Blant bokhyllene på Deichman Lambertseter er den utdannede bibliotekaren Dijana Ribac på hjemmebane.
Foto: Kristian Mendoza

Serbiske Dijana lærte seg norsk på fire måneder

For Dijana Ribac, som flyktet fra Kroatia til Serbia som tiåring, ser det meste ut til å være mulig. Hun lærte seg nemlig norsk på fire måneder, hovedsakelig ved å gå på språkkaféer på biblioteket.

Utrop nr. 13/2018 (29.03.2018)

Hver dag benytter Ribac seg av språkkaféene på Deichmans ulike biblioteker rundt omkring i Oslo, for på den måten å kunne få best nytte av språktilbudet. I tillegg til dette har hun opparbeidet seg en grunnleggende norskforståelse ved bruk av nettressurser hjemme. Den målrettede fremgangsmåten har gitt resultater, og etter i overkant av fire måneder totalt i Norge, står norsken på solid grunn.

Blant bokhyllene på Deichman Lambertseter føler Ribac seg mest komfortabel. Hun forteller hjertevarmt og med imponerende ordforråd om sine opplevelser i møtet med språkkaféene.

– Jeg er veldig takknemlig for språkkaféene. Jeg synes det er veldig viktig å ha disse gratisarrangementene på biblioteket. Min første språkkafé var i desember og jeg visste ikke hva jeg kunne forvente. Jeg hadde sommerfugler i magen, og jeg var også litt redd og flau, fordi jeg var nybegynner. Men etter den første språkkaféen var jeg forelsket i dette tilbudet, og jeg bestemte at det ville være det beste for meg om jeg gikk hver dag, på forskjellige kaféer.

Biblioteket er et sted som betyr mye for Ribac, og som utdannet bibliotekar ble språkkaféen et naturlig valg ettersom hun entret et til dels kjent miljø da hun troppet opp på de ulike Deichman-bibliotekene rundt omkring i hovedstaden.

– Da jeg som barn flyktet fra Kroatia til Serbia, var det en veldig vanskelig periode i livet. På den tiden ble biblioteket mitt eget rom for læring og lek, og siden den tiden har jeg alltid hatt en sterk tilknytning til biblioteket. Jeg ble derfor veldig glad da jeg først kom til Norge, og leste på Deichmans nettsider at det finnes hverdagsspråkkaféer på forskjellige filialer.

På språkkaféen på Lambertseter bibliotek er det mye entusiasme og glede, både blant deltakerne og de frivillige.
Foto: Kristian Mendoza

Mer på menyen
På språkkaféen er det ikke bare snitter og kaffe som står på menyen. Her tilbys deltakerne muligheten til å snakke norsk i et uformelt miljø med nordmenn og andre innvandrere i samme situasjon.

– Her har jeg fått mine første venner, både nordmenn og andre innvandrere. Det føles som en familie, der vi ikke bare øver på norsken, men også lærer om hverandres kulturer. Vi deler også våre erfaringer, og gir tips om hvordan vi kan finne jobb. Det finnes jo mange muligheter til å lære språk gratis, også hjemme, men for oss er det viktigste å bli kjent med noen. Samtidig lærer vi mye om det norske samfunnet, regler og alt som vi trenger for å best integrere oss her i Norge. Vi er så forskjellige, men vi har felles problemer, som å lære språk, og finne jobb og venner.

Det er nettopp denne kontakten med andre i samme situasjon, samt den nære kontakten og oppfølgingen fra de frivilliges side, som Ribac understreker er spesielt viktig for både språk og integrering.

– På språkkaféen blir det mer personlig. På norskkurs og andre slike steder kan du lære språk, men her får du også den ekstra støtten. Det er én ting å lære om det norske samfunnet og dets tradisjoner fra bøker, men det blir helt annerledes når en pensjonist fra Norge deler oppskrifter med deg fra julemiddagen eller sine opplevelser. Det blir en mer gjensidig og personlig samtale, og det blir enklere å si: «Hva sa du? Kan du forklare? Jeg forstod ikke.»

Populært med språk og kafé
Seksjonsleder for Deichman Lambertseter, Heidi Hansen, er en av dem som lar seg imponere av Ribacs læringskurve og engasjement.

– Dijana har gått veldig systematisk til verks, og går på språkkafé hver dag, hele uka. Nå har hun vært her i tre måneder og kan kjempebra norsk. Det er veldig imponerende.

Hansen er overbevist om at språkkaféene på Deichmans biblioteker er et svært viktig tilbud for mange og forteller at det er et populært tiltak.

– Det hele startet på Deichman Tøyen for en del år siden, fordi man så et behov for en møteplass for folk som lærte norsk og som trengte et sted de kunne snakke sammen.

Dette behovet har kun blitt større. I fjor ble det registrert over 17.000 besøk fordelt på 647 språkkaféer, og andre uformelle norskarrangementer i regi av 13 Deichman-biblioteker. Dette utgjør en økning på 18 prosent sammenlignet med 2016, og er en utvikling også seksjonsleder Hansen og de andre på Deichman Lambertseter opplever på kloss hold.

– Her på Lambertseter er vi nå på det tredje året med språkkafé, og det har vært svært vellykket. Vi begynte først så smått med å skaffe noen frivillige. Nå har vi totalt 25 høyt utdannede folk, som er ressurssterke og kjempeentusiastiske og engasjerte, som vil bidra i lokalmiljøet. Hos oss har vi kun plass til 30 stykker på språkkaféen, der vi anvender 10-12 av våre frivillige per gang. Her forsvinner inngangsbillettene veldig fort, så det er stort sett fullt hver gang. Det er også mye mangfold her. Fra oppstarten av til nå har vi hatt over 90 nasjonaliteter innom.

Hun understreker også at språkkaféen ikke kun er et språkkurs, men er et sted hvor folk kan møtes og snakke norsk sammen.

– Du får ikke den skolefølelsen. Det er litt mer avslappet, vi sitter og snakker sammen, og så kommer jo de frivillige med sin livserfaring. Det er altså et sted hvor de fremmøtte kan begynne med de vanlige små tingene som er en del av hverdagen, altså alle disse viktige tingene som folk må forholde seg til som høytider, kulturelle forskjeller, NAV og så videre. Da ser du at det blir lettere for dem å bli integrert, og å klare seg.

Variert tilbud
Språkkaféene og deres tilbud varierer fra bibliotek til bibliotek ettersom de drives av frivillige og lokale koordinatorer, noen arrangeres også gjennom Røde Kors, samt flere Frivillighetssentraler og Nabo Oslo som tilbyr «Norsk for mødre».

Ribac, som benytter seg av minst fem ulike bibliotekers tilbud i uken, setter pris på de lokalt tilpassede språkkaféene ettersom de har ulike fremgangsmåter med tanke på å bedre norskkunnskapene og utvidet vennekretsen.

– På grunnleggende nivå er det jo det samme, vi er på et bibliotek og vi snakker med de frivillige. På noen filialer blir vi delt inn etter språknivå, og vi har debatter, mens vi på andre steder har enklere oppgaver hvor vi ikke deles inn etter nivå. For eksempel sitter vi i en sirkel og prøver å spille noen språkspill, hvor vi bare har det gøy og moro og blir kjent med hverandre. Vi lærer å befri oss fra flauhet og redsel og også fra fordommer.

Det er ingen tvil om at Ribac har kommet langt siden det første nervepirrende kafé-besøket i desember i fjor. Nå, med solide norskkunnskaper i bunn, håper hun å endelig kunne realisere ambisjonen om å komme i jobb.

– En av grunnene til at jeg valgte å komme hit, er at her i Norge kan man drømme. I hjemlandet var det ikke jobbmuligheter på bibliotekarfeltet. Nå håper jeg at jeg kan få jobb som bibliotekar her.