Raventhiran Thuraisingam bodde i ti år i Vardø, hvor han jobbet med å filetere fisk. "Torsk og tamiler"-tiden i vår nordligste landsdel husker han med glede. Her viser han faksimilet av et VG-intervju av ham fra 1998, som han samlet i et minneperm.
Foto: Claudio Castello

Minner fra torsk- og tamil-tiden

"Uten Ravi stopper Vardø" het det i en nyhetsoverskrift fra 1990. Som mange andre tamiler flyttet han etter noen år fra 70 til 60 grader nord, fra fiskefabrikkene i Nord-Norge til sentrale strøk på Østlandet.

Utrop nr. 46/2017 (28.11.2017)

Finnmark på 80- og 90-tallet var generelt preget av en boom i fiskeriindustrien og god tilgang på jobber. Og særlig var det én etnisk innvandrergruppe som nærmest egenhendig holdt liv i fabrikkene, nemlig de tamilske krigsflyktningene.

Raventhiran Thuraisingam, som nå bor i Frogner i Sørum og har en kommunal jobb, var en av disse. 47-åringen kom til Norge som følge av krigen på Sri Lanka i 1990.

Slik så Raventhiran ut i 1998, da han ble intervjuet av VG om sin avdelingslederjobb på filetering.
Foto: Claudio Castello

– Først satt jeg på Tanum mottak, så Sandvika også Åros, før jeg fikk tildelt en bostedskommune hvor jeg skulle bo og integrere meg. 

Raventhiran endte opp i Narvik i Nord-Norge, hvor han bodde i to år.

– Her gikk jeg i en såkalt innføringsklasse for fremmedspråklige. Siden jeg hadde lyst til å ta en høyere teknisk utdanning, gikk jeg etter hvert et år på elektrolinja på ingeniørhøgskole. Så endret alt seg.

Sommerjobb ble fastjobb
Sommerferiene, mens han bodde i Narvik, ble tilbrakt på fiskerifabrikken Aarsæther i Vardø. Her fikk Raventhiran sommerjobb, men lite visste ham at dette skulle bli hans faste levebrød i ti års tid fremover. Her skulle han virkelig bli integrert og å stifte familie. Grunnen var enkel: den store gruppen tamiler som bodde i bygda og jobbet i firskeriindustrien.

– Jeg jobbet to somre, tjente så gode penger og vurderte dette som en så gunstig karrierevei at jeg like godt droppet studiene i Narvik og flyttet enda lenger nordover. Etter hvert ble det så lett å få jobb i fiskefabrikk at det kom flere og flere av oss.

For ham var det slettes ikke noe værsjokk å flytte såpass langt nordover, og bli bofast i Vardø. Etter å ha jobbet en stund på fabrikken ble han forfremmet til avdelingsleder. 

– Overgangen det innebar å flytte til Oslo var langt større. Før jeg kom til Norge, visste jeg at dette var et kaldt land, særlig på vinteren. Så fikk jeg også høre morsomme historier, blant annet om at det fantes isbjørner i Nord-Norge i gatene.

Spesiell integreringsprosess
En stor del av tamilene som kom til Norge er fra Jaffna-halvøya. Var det lett å bli integrert i en liten kommune som Vardø?

– I Jaffna finnes ikke noen fiskefordelingsindustri.  Det finnes fiskeri, men fisken blir solgt rå og ubehandlet. I Vardø satt vi i fabrikker og fileterte.

Etterhvert fikk fiskeriindustrien i trangere kår og jobbene ble færre. Mange av norsk-tamilene i nord valgte å flytte sørover, særlig til Oslo.
Foto: Claudio Castello

Raventhiran tenker at "torsk og tamiler"-tiden gjorde at han og andre tamilske flyktninger fikk en veldig unik introduksjon og integreringsprosess i det norske samfunnet.

– Vi hadde greie jobber, og særdeles godt miljø. Et sosialt liv med folk med samme kulturbakgrunn og samme språk. Vi hadde et sterkt samhold og holdt mange sosiale sammenkomster. Jeg stiftet jo selv familie i Vardø. For oss var det å ha så mange tamiler samlet et sted noe som hjalp oss å bli etablert. Vi ble ikke en gruppe som ble utelukket, eller valgte selvsegregering. Tvert imot gjorde det å både ha et tamilsk miljø tilgjengelig, og det å ha kontakt med lokalbefolkningen det langt enklere for oss på mange områder.

Fiskekrakket
Sent på 90-tallet begynte ting å endre seg. Norsk fiskerinæring kom i en lavkonjunktur grunnet konkurranse fra andre land, og særlig i fraflytningstruede nord-norske kommuner merket man nedgangstidene. "Torsk- og tamiler"-tiden hadde kommet til veis ende.

– For oss alle var det trist, for noen helt opprivende, ettersom de hadde viet store deler av livet sitt til fabrikkene. Vi har opprettholdt nettverkene, men ikke på samme måte, etter hvert som flere og flere flyttet sørover. Økonomisk var det også ganske tøft. Vi hadde en stor villa i Vardø som nærmest ble gitt bort.

I 2002 tok Raventhiran, kona og ungene beslutningen om å flytte. Erfaringen fra avdelingslederjobben på fabrikken kom godt med når han fikk en veilederjobb i Oslo. 

– Vi har klart oss godt. Vi kom til Stovner det året, og flyttet åtte år senere til Frogner på Sørum, hvor vi nå holder til.

Større muligheter sørover
Økonomien ser Raventhiran på som en viktig faktor for den norsk-tamilske flyttingen fra nord, men familiehensyn tenker han var enda viktigere.

– I vår kultur har familie og barn stor betydning. En stor andel av tamiliene som endte opp i nord, hadde småbarn, eller stiftet familie i mellomtiden. Så ble barna større, og noen av barna kom tidlig i tenårene da fabrikkene begynte å stenge. De fleste av oss tenkte på barnas fremtidsmuligheter og utdanning, og at det ville bli langt lettere i Oslo, med et mer omfattende og bedre skole- og videregående skoletilbud enn det som var tilfelle på Finnmarkskysten. Veldig mange tenkte at det var viktig at barna fikk god utdanning, slik at de i fremtiden kunne få bedre jobber enn oss førstegenerasjons tamilske flyktninger.

Raventhiran var avdelingsleder for filetering i fiskefabrikken Aarsæther i Vardø.
Foto: Claudio Castello

Minnene er det uansett ingen som kan ta fra han.

– Jeg har fortsatt litt kontakt med gamle jobbkompiser fra Vardø på sosiale medier, og vi treffes en gang i blant og mimrer om denne gode tiden.