Tvangsekteskap er en kjent praksis i flere sørasiatiske samfunn.
Foto: Nicu Buculei

Tvangsekteskap: – De som bryter ut, trenger vår støtte

Abida Akhtar (41) brøt med familien etter flere år i et tvangsekteskap. Mediene skriver for lite om dem som tar dette valget, mener hun. 

Utrop nr. 05/2017 (07.02.2017)

– Det er mye bra i mediene om tvangsekteskap og sosial kontroll. Men det som ikke kommer så godt frem, er hvordan livet er for dem som virkelig er utstøtt, eller som selv har gjort alvor av å bryte med familien. Vi får ikke høre hvor mye disse sliter. Mange har psykiske problemer, relasjonsproblemer og lever sosialt isolert, sier Abida Akhtar.

Akhtar vet av erfaring hvordan livet blir når man bryter med familien og miljøet. Hun sto utenfor i 20 år. 

– Jeg vil ha fokus på hvordan de unge lever etter at de har brutt ut. Flere får psykiske senvirkninger og går til behandling. Mange bor i fosterhjem. 

– Hvilke land kommer foreldrene oftest fra? 

– Det kan være land som Somalia, Iran, Pakistan, men også India og andre land. Det er ikke bare muslimer dette gjelder, understreker hun. 

Foreldre kan være uenige
Tvangsekteskap rammer særlig dem som tilhører en stammekultur, mener Akhtar.  

– Når det gjelder mine foreldres hjemland Pakistan, har det mye å si hvor i landet familien kommer fra. Familier fra områder hvor æreskodeks står sterkt, er særlig utsatt. 

– Hvem er det som tar avgjørelsen om at de unge skal gifte seg?

– Det kan være far, mor og brødre som bestemmer. Men det er ikke alltid enighet i familien. Av og til krangler foreldrene om dette, og da er gjerne grunnen at en av foreldrene har stilt seg på den unges side.

Selv slet hun med å stole på personer med minoritetsbakgrunn etter at hun brøt ut. Hun ble tvangsgiftet i Pakistan bare 18 år gammel. 

– Jeg ville bare ha kontakt med etnisk norske, særlig når det gjaldt saksbehandlere. Slik vet jeg det er for mange av de unge i dag også. Selv de minoritetsorganisasjonene og enkeltpersonene som klart sier at de står på ungdommens side, vil nok få problemer med å bygge opp tillit blant unge som er utsatt for tvangsekteskap.

Hun synes likevel det er bra at f eks nettverket Likestilling, Integrering og Mangfold (LIM) har satt tvangsekteskap på dagsordenenAkthar tar selv initiativ til en markering foran Stortinget i slutten av januar. Der vil hun sette fokus på nettopp den glemte gruppen unge som bryter helt med familien. 

– Røde Kors deltar som publikum på markeringen. Dessuten har jeg tatt kontakt med flere av dem som kaller seg eks-muslimer. Jeg ønsker at de skal delta på arrangementet fordi de har verdifulle innsikter og perspektiver som ungdommen kan ha nytte av å få vite om. 

Forsoning etter 20 år
Akhtar mener det å bryte ut av et tvangsekteskap innebærer at den unge tar et klart standpunkt, et valg.

– Det man i praksis sier til familien, er at de må godta det valget den unge har tatt, valget om frihet. 

– Er det alltid snakk om et fullstendig brudd?

– Det varierer. For meg tok det 20 år før familien kom tilbake igjen. 

– Hva skjer med den unge etterpå? 

 Det som ofte skjer, er at den unge kontakter Røde Kors, eller barnevernet dersom hun eller han er under 18. Hvis den unge rømmer hjemmefra, kan hun få et botilbud og de får en miljøarbeider og følger henne opp. 

Abida Akhtar vil synliggjøre hva som blir konsekvensene for dem som bryter ut av tvangsekteskap og hva som kan gjøres for å hjelpe de unge som utsettes for eller trues med dette.
Foto: Are Vogt Moum
Det er tøffe tak i denne perioden, langt tøffere enn det som har kommet fram i media fram til nå, mener Akhtar. Samtidig ønsker hun å formidle håp og si klart ifra til dagens unge om at det er mulig å få til en forbedring. 

 Foreldrene mine er f eks blitt veldig liberale. Og for mange går det mye raskere å komme i dialog med foreldrene og finne en løsning enn det gjorde for meg. Vi må få fram disse solskinnshistoriene også, sier hun. 

– Det nytter å kjempe
Det neste Akhtar nå gjør for å sette fokus på tvangsekteskap, er altså å ha en markering foran Stortinget 28. januar.

– Jeg ønsker jo å påvirke. Det er det som er målet. Jeg vil vise de unge at de ikke er alene. At andre har klart seg og at det nytter å si fra og kjempe for friheten. Forhåpentligvis kan vi få til jevnlige markeringer framover slik at saken ikke blir glemt og at flere slutter seg til kampen, sier hun. 

Kontroll eller utstøting
Anne Marte Stifjeld er leder for Røde Kors-telefonen om tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. De mottar 350 førstegangshenvendelser i året. Det er både unge som allerede er tvangsgiftet og unge som frykter å bli det som ringer.

– Sistnevnte kan lure på hvordan de kan ta opp dialog med familien. De vet ikke hvordan de skal legge fram sin sak overfor foreldrene, og er redde for hva som kan skje. 

Konsekvensen for unge som protesterer, kan være ekstrem kontroll, eller utstøting fra familien.

– De som allerede har blitt tvangsgiftet, lurer på hva de skal gjøre. Hvis man bryter ut, kan det være at man må leve et liv på flukt fra egen familie, eller man ender opp som utstøtt fra familien og dermed sosialt isolert. Mange føler at de ikke har noen reelle valg.

Hjelper de unge
Røde Kors-telefonens oppgave er å synliggjøre for de unge hva finnes av hjelpetilbud, forteller hun.

– Men det å ta steget å bryte ut, er veldig vanskelig. Mange er selvsagt veldig glade i familien, og er redde for å miste kontakten. De ønsker bare at familien skal forstå.

Når man først har tatt et valg om å bryte ut, står man ofte på bar bakke når det gjelder bolig og jobb. I tillegg sliter en del med psykiske vansker på grunn av påkjenningene de har vært utsatt for.

– Det finnes et hjelpetilbud, med de unge vet ofte ikke om dette tilbudet. En viktig del av arbeidet til Røde Kors-telefonen er å synliggjøre hjelpetilbudet til personer i sårbare livssituasjoner. Det finnes blant annet et offentlig bo- og støttetilbud for personer som er utsatt for æresrelatert vold og tvangsekteskap. Når man befinner seg i en krise, kan det være vanskelig å ta dette i bruk og å forstå hvordan det offentlige systemet fungerer. Vi bistår dem vi følger opp i kontakten med ulike offentlige instanser og blir ofte med på møter med NAV, skole, politi med flere dersom dette er ønskelig, sier Stifjeld.

Press fra inn- og utland
– Hvem er det som utsettes for tvangsekteskap?

– Det er en sammensatt gruppe fra ulike sosiale lag og med ulik etnisk bakgrunn. Mange er ressurssterke, tar utdanning osv, og har ikke hatt noen problemer med familien før spørsmålet om giftermål kommer opp.

– Hva er noen av motivene og årsakene bak?

– Motivene for tvangsekteskap kan være mange og sammensatte. Det kan være at familien i Norge opplever press fra familien i hjemlandet. Foreldrene presser i sin tur barna. Det familien i hjemlandet ofte gjør, er å spille på den dårlige samvittigheten til dem som bor her. Eller det kan være at familien ikke aksepterer at datteren har fått seg kjæreste. Ekteskapet blir i begge tilfeller sett på som en løsning på et problem som har oppstått.

Viktig å se det positive
– Er det mulig å si noe om hvordan holdningene i miljøene er i ferd med å utvikle seg?

– Det er vanskelig for meg å gi et dekkende bilde. Men jeg vil understreke at det er viktig å se det positive også. I løpet av årene har vi erfart at enkelte foreldre har flyttet grenser for hva som regnes som en sosialt akseptabel ektefelle. Vi må snakke mer om disse endringene, og vise fram de gode eksemplene. Det vil motivere til raskere holdningsendring.

– Disse ekteskapene er utrolig viktige. De viser at det er mulig å finne en løsning og gir unge et håp, legger Stifjeld til.

Botilbud siden 2009
Tove Bruusgaard, som er seksjonssjef i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, forteller i en epost til Utrop at det nasjonale bo- og støttetilbudet til unge over 18 år utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold ble etablert i 2009.

– Bufdir gir direkte tilskudd til kommuner som står for oppfølgingen av de unge i botilbudet. Kommuner som drifter botilbudet forplikter seg til å gi et helhetlig støttetilbud for den enkelte beboer, som omfatter både miljøterapeutisk arbeid, praktisk bistand til å komme i kontakt med øvrig hjelpeapparat og sikkerhet. Bufdir har en representant i Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse som koordinerer tilbudet, dvs. tildeler plass og veileder kommunene. Totalt er det 22 plasser i tilbudet og oppholdstid varierer, men er som regel mellom seks og ni måneder, heter det i eposten. 

Plasseringene i botilbudet har fordelt seg slik de siste årene: 

År:
2012

Plasseringer: 
36

2013

36

2014

37

2015

39

Bruusgaard forklarer at de fleste som flytter inn i botilbudet har vært utsatt for æresrelatert vold/trusler eller er tvangsgiftet/frykter å bli tvangsgiftet. Mange av dem som er tvangsgiftet eller frykter dette, har også blitt utsatt for vold, trusler og/eller ekstrem sosial kontroll.

Fakta

Røde Kors-telefonen for tvangsekteskap og kjønnslemlestelse:

  • Mottar 350 førstegangshenvendelser i året
  • Følger opp unge som opplever utfordringer knyttet til ekstrem kontroll og tvangsekteskap
  • Tre og et halvt årsverk
  • En ansatt med pakistansk bakgrunn jobber overfor foreldre og annen familie
  • Gir informasjon om norsk lovverk knyttet til tema tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og annen æresrelatert vold
  • Kan bistå i familiekonflikter
  • Kan bistå med å etablere kontakt med andre offentlige instanser og fungere som brobyggere mellom deg og det øvrige hjelpeapparatet