. 

– Dobbelt straff
Hun og Kjersti Holden mener forholdene for innsattes familier på mange måter har blitt bedre de siste årene. Blant annet har en del fengsler fått egne besøkshus, der de innsatte kan ha samvær med familien.

Men langt fra alt er som det skal ennå, hevder de. F eks brukes tolk i alt for liten grad. Noe av det som imidlertid rammer familier aller hardest, er når utvisning kommer på toppen av en fengselsstraff, ifølge FFP. 

For de fleste pårørende er det slik at når fengselsstraffen først er sonet, vil livet etter hvert kunne vende tilbake til det normale. Men for innsatte som ikke er norske statsborgere, kan et utvisningsvedtak settes i verk i det soningen er over.

– Dere nevner at det står i loven at utenlandske statsborgere som er straffedømt, kan utvises. Gjør ikke utlendingsmyndighetene bare det politikerne har bedt dem om i disse tilfellene?

– Hovedproblemet er i og for seg ikke loven, men hvordan den praktiseres. Et viktig prinsipp i loven er at man skal ta hensyn til barna. Retten til familieliv og barns rettigheter er også nedfelt i internasjonale konvensjoner som er en del av norsk lov. Har utlendingen ingen tilknytning til Norge, er det uproblematisk å utvise ham. Men har han familie, og ikke minst barn i Norge, mener vi at det blir en urimelig ekstra-straff å utvise ham etter endt soning. Dette rammer i stor grad familien, ikke minst barna. Utvisningen gis med et innreiseforbud på minst to år, og ofte er det fem år. Det kan nå også gis for ti år. Det er veldig, veldig lenge for et barn å vente på faren sin.

Barna blir ofre
Utvisningen skal vanligvis ikke gjøres varig for dem som har barn, men FFP forteller at de kjenner til flere eksempler på at det skjer. Ikke bare er det ille for familiene, det er dessuten meget dårlig samfunnsøkonomi å frata familier en forsørger og barna en omsorgsperson, i de fleste tilfellene far, mener Holden og Daniel. 

– En del tenker kanskje på tidligere innsatte som utelukkende eks-kriminelle og potensielt farlige, men mange blir faktisk både skattebetalere og gode fedre når de kommer ut av fengsel. Det blir imidlertid umulig å bidra i familien og samfunnet om man utvises til et land langt borte. Barna kan også ta stor skade av at en forelder blir tatt fra dem på denne måten og blir borte store deler av oppveksten. Hva vil dette gjøre med opplevelsen av egen verdi og tilliten til samfunnet når myndighetene har behandlet dem slik? spør Kjersti Holden. 

Ingen har tall  
Det er vanlig praksis i Norge å utvise straffedømte utlendinger i både to og fem år. I utlendingsloven Kapittel 8, §§ 66-72 slås det fast hvilke forhold som kan føre til at en utlending blir utvist fra Norge. Er forholdet man er dømt for svært alvorlig, kan man til og med risikere varig innreiseforbud. 

Utrop har forsøkt å finne ut hvor mange barneforeldre som rammes av denne loven, men det viser seg at UDI ikke fører statistikk over dette. Presserådgiver i UDI Kristian Nicolai Stakset-Gundersen skriver i en epost, etter å ha sjekket med UDIs statistikkavdeling, at "dette [ikke er] registrert i systemet på en slik måte at det lar seg gjøre å ta ut nøyaktig statistikk uten å gå inn i hver enkelt sak, noe som er alt for ressurskrevende".

Heller ikke Justisdepartementet kan svare på hvor mange personer som utvises årlig på tross av at de har barn i Norge. De svarer ikke på Utrops spørsmål om hvorfor det ikke føres noen statistikk over dette. På spørsmål om hva regjeringen har gjort for å vurdere om utvisning av utenlandske statsborgere med nær familie i Norge strider mot retten til familieliv og barnas beste, som blant annet er nedfelt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og Barnekonvensjonen, får vi følgende svar fra statssekretær Vidar Brein-Karlsen (Frp) på epost:

– Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda må foreta en selvstendig, konkret vurdering i hver enkelt sak av om disse hensynene er avgjørende. Departementet har ingen grunn til å tro at de ikke tar dette ansvaret på største alvor. Norske domstoler kan også fullt ut kontrollere forholdsmessighetsvurderingen ved en eventuell rettslig prøving av et utvisningsvedtak.

Humlen: – Anke på anke
Vi henvender oss til Arild Humlen, som er en av Norges mest erfarne advokater på feltet. Heller ikke han kjenner til noen tall som viser hvor mange barn som mister foreldrene på grunn av utvisningsvedtak. Han skriver imidlertid følgende i en epost:

– Jeg fører mellom fem og ti utvisningssaker i året hvor barn er involvert. Praksis varierer veldig. Det er også spenninger mellom UNE og domstolene, f eks en sak som jeg for tiden holder på med hvor staten har tapt to ganger i tingretten i samme sak og for tredje gang fattet ny utvisning til tross for to tap i tingretten i samme sak. Klienten er henvist til å reise sak for tingretten for tredje gang uten at noe nytt er skjedd. I stedet for å anke tapet fatter UNE nye utvisningsvedtak i strid med tingrettens dom. Temaet er hele tiden konsekvenser for barna som en følge av utvisningen av faren.

Professor: – Lett å bli utvist
Katja Franko er professor i kriminologi ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi og har forsket på utvisning.

– Vi har hatt en markant økning av utvising i Norge, særlig utvisning som følge av straff. Justisdepartementet har satt et mål om 9000 tvangsreturer i år. Det er satt inn store ressurser fra regjeringens side på å utvise, sier hun til Utrop.

Franko mener det skal lite til å bli utvist fra Norge slik loven praktiseres i dag. 

– For dem som ikke har bodd her lenge, skal det ikke mer enn en bot til. For å utvise dem som har familie her, må det være snakk om en noe strengere straff.

Professoren bekrefter at det finnes lite kunnskap og informasjon i Norge om utvisning av barneforeldre. Hun oppfatter at UDI har vært restriktive med å legge til rette for studier om dette. Selv tror hun barneforeldre utgjør et betydelig mindretall av dem som utvises. 

– I USA har det vært stor juridisk og politisk debatt rundt utvisning av barneforeldre. Det er jo interessant at det ikke er tilfelle her i Norge. Når vi tenker på fanger generelt, er det tilbakeføring til samfunnet som er et bærende prinsipp. Dette synes imidlertid ikke å gjelde dem som ikke er norske statsborgere, sier hun.

Barnas rett til å ha familieliv er likevel det aller viktigste, slik hun ser det.

– Kommer nært straff
I sin forskning har Franko også sett på spørsmålet om utvisning i praksis er å anse som en ekstra straff, slik organisasjonen For Fangers Pårørende hevder. I en artikkel i Tidsskrift for strafferett (nr. 2, 2015) viser hun og kollegaen Sigmund Book Mohn at selv om utvisning ikke er en straff i juridisk forstand, så kobles "straffesporet" og "forvaltningssporet" stadig tettere sammen. De to forskerne dokumenterer også at politiet ser på utvisning som noe som svir, en form for straff. Artikkelforfatterne betegner utviklingen som et samspill mellom strafferett og utlendingsrett. 

"Det argumenteres derfor ikke her for at utvisning er straff (i rettslig forstand), men at dens begrunnelser ligger nært opp til straff og dens praktiske bruk og inngripende karakter gjør at den i praksis i stor grad kommer nært straff og, i noen tilfeller, oppleves som mer eller like inngripende som straff," skriver forfatterne, og fortsetter: "Denne tvetydigheten utnyttes i praksis, men skaper samtidig uryddighet og bidrar også til at utvisning er bestridt og lettere oppfattet som illegitim. Dette burde derfor ryddes opp i på et mer overordnet nivå." 

Forfatterne påpeker at det med dagens praksis skapes store forskjeller basert på statsborgerskap i hvordan man håndterer like lovbrudd: "For et lignende narkotikalovbrudd kan en nigeriansk mann bli utvist, en litauisk statsborger både straffet og utvist, mens en norsk statsborger kun straffes eller bortvises fra stedet."

Truer rettssikkerheten
Det at utvisning i dag er regnet som et forvaltningsvedtak, kan true rettssikkerheten til dem som blir utvist, mener de to forfatterne. Den som utvises, har ikke krav på rettshjelp. Derfor mener de spørsmålet om utvisning på grunn av straff bør knyttes til selve straffedommen. Det vil tvinge myndighetene til å samkjøre straffesporet og forvaltningsporet. De påpeker at behovet for rettshjelp i utvisningssaker ble støttet av amerikansk høyesterett i den såkalte Padilla-saken.  

Helt til slutt kommer de med følgende påminning:

"Utvisningssaker gjelder i stor grad ressurssvake grupper som har både økonomiske og språklige utfordringer og dårlig kjennskap til det norske rettssystemet. Ifølge rapporten om utlendingsrett 2007–2014 fra Advokatforeningens prosedyregruppe er det god grunn til å tro at rettssikkerheten ikke er tilstrekkelig ivaretatt med dagens praksis."

Fakta:
Organisasjonen For Fangers Pårørende (FFP):  

  • Ble etablert i 1992 
  • Hovedkontor i Oslo, lokalavdeling i Trondheim
  • Tilbyr støtte, rådgiving og ulike aktiviteter for pårørende til innsatte og arbeider for å synliggjøre og bedre situasjonen for pårørende til innsatte i fengsel
  • FFP har egne tilbud til barn og unge gjennom FFP Ung (klatring, kino, bowling, turer osv.)
  • FFP har et eget minoritetsprosjekt og tilbyr tolk  
  • Alle FFPs tilbud er gratis