Kom seg ut av tvangsekteskapet

– Jeg ble giftet bort da jeg var 18 år, forteller Abida til Utrop.

I dag driver hun oppsøkende sosialt arbeid blant bostedsløse, narkomane og andre vanskeligstilte gjennom Kirkens Bymisjon og skriver på en bok som handler om hvordan unge mennesker som har blitt utstøtt av sitt miljø, lever og hvilke utfordringer de har. I forbindelse med boka har hun mye kontakt med de ansatte i Røde Kors-telefonen om tvangsekteskap og ekstrem kontroll. Mange av de utfordringene hun hadde for over 20 år siden er fremdeles høyst aktuelle for unge i dag, mener hun.

Utrop har tidligere skrevet om Abida Akthars engasjement mot tvangsekteskap og for å hjelpe personer som har brutt ut av familier der den æresbaserte kontrollen er sterk. 28. januar talte hun på en markering mot tvangsekteskap foran Stortinget. Markeringen hadde hun selv tatt initiativ til. 

Nå forteller hun historien om hva som skjedde den gangen hun ble tvangsgiftet som ung jente. 

Hun ble sendt til Pakistan. På forhånd var hun blitt presentert for noen kandidater på en videofilm og hadde fått beskjed om at hun skulle velge. Hun følte seg presset til å peke ut én av dem. 

– Det tok bare en måned å få arrangert bryllupet mitt etter at jeg kom ned til Pakistan.  Da jeg kom ned dit, var valget tatt. Han jeg giftet meg med, ble jo et offer på samme måte som meg.

Foreldrene hadde fått hastverk med å gifte henne bort, virket det som. Kanskje ville de ikke ta noen sjanser med henne. Det hadde allerede begynt å gå rykter om at hun var en «dårlig jente».

– Hva slags tanker hadde i den perioden da du visste at du snart skulle gifte deg?

– Jeg delvis fortrengte det, delvis tenkte jeg at jeg ikke hadde noe valg.

Var hjemme hele tiden
Det tok et år før ektemannen til Abida kom til Norge.

– På den tiden levde jeg bare innenfor hjemmets fire vegger. Men jeg måtte jobbe for å få ham hit. Du måtte ha jobb for å få familiegjenforening den gangen også. Utenom jobben holdt jeg meg inne. Hjalp mor ned husarbeid, var sammen med familien.

Familien kommer fra Peshawar, som hun betegner som et konservativt område i Pakistan. Hun har med seg et fotoalbum, og viser gamle bilder av seg selv i Pakistan og hjemme med familien i Norge, ofte med et sjenert smil. Farger og design på møbler og klær er umiskjennelig fra åttitallet. Flere av bildene er fra Pakistan.

Da mannen kom til Norge, flyttet han inn hos familien. Etter hvert fikk paret en leilighet.

– Jeg ble gravid veldig fort. Det første barnet kom da jeg var 20.

I dag har de tre barn sammen.

– Hvordan var forholdet?

– Det var ikke noe forhold. Han var snill, det var ikke det. Men jeg var ikke klar for et ekteskap. Jeg hadde ikke hatt noen som helst anelse om hva jeg gikk til før jeg plutselig var gift.

Brøt ut
Livet ble ikke lettere med tiden. Selv om hun nå var gift, fikk hun et klart inntrykk av at folk så på henne som en «dårlig kvinne».

– Det ble lagt merke til at jeg ikke deltok på de aktivitetene som mannen min syntes var viktige. Jeg klarte ikke å leve det livet som var forventet av meg.

Hun tror en del pakistanske menn blir mer ufri etter hvert som de blir eldre, at de blir strengere og i større grad lar seg påvirke av æreskulturen.

– De blir kort og godt mer konservative, i alle fall gjaldt det mannen min. 

Hun bestemte meg for at hun ville ut av det, men ektemannen ville ikke skille seg. Til slutt tok hun likevel en beslutning.

– Jeg flyktet med barna. Da jeg først hadde bestemt meg, flyttet jeg ut. Jeg krevde å få en skilsmisse. Etter det brøt jeg kontakten.

Hun fikk ingen trusler og ble ikke forfulgt etter bruddet.

– Jeg ble nok kalt for «dårlig kvinne», og når jeg så noen jeg kjente, f eks på bussen, fikk jeg blikk og kommentarer. Men familien min gjorde aldri noen forsøk på å kontrollere meg eller tvinge meg tilbake.

Religionens rolle
Akhtar mener pakistanske foreldre kan være noen av de mest kjærlige i verden.

– De er egentlig veldig flinke til å vise kjærlighet og omsorg til barna sine, men når ære kommer inn i bildet, kan det slå helt om, forklarer hun.

Etter skilsmissen kom hun seg ganske fort inn i det hun beskriver som «et veldig norsk miljø».

– Jeg holdt meg unna alt som hadde med det pakistanske å gjøre veldig lenge, og jeg er nok preget av de årene jeg bare hadde kontakt med nordmenn. Jeg har begynt å tenke annerledes.

– Hvor viktig var religion for familien din da du vokste opp?

– Vi hadde kveldsbønn, men ble ikke tvunget til å lese Koranen, gå på Koran-skole, be fem ganger om dagen eller noe slikt. Religion var ikke det viktigste i familien, men ære var viktig.

Foreldrene begrunnet ikke ære og tvangsekteskap med religion, forteller hun.

– Slik jeg ser det, har ære har med status å gjøre. Familiens status, rykte og ære henger sammen, men det har i utgangspunktet lite med religion å gjøre, sier hun.

Hun er også nøye med understreke at ikke alle minoritetungdom får en så dramatisk overgang til voksenlivet som henne.

– Det finnes absolutt de som lever godt med å balansere to kulturer. Det er de som klarer å tilpasse seg og ta med seg det beste fra begge kulturer inn i voksenlivet.

– Hva er det som gjør at du likevel er bekymret for dagens unge?

– Unge med minoritetsbakgrunn har et utall muligheter i Norge i dag; utdanning, venner, yrker hvor de møter folk. Men den nye, ambisiøse generasjonen risikerer å møte friksjon i hjemmet og miljøet fordi livet deres er så forskjellig fra det de tradisjonelle verdiene foreskriver. Og dette gjelder mange flere nå enn før. Hvis foreldrene ikke klarer å akseptere at de unge har et liv utenfor familien, vil det bli problemer. Den utviklingen tror jeg vi ser allerede. Og etter min mening er det det særlig foreldrene som har en jobb å gjøre. De er ganske enkelt nødt til å sette seg inn i og forstå de unges situasjon.

Positiv endring
Livet til Abida ble gradvis bedre etter skilsmissen. Hun hadde jobb i barnehage. Sener jobbet hun i bakeri og andre steder. Og for noen år siden kom enda en positiv vending i livet hennes. Familien tok opp kontakten med henne igjen, denne gangen på hennes premisser.

– Det som har skjedd, er at familien har utviklet seg veldig. De har blitt veldig liberale. Mamma kom med en kommentar for litt siden: “Hva kan foreldrene egentlig forvente av de unge når de vokser opp her?” Det forteller mye. 

– Hvordan ble de så liberale?

– For mine foreldres del har det vært en veldig gradvis utvikling. Med tiden har de vel at de har sett at de bare må godta at barna bestemmer selv.

– Hvordan har reaksjonene vært fra andre i miljøet på at foreldrene dine har endret syn?

– Det har ikke fått noen nevneverdige konsekvenser. De har samme nettverk som før og er ikke utstøtt på noen måte.

Hjelpe andre
Hennes store ønske nå er å hjelpe dem som går gjennom det samme som hun opplevde.

– Jeg er ferdig med min kamp, derfor føler jeg at jeg kan bidra. Det er viktig å kunne gi den riktige hjelpen. Da jeg selv sto midt i det, følte jeg meg alene.

Hun mener vi trenger flere stemmer som taler de unges sak, og flere aktører som hjelper. Når det først har gått så langt at den unge føler seg nødt til å kutte båndene til familien, er det viktig med riktig oppfølging.

– Jeg vil råde de unge til ikke å isolere seg. Det kan være veldig nyttig å oppsøke nye miljøer, få venner og kontakter. Det er tøft å bryte når man er ung voksen. Det hender faktisk ganske ofte at de som er over 18 år, sliter mer. De har ikke noe familienettverk etter at de har brutt ut, og de for ikke fosterfamilie heller.

De som bryter ut, har risiko for å søke til radikale miljøer.

– En del plages av en følelse av at de har gjort noe galt og vil gjenopprette skaden. Derfor er jeg opptatt av sosiale forhold. De unge må få støtte. Et konkret forslag jeg tror vil hjelpe, er støttefamilier til dem som er over 18 år. Det norske folk har ressurser til å stille opp for denne utsatte gruppen som bryter med æreskulturen.

Vi bør generelt få mer bevissthet om denne gruppa i samfunnet, mener hun.

– De står veldig alene. Flyktninger får jo verge. Men bryter du med familien, får du ikke nødvendigvis noen hjelp overhodet.

En grunn til at mange trekker seg tilbake og inn i seg selv etter at de har brutt ut, er at de er redde for å bli misforstått, tror hun.

– Mange er redde for æreskulturen. Ungdommene tør ikke å snakke om det med noen. Det er ikke lett å si til en etnisk norsk: “Jeg har rømt fra æresbasert undertrykking”:

Håp
Det kan gå andre veien også, tror Abida. Folk trekker seg unna dem som har tilhørt en æreskultur. Dermed blir de unge isolert. Hun mener en av måtene å bøte på problemet på, er å vise fram det positive, dem som har klart seg, foreldre som har akseptert barna osv.

– I min familie har det f eks skjedd en stor utvikling. Det gir håp. Det er tøft å stå i det. Men det blir gjerne bedre etter hvert, sier hun.

Et eksempel på et lysglimt er en pakistansk gutt har tatt kontakt med henne etter at hun begynte å engasjere seg i arbeidet mot tvangsekteskap, forteller hun. Han vil starte en side på nettet: “Stopp tvangsekteskap i Norge”.

– Jeg er glad for at folk får ideer, at de lar seg inspirere av det jeg gjør og tar initiativ til å gjøre noe selv.