Daværende barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen synes det var stort å få tilbud om en statsrådspost. - Jeg tenker at prosjektet er større enn meg selv, uttalte hun den gang.

Stoltenberg om Manuelas avgang

"Hun måtte gå av fordi hun ikke ga meg all informasjon med en gang. Hun gjorde det umulig for meg å forsvare henne. Derfor kunne hun ikke bli sittende,” skriver tidligere statsminister Jens Stoltenberg (Ap) i boken Min historie.

Utrop nr. 40/2016 (20.10.2016)

I boken forteller Stoltenberg, som siden høsten 2014 har vært NATOs generalsekretær, om sin opplevelse i Arbeiderpartiet og regjeringen. Handlingen følger tiden kronologisk, og det er Stoltenbergs eget perspektiv, tolkning og vurdering som presenteres.

Ville ha alle kortene på bordet: daværende statsminister Jens Stoltenberg.
Foto: Arbeiderpartiet

Det er rettferdig å spørre Utrop om det er riktig av oss å gjenfortelle Stoltenberg sin versjon av ombudsaken etter så mange år, og om vi tar nok hensyn til de berørte parter. Vi velger å publisere denne saken fordi den dag i dag hersker det noen terorier og rykter om hva som egentlig skjedde. 

I pressemijølet verserte det rykter om at Arbeiderpartiet ønsket å kvitte seg med daværende barneombud Reidar Hjermann, og at da nyutnevnelsen ikke gikk som planlagt ble Manuela ofret. En annen versjon går ut på at Anne Lise Ryel anga Manuela fordi hun hadde egeninteresser av å felle Manuela. Allmennheten har krav på å vite hva som egentlig skjedde, sett fra Stoltenbergs perspektiv, derfor har Utrop valgt å pubilsere denne saken:

Stoltenberg skriver om tidligere barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen som måtte gå av som minister etter kort tid som statsråd i Stoltenberg-regjeringen. Mediene skrev mye før, under og etter avgang, og det gjorde Utrop også. Derfor var det knyttet mye spenning til hva Stoltenberg kom til å skrive om Manuela.

Manuelas avgang
Først hadde Manuela sjekket via Karl Erik Schjøtt-Pedersen om Ida Hjort Kraby kunne bli vurdert som nytt barneombud. At hun ble vurdert kunne ikke skade, hadde Stoltenberg tenkt og sagt ja. Og under et møte i Underutvalget hadde Stoltenberg spurt direkte om Manuela kjente Kraby. Han fikk til svar at de hadde møttes, men ikke kjent hverandre særlig godt.

Etter at Ida Hjort Kraby ble utnevnt til statsråd ble det reaksjoner i mediene, og flere stilte spørsmål ved habiliteten. Manuela var med i et nettverk for kvinnelige jurister, som også Kraby var en del av. I pressen kom det stadig ny informasjon om kontakten mellom Manuela og Kraby. De hadde møttes også ved andre anledninger, vært hjemme hos hverandre, osv. I det første møtet mellom Stoltenberg og Manuela skal han ha bedt om å legge alle kortene på bordet. Han hadde understreket at det var viktig at han fikk vite alt.

Etter denne samtalen skal pressen stadig funnet ut mer, for eksempel om at Manuela og mannen skal ha hatt enda tettere kontakt - noe som Manuela ikke hadde opplyst om på det første møtet. Stoltenberg tvilte på dømmekraften til Manuela fordi han hadde spurt direkte to ganger og hun hadde ikke nevnt all den kontakten som kom fram i media.

Manuela ble innkalt på et nytt møte og her hevdet Manuela at nå var alt informasjon lagt på bordet.

“Jeg spurte om hun hadde bedt Kraby søke jobben. Det hadde hun heller ikke. Nå visste vi alt, bedyret hun,” skriver Stoltenberg. Stoltenberg valgte å støtte Manuela, og innkalte derfor til pressekonferanse der han hevdet at han har full tillit til henne.

Men det varte ikke mange timer. Pressen hadde flere relevante opplysninger og flere medier kjørte saken både på nett og papir. Nå kom det opplysninger om en samtale i en bil hvor Manuela skulle ha oppfordret Kraby til å søke gjennom en annen person, Anne Lise Ryel, som var i bilen, som formidlet dette til Kraby. Manuela bekreftet samtalen til Stoltenberg. Ryel bekreftet ovenfor mediene at det var henne som formidlet kontakten fra Manuela til Kraby. Det var dråpen. Da var det over.

Les også: - Ryel kunne reddet Manuela

Fikk bekreftet samtaler
I boka beskriver Stoltenberg Ryel som generalsekretær i Kreftforeningen. Men hun var også leder av Oslo Ap, som er en mer relevant tittel, men dette nevner ikke Stoltenberg i boken.

I møte med Stoltenberg bekreftet Manula samtalen med Ryel, og da var det over, skriver han. Hun måtte gå av som minister.

“Det er tillatt å skifte et ombud når åremålsperioden går ut, det er tillatt å utnevne folk i egen bekjentskapskrets når det er ikke er snakk om nære venner, og det er tillatt å oppfordre folk æ direkte eller gjennom andre – til å søke en jobb. Hun måtte gå av fordi hun ikke ga meg all informasjon med en gang. Hun gjorde det umulig for meg å forsvare henne. Derfor kunne hun ikke bli sittende,” skriver Stoltenberg i boken.