Sto frem med alle identiteter

(Fra venstre) Nina Bahar,Sumaya Jirde Ali, Nora Mehsen og Abdirahman Hassan (ordstyrer Maaz Ahmed er ikke avbildet) i panelsamtale.
Foto: Lucy-Emilie Andersen
I Wergelandssalen på Litteraturhuset var alle øynes rettet mot Sumaya Jirde Ali da hun fremførte flere dikt fra sin første diktsamling ”Kvinner som hater menn”. 

Fremføringen ble etterfulgt av en panelsamtale der nøkkeltemaene som tilhørighet, utenforskap, fremmedgjøring og likestilling, som utforskes og utfordres i boken, ble diskutert.

Boklanseringen, arrangert av tenketanken Minotenk, begynte med en introduksjon av redaktør Ellen Reiss. Ifølge henne har mye av poesien i ”Kvinner som hater menn” et sterkt driv og en klar politisk agenda der likestilling, ikke bare mellom kjønnene, men også mellom minoritet og majoritet, er spesielt viktig. 

– For Sumaya er det viktig å stå frem å bruke alle sine identiteter, erklærte Ellen Reiss, som også er styreleder i Minotenk.

Man lærer å bli redd for folk som ser ut som en selv.

Identitet og tilhørighet
Jeg er en svart kvinne som plukker opp bøker og legger dem tilbake på feil plass:” Slik begynner Sumaya Jirde Alis første dikt ”Neger” og viser at dette er en ung kvinne som ikke vil bli fortalt hva hennes plass i samfunnet er eller burde være. Dette understreket hun spesielt i aller siste linje av kveldens siste dikt, hvor hun konkluderte med at Resistance is beautiful.

19 år gamle Sumaya Jirde Ali kom til Norge fra Somalia som seksåring, og er, til tross for sin unge alder, en etablert samfunnsdebattant, spaltist for Klassekampen og redaksjonsmedlem for tidsskriftet Voks.

Diktsamlingen fremstår som en ny aveny for Jirde Ali når det gjelder å sette ord på hennes opplevelse av det å være innvandrer og ”bindestreksnordmann”, noe hun gjør gjennom temaer som kjærlighet, tilhørighet, likestilling, undertrykkelse, rasisme og religiøsitet.

Hun tar ofte i bruk sterke virkemidler for å formidle den fremmedgjøringen hun har blitt utsatt for, og er på mange måter kompromissløs om sine erfaringer. Hun trekker blant annet inn historiske bilder av ”de svarte kroppene mot den hvite mobben”; det at hun tidligere har følt på en malplassert takknemmelighet for at hun i hvert fall ikke trenger å sitte bakerst i bussen; og hvordan hun passer på å fortelle lillebroren at hudfargen hans er vakker. Alt sammen tanker som er med på å sette ord på en søken etter egen verdi i et samfunn der du er minoriteten.

Jirde Ali har oppsummert sitt, til dels politiske drevne perspektiv, slik: ”Vår misnøye er valuta for den kollektive tryggheten”, en kollektiv trygget hun senere påpeker, ikke inkluderer minoriteter. I denne linjen sitter mye av de negative opplevelsene som inkluderer alt fra, små ”babystikk”, som hun kaller det, om ”de uvitende fingrene som tar på hijaben” (fra diktet ”Hun tar meg til side”); til rasistiske bemerkninger som vokser ut av en fremmedfrykt og en avstandstagen hun ofte føler mellom majoritet og minoritet.

Denne ærligheten har kostet for den unge poeten, og midt i diktopplesningen på Litteraturhuset stoppet hun opp og måtte tørke tårer. Hennes erfaringer er likevel også blandet med humor, noe hun viste til da  hun spøkte:

– Nå virker det som jeg bare skriver triste dikt, men jeg gjør jo ikke det, til latter fra salen.

Byr opp til debatt
Diktopplesningen ble etterfulgt av en panelsamtale med panelister fra ulike etniske minoriteter: assisterende generalsekretær i Skeiv Ungdom Nina Bahar; journalist og samfunnsdebattant Abdirahman Hassan; skribent og tidligere leder for Skeiv Verden Nora Mehsen, og ordstyrer Maaz Ahmed.

Med diktsamlingen som utgangspunkt debatterte de en rekke temaer som boken er med på å belyse og utfordre.

I første omgang trakk ordstyrer Ahmed frem tittelen ”Kvinner som hater menn”. Jirde Ali forklarte at tittelen er todelt:

– På en side refererer det til kvinner som hater… Som kan bety kvinner som stritter imot, som ikke vil settes i bås. Samtidig betyr det også kvinner som hater menn.

Dette hatet til menn som Jirde Ali fremhever, har sitt utspring i undertrykkelsen av kvinner, der de lærer å hate sine undertrykkere, og er med på å utfordre kvinnehatet som poeten selv kommenterte at er så sementert i vår kultur.

I panelet var det enighet om at tittelen er effektiv i denne sammenheng.

– Det handler ikke om å hate menn som kjønn, men selve kroppsliggjøringen av patriarkatet, sa Hassan.

Maaz oppsummerte videre humrende at “vi frikjenner menn, men ikke de patriarkalske strukturene”.  

”Du er jo ikke som dem”
Majoritets-retorikk av typen ”oss” og ”dem” styrkes når man blir sett på som ”unntaket” innen egen minoritet. ”Vi mener ikke sånne som deg” og ”men du er jo ikke som dem” er ”komplimenter” alle i panelet har opplevd. Ifølge Jirde Ali skjer dette når du blir oppfattet som prakteksempelet på integrasjon, noe som sier mer om folks lave forventinger enn dine egne prestasjoner. For Hassan føles det som en indirekte fornærmelse:

– Man blir behandlet som et onde til det motsatte er bevist.

Bahar og Mehsen identifiserte seg med Jirde Alis dikt ”Neger” der hun beskriver hvor feig hun føler seg når hun tenker tilbake på hvor takknemlig hun en gang var da hun fikk dette ”komplimentet”.  

– Folk som ser ut som oss, er også norske. Vi er jo bindestreksnordmenn, men vi må også få lov til å bare være nordmenn, poengterte Mehsen.  

Fremmedfrykt og internalisering
Panelet fokuserte også mye på det de beskriver som internaliseringen de opplever som følge av den fremmedfrykten og de fordommene man stadig møter på i det dagligdagse – og hvordan denne frykten ikke bare er forbeholdt den hvite majoriteten.

Gjennom blant annet snevre skjønnhetsidealer er anerkjennelse for den man er vanskelig å finne i populærkulturen og ellers i det offentlige rom når man er del av en minoritet. Jirde Ali beskriver i denne sammenheng at hun i oppveksten savnet å høre at hennes hudfarge var vakker. Mehsen deler liknende erfaringer når hun snakker om sitt eget selvhat i oppveksten:

– Jeg prøvde å ”være norsk”, ville passe inn i visse skjønnhetsidealer. Senere innså jeg at jeg ikke ville passe inn på andres premisser. Jeg ville ta tilbake det som er mitt.

Panelet diskuterte videre hvordan denne fremmedgjøringen og mistenkeliggjøringen som de alle opplever i alt fra en ”tilfeldig sjekk” på flyplassen, til blikk og kommentarer, er med på å påvirke selvbildet. I verste fall går internaliseringen så langt at man begynner å oppleve den samme type frykt.

– Man lærer å bli redd for folk som ser ut som en selv. På noe måter er jeg redd for å høre det språket jeg er vokst opp med, ettersom det er ett av språkene som blir forbundet med fare, forklarte Mehsen.

N for…
For deltakerne i panelet var det også spesielt bruken av ordet ”neger” og liknende uttrykk, som historisk sett har blitt brukt som verktøy av undertrykkelse, som er en del av problemet.

– Man bør slutte å normalisere bruken av ”neger”, kommenterte Hassan.

Jirde Ali sa seg enig, og selv om hun forstår den interne bruken av ordet som et forsøk på å ta det tilbake og dermed å strippe det for negative konnotasjoner, oppfatter hun det likevel som problematisk:

– Når man kan si det til hverandre, samtidig som andre ikke kan bruke det, gjør man det lettere for majoriteten ettersom man da er med på å opprettholde og til dels rettferdiggjøre bruken av det problematiske uttrykket. 

Bok for alle interesserte
Avslutningsvis fortalte Jirde Ali at boken hovedsakelig er for de som kjenner seg igjen i de ulike tematikkene som hun utforsker. Sekundært er den for de som interesserer seg for disse temaene og ønsker å utvide sin horisont.

– Boka er for alle som er interessert, konkluderte hun.

Panelet var enige om at boka gir et nært og ærlig innblikk i hvordan det er å være innvandrer. Mehsen uttrykker sin opplevelse av boken slik:

– Det er verdifullt at noen snakker til meg om meg. 

Det er tydelig at Jirde Alis diktsamling ga gjenklang i form av delte erfaringer blant panelistene, og at hennes kompromissløse forhold til egne erfaringer som innvandrer i Norge, gir et viktig perspektiv på temaer som tilhørighet og utenforskap, ideer som ofte utforskes i litteraturen.