Foto: Claudio Castello
Forfattere fra Afghanistan, Syria og Myanmar, syersker fra Spania og Pakistan og billedkunstnere fra Iran og Syria. Felles for alle er at de har flyttet eller flyktet til Norge og går på språkopplæring.
Behroz Adhemi, som er iransk kurder og har bodd fire år i Norge, stiller for første gang ut sine bilder.
– I Iran studerte jeg kunst, mens her i Norge har jeg fokusert mer på form og farge og på moderne vestlig stil. For meg som nykommer har det vært utfordrende, men jeg synes at jeg etter hvert har kommet godt i gang med å bli kunstner i Norge.
Så å si alle afghanere skriver. Langvarig krig har gjort oss til en nasjon av lyrikere.
Før han kom til Norge, var Adhemi mest opptatt av å lage naturbilder. Nå fokuserer han mer på kombinasjonen natur og menneske.
– Jeg liker å improvisere og blande former. Jeg tenker også at kunst må ha et budskap og nå frem til mennesker.
Giftet bort ung
Lyriker Lina Lalporwal fra Afghanistan viser stolt frem diktsamlingen sin, Når kommer du. Hun skrev samlingen på fødelandets språk, pashto.
– Tittelen sikter til savnet mitt etter min ektemann, siden jeg flyktet først til Norge, alene med barna mine. For meg var arket og pennen mine bestevenner, og ble en vei ut av savnet.
Lalporwal lever og ånder for å skrive, til tross for at hun ble giftet bort svært ung og fikk bare fem års skolegang i fødelandet. Heller ikke foreldrene oppmuntret henne til å skrive ned sine følelser, tvert imot.
– Jeg fikk høre at det ikke passet seg for en jente å skrive. Men så å si alle afghanere skriver, enten korte historier eller dikt. Langvarig krig har gjort oss til en nasjon av lyrikere. Jeg har også vært heldig i og med at ektemannen min har vært positiv til skrivingen min.
Gammel og sterk historie
Skulptør og maler Manijeh Azadi, også hun fra Iran, jobbet som naturfags- og matematikklærer, men hadde kunsten som hobby.
– Jeg har alltid vært interessert i den persiske historien, og særlig tiden før landet ble islamsk. Så derfor har jeg laget bilder med før-islamske motiver.
Syriske Redwan Baqi er også skulptør og maler. Bildet han stiller ut, forestiller en krigsenke fra hjembyen Kobane.
– Kvinnen har mistet familie som følge av krigen. Hun uttrykker både fortvilelse, men også viljen til å finne et minstemål av håp under svært vanskelige kår. Jeg har selv også opplevd sykdom, savn og krig, så jeg laget bildet for å frem håpsfølelsen som finnes hos alle oss syrere.
Flamencokjoler
Francisca Fernandez Lozano kom til Norge som arbeidsinnvandrer på grunn av krisen i Spania. I hjemlandet jobbet hun i mange år som syerske, og hun har tatt opp fagkunnskapene opp igjen, samtidig som hun går på norskopplæring.
– Jeg har laget dette med masse kjærlighet. Jeg er glad i å sy, men vil ikke kalle meg for kunstner, sier hun beskjedent mens hun viser frem en flamencokjole.
Iranske Mohammad Alizadeh spøker med henne:
– Jeg kan jo også få sydd en flamencodrakt av deg. Alt jeg mangler er en dansepartner.
Kultursamkvem
Hans billedkunst er miniatyrtrykk som han lærte av en gammel mester i Iran, men som har sin opprinnelse i Kina.
– Kulturelt samkvem mellom persere og kinesere har vært et faktum i flere århundrer, takket være Silkeveien som handelsrute, som knyttet begge riker sammen.
Bildet som Alizadeh viser frem, er av en islamsk sjaman, som er tilpasset en mer moderne stil.
– I Iran har slike bilder eksistert i lang tid. Sjamanene nøt stor respekt i mange lokalsamfunn, og ble sett på som kilden til kunnskap. Sjamanene kunne ikke bare Koranen, men hadde også kunnskap om andre religioner.
Voksen- og barnebok
For Naing Tha Tun, som jobbet som journalist i Burma før han kom til Norge, var veien til å lære seg norsk ukonvensjonell.
– Jeg skrev på mitt eget språk, mens jeg leste norsk. For meg, som har en helt annen språkbakgrunn, var det vanskelig å lære meg et nytt alfabet og helt annen uttale.
Tun gir uttrykk for dette gjennom sin boktriologi. Tittelen, oversatt til norsk, er: “I begynnelsen vil du streve”.
– Jeg valgte å gjøre dette til en bok om å løse små og store utfordringer som ny i Norge, og den passer for både voksne og barn. For en som meg, som kommer fra Burma, er alt nytt. Vi har blant annet ikke kulde og snø. Å lage bøkene har inspirert meg og familien min til å bo i Norge.
Viderebygging
Torunn Thomassen, rektor i Oslo Voksenopplæring Helsfyr, ser på utstillingen som en oppmuntring av elevenes kreativitet og som et skritt på veien.
– Vi er ikke bare til for å bygge språkkompetanse, men vi er også på jakt etter all mulig kompetanse som våre elever har fra sine respektive fødeland. Et av formålene våre er å fremme våre elever, og hjelpe dem videre ut i det norske samfunnet. At folk klarer seg, gir trivsel, og gjør det lettere for de nye å bli en del av en ny tilværelse i Norge.
Kunst er også språk, fremhever Thomassen.
– Vi har ulike behov blant språkelevene, og ulike måter å gi folk en etterlengtet drahjelp er veien videre for oss som læringssenter. Vi tilbyr ikke bare språkopplæring, men er også manges første inngangsport til det norske samfunnet.
