EVIG FLUKT: Josef har flyktet fra land til land i fire år. For første gang på lenge begynner han å føle seg hjemme. Nå frykter han at Norge vil sende han tilbake til start. FOTO: ANNA ARONSEN OFTEDAL

UDI vil sende ham til byen med flest drepte

Norge er blant landene i Europa som har returnert flest asylsøkere tilbake til Afghanistan. Josef Moradi er en av mange afghanere som frykter for sitt eget liv dersom han blir sendt tilbake.

Utrop nr. 46/2017 (28.11.2017)
Josef og kollega Eda Ramok-Sollien har et godt samarbeid i norsktreningen i Røde Kors.

– Det er et norsk uttrykk som fikk meg til å le: Å kjøpe katta i sekken. Det er litt som å gifte seg i Afghanistan. Man ser jo bare en burka, og vet ikke helt hva som er inni, sier Josef Moradi (23) og ler.

Josef sier at vergemammaen Rita er det beste som har skjedd ham. Her står de og ser utover en demonstrasjon mot returnering av mindreårige asylsøkere.
Som tenåring begynte han å stille kritiske spørsmål til Taliban, og hvorfor kvinner ikke blir behandlet likt som menn i Afghanistan. Josef tvilte også på Gud, men det turte han aldri å si til noen.

Da han var 17, ble han tatt til fange av Taliban.

KAOS I BULGARIA: Abdul Mathir er en av mange afghanske flyktninger som har vært offer for korrupt politi i Bulgaria. Her har han nettopp måttet betale det siste han hadde av penger, 80 euro, for å få tilbake passet sitt fra Bulgarsk politi. FOTO: Anna Aronsen Oftedal
Foto: Anna Aronsen Oftedal
– De lot meg gå fordi jeg har en tremenning som er høyt respektert i Taliban. Men etter dette har også tremenningen min sendt meg drapstrusler.

Siden møtet med Taliban har han manglet tuppen av høyre pekefinger.

Dødelig
Det er seks år siden Josef flyktet fra Afghanistan, og 2017 regnes av FN til å bli det dødligste året i Afghanistan siden USAs invasjon i 2001. 2640 er drept og 5379 skadet per oktober i år. 11 418 var tallet på drepte og skadde i fjor. Likevel regner UDI 32 av landets 34  provinser som generelt  trygge. Kabul er en av disse, til tross for at det er her flest sivile har blitt drept.

Det er også til Kabul at Norge sender Josef og mange andre afghanske asylsøkere, med en oppfordring om å leve i internflukt.

– De sa at de trodde på historien min, men ba meg om å dra til en annen provins enn der jeg kommer fra, slik at jeg kan leve i skjul, sier Josef fortvilet. Han valgte å sende saken videre til UNE og har ventet på svar fra dem i over et år.

– Jeg er ikke en stein, jeg er et menneske. Å leve i skjul betyr at jeg ikke kan studere, ikke jobbe, ikke fortelle hvem jeg er, eller hva jeg mener om at kvinner ikke har noen rettigheter. Og jeg må møte opp i moskéen fem ganger om dagen og late som om jeg tror på Gud. For meg er dette et falskt liv.

Han trekker på skuldrene. ID-papirer hadde han uansett måttet leve uten. For å få det må han kontakte familien sin, som er blant de han frykter aller mest. At han ikke tror på Gud vil de aldri godta.

Norsk familie
Vi går gjennom Røde Kors sine lokaler på Grønland. Her har han deltatt på norskkurs i over et år. Nå snakker han fullt forståelig norsk og jobber selv frivillig for Røde Kors. Inne på et lyst kontor møter vi en smilende kollega.

– Josef er en kjemperessurs. Han kommer hit et par ganger i uka. Han hjelper til med å samle data slik at vi får en statistikk på dem som deltar på norskkurset. Slik dokumentasjon er nødvendig for at vi skal få støtte til å utføre arbeidet vi gjør, sier norskopplæringskoordinator ved Røde Kors, Eda Ramok-Sollien, smilende og ser på Josef.

De to har blitt gode venner og beskriver hverandre som søsken. Det er ikke bare Eda som har rukket å bli glad i Josef i løpet av de to årene han har bodd her. Vi møter vergemammaen til Josef foran Stortinget, hvor det arrangeres en demonstrasjon mot retur av afghanere som fyller 18 nå i høst. Rita Haga var frivillig sykepleier på Teisen mottak som Josef bodde på. Da han ble flyttet til et nytt mottak, kom hun og besøkte ham, og det hun så, var trist.

– Det var en nedlagt militærbase langt ute i skogen, uten noen tilknytning til noe. Jeg kunne se at han var veldig ensom og trist, men siden han skulle flytte til enda et nytt mottak, sa jeg at det sikkert kom til å bli bedre. Det gjorde ikke det. Det ble bare verre, sier Rita

– På det siste mottaket jeg bodde på, var det ingen aktiviteter, ikke noe norskkurs, ingen ansatte og 11 km å gå til nærmeste butikk og lege. Da jeg måtte gå til legen for å kontrollere en skadet ankel, spurte jeg om penger til tog, men fikk beskjed om å gå, sier Josef og legger vekt på at det verste var mangelen på det sosiale.

– Heldigvis sa mamma at jeg kunne bo hos henne. Hun er det beste som har skjedd meg.

Rita smiler når han kaller henne for mamma. Lysene fra de mange faklene som er samlet rundt Stortinget avslører en tåre i øyekroken hennes. En ung gutt står foran Stortinget på talerstolen og forteller om bestevennen som ble sendt tilbake til Afghanistan. Han har ikke hørt fra ham siden.

Ut på evig flukt
En annen appellant forteller om unge mindreårige afghanere som rømmer videre til andre land i Europa. Mange velger å leve på evig flukt fremfor å dra tilbake til krigssonen i hjemlandet. I Frankrike sover unge afghanere på gaten etter å ha blitt kastet ut av Norge.  De forteller om sult og politi som har vekket dem med tåregass.

Også småbarnsfamilier har sett seg nødt til å forsvinne før tvangsretur. Det yngste medlemmet i familien «Khan» var bare fem måneder da familien fikk sitt endelige avslag i Norge. De bor nå i Frankrike, hvor de så vidt har råd til mat.

Norge var i 2016 det landet som returnerte flest tilbake til Afghanistan, og blant de eneste som også tvangsreturnerte barn. Under den mye omtalte flyktningbølgen i 2015 var det over 2,6 millioner afghanere på flukt rundt omkring i verden. Av disse var det kun fire prosent som søkte asyl i Europa, og 0,23 prosent som søkte asyl i Norge. 72 prosent av disse igjen fikk avslag.

Etter mye press fra Rødt, SV og MDG har et flertall på Stortinget nå vedtatt at alle mindreårige asylsøkere fra Afghanistan som har fått avslag, skal få sin søknad revurdert i lys av nye sårbarhetskriterier.

Beskutt av grensevaktene
Flesteparten av Afghanistans flyktninger er i Iran og Pakistan. Iran var også Josefs første gjemmested. Han levde i skjul som kunstnerassistent, helt til han fikk en truende telefon fra sin Taliban-tilknyttede tremenning. Han hadde hørt rykter om at kunstneren Josef bodde hos, var en kvinne og attpåtil ateist:

"Bor du sammen med en kvinne som ikke tror på Gud? Jeg skal drepe deg!"

Josef trekker pusten mens han forteller om flukten videre. Han reiste alene, men møtte på andre afghanere. Noen av dem var på fluktrunde nummer to. På grensen mellom Iran og Tyrkia ble han og følget beskutt på av grensevaktene.

– De kjørte etter oss og skjøt. I Serbia ble vi stoppet av politiet og måtte betale 100 euro hver for å komme oss fri.  

Det kunne likevel gått verre. I Serbia og Bulgaria har flyktninger blitt møtt med brutal politivold.

Skiturer og pinnekjøtt
En kald høstvind får løvet til å danse rundt føttene våre når vi går nedover Karl Johan. Rita strammer skjerfet rundt halsen.

– Er du ikke kald? spør hun Josef, som bare har på seg en tynn jakke.

– Nei, jeg gleder meg til det kommer snø jeg, sier han.

De snakker om skiturer de har hatt sammen på fjellet, og forrige jul da han konkurrerte med sønnene hennes om hvem som kunne spise mest pinnekjøtt.

– Å, jeg elsker pinnekjøtt! Jeg gleder meg til jul.

 Han stopper opp, og ser på moren sin.

– Jeg håper du får bli, sier hun.

Josef vet ikke hva han gjør dersom han får avslag igjen. Han har vært på rømmen siden han var 17 år gammel, og begynner for første gang på lenge å føle seg hjemme.

Mer norsk enn afghansk
– Jeg føler meg tusen ganger mer norsk enn afghansk. Jeg elsker at mennesker er så åpne og frie her i Norge, mens det ikke er noe i afghansk kultur som jeg liker. De pakker inn kvinnene sine. Hvorfor gjør man sånt?

Han sier at han har det veldig bra etter at han fikk bo hos Rita, men asylsøkere som velger å ikke bo på mottak, får ingen støtte fra staten. Det gjelder norsklæring også. Alle de fem forskjellige norskkursene som Josef deltar på, er privattimer og frivillige initiativer. Josef liker å lære norsk, og ønsker å være stødig i språket i tilfelle han får muligheten til å studere i Norge.

– Det er min drøm å studere, for meg har ikke livet så mye mening uten en utdannelse.