Flaggdebatten tar fokuset vekk fra hensikten med 17. mai, nemlig å feire Norges nasjonaldag (Foto: Illustrasjon).
Foto: Flickr

Den evige flagg-debatten

Debatten om andre lands flagg på 17. mai er en gjenganger på denne tiden av året. 

Utrop nr. 19/2017 (16.05.2017)

Som vanlig lager pro-innvandrere og anti-innvandrere støy. Som vanlig blir scenarioet kokt ned til innvandrere versus nordmenn. Bare avstand og aggresjonen vokser av dette.

For meg handler denne debatten om noe mer dyptgående enn om man bør få lov å vifte med andre lands flagg på 17. mai eller ikke. For meg er den et symptom på et behov for å vise aggresjon og å gjøre opprør.

Foto: Arkiv.
Foto: Henrik Beckheim

Som innvandrer har jeg lenge kjent en følelse av rastløshet, av ikke å passe helt inn. Man bærer med seg en følelse av å være bortkommet og forlatt, en følelse en innfødt kanskje ikke er i stand til å skjønne. Det multikulturelle folket bærer på en ulykke, de har hørt om et annet hjemland, om tidligere generasjoners gleder, sorger og savn; det preger dem og renner i deres blod. Det fører med seg en rotløshet, man er ikke og vil aldri bli som de innfødte. Vi dras mellom to poler, mellom dem og oss. Vi føler oss forvirret og bortkommen, det smerter oss og gjør oss rastløs.

Vi er misunnelig på de innfødte, de er så enkle, har ett flagg, har sin kake på 17. mai, de kan én nasjonalsang. Men denne misunnelsen er ikke positiv, den har et nedlatende preg: De innfødte er primitive og uutviklet, de er ute av stand til å se hvilke store, romslige og universelle individer vi er.

Det ligger et aggresjonsmoment her, en misforståelse som oftest oversees. Den ene parten har et gjentatt behov for å re-orientere og skape seg selv på nytt, den andre parten holder på den statiske, nasjonale identiteten. Den ene parten ser på andre flagg på nasjonaldagen som en selvfølge, den andre parten føler seg krenket og føler at deres historie og kultur trues av slikt.

Utenfra ser det ut som at de multikulturelle liker å provosere, at de krever oppmerksomhet og plass for en utvidelse av den nasjonale definisjon. Å få en ny identitet er en pågående prosess, og de innfødtes tålmodighet er ikke lang nok for slike prosesser. De nasjonale symbolene, klærne, begrepene og festene er hellige og på en måte ferdig definert for mange hundre år siden, noen hybrid er ikke hva de vil ha. Debatten er såret på foten til den store elefanten.

Det gjør vondt å være vitne til at en del flerkulturelle innvandrere nyter det aggressive element i denne krenkelsen av storsamfunnet, og det er interessant at det finnes innfødte som tar del i denne aggresjonen. De som selv har falt ut, kanskje de har bodd i utlandet, kanskje de har utenlandske maker, adopterte barn eller kanskje de rett og slett aldri har følt seg hjemme blant sine landsmenn. Aggresjonsmomentet gir dem mulighet til å vise opprør mot det nasjonale, og dermed er dette ulykkelige koret i gang med sitt zombie-tog hvert år.

Men i støyen er det noen som blir glemt: De innvandrerne som bare vil ha det norske flagget på 17. mai og synes andre flagg på nasjonaldagen er absurd. Ikke fordi de består av kokosnøtter og uncle Tom slik den aggressive delen gjerne fremstiller dem, men fordi de ikke føler behov for å feire andre nasjoner på Norges dag. Så enkelt og greit er det. Og mens disse innvandrerne hever seg over sin smerte og savn og velger å bidra til Norge gjennom vitenskap, kultur, kunst, film, innovasjon og nye impulser, fortsetter den ulykkelige, malplasserte gjengen å produsere aggresjon og bare aggresjon, de maser om egne bunader og egne flagg. De passer ikke inn. Eller de passer inn, men bare på egne premisser. Det er symptom på noe mer alvorlig, en dyp ulykke inni dem, det dreier seg om å ekskludere seg selv. Spørsmålet er hvorfor disse menneskene behøver å skyve andre innvandrere foran seg? For det er her multikultur krasjer med nasjonalisme og skaper grobunn for konfrontasjon og uheldigheter.

Kall deg gjerne bråkmaker, aggressiv, sinnatagg, fed up av nasjonalisme, rop av full hals at du passer ikke inn og skrik at det er vondt å falle ut, men det er ikke sant at å veive med andre lands flagg på Norges nasjonaldag er et behov alle innvandrere deler. For det er Norge vi feirer på 17. mai, enten du liker det eller ei. Andre land feires i våre hjerter og gjennom savn andre dager av året.

God 17. mai, folkens!

Opprinnelig lagt ut på Mina Bais blogg. Republisert på utrop.no med hennes tillatelse.