Foto: Claudio Castello
Under Integreringskonferansen sist uke hadde man parallelldiskusjoner hvor man kom med ulike forslag på hvordan man skal løse ulike integreringsutfordringer i det mangfoldige Norge.
Flere av innspillene som kom under kommer Kunnskapsdepartementet til å se på i utformingen av en ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering.
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) arrangerte konferansen på vegne av regjeringen. Statsminister Erna Solberg åpnet konferansen, og kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner holdt også et åpningsinnlegg, med vekt på jobbdiskriminering.
– Både på vei inn i arbeidslivet og andre steder møter noen dessverre stengte dører og høyere terskler for å komme inn. Fordi de ikke har et norsk etternavn. Her svikter både offentlige og private arbeidsgivere, uttalte Sanner i talen.
Snevert orskifte
Generalsekretær i foreningen Bazm-E-Ahbabe Pakistan (Venner av Pakistan), Muhammad Anwar Soofi, ga uttrykk for bekymring over den siste tids utvikling.
– For oss innvandrere som kom til Norge for noen tiår siden, og er oppe i årene, ser vi at det påpekes for mye på det negative. Vi snakker mye om mangfold, men gjør lite med det. Jeg ser at den siste tids debatt er også preget av å snakke om norske tradisjoner og norske verdier. For meg virker det som om ordskiftet ikke har plass til den bagasjen som folk som meg og likesinnede kan bidra med, uttalte han.
– Skap relasjoner
Tone Eline Munkeby fra organisasjonen Verdige Smil påpekete på sin side behovet for å skape relasjoner.
– Vi har konkrete diskrimineringsutfordringer i Norge når det gjelder jobb og bolig. Til vår organisasjon kommer det folk som vil ha råd etter å ha sendt 50 søknader uten respons. Vi snakker om folk som har mastergrad fra NTNU. Jeg tenker det handler mye om fremmedfrykt, som igjen har å gjøre med uvitenhet om enkelte grupper.
Hennes sjef, og grunnlegger av Verdige Smil, Margaret Moiba, ser for seg løsningsmodellene.
– Utifra vår erfaring ser vi det som positivt at innvandrerorganisasjonene har tatt eierskap over problemene og jobber målrettet. Samtidig er det politikerne som må komme med de konkrete løsningene. Vi må ha mer fokus på hverdagsintegreringen, og på at folk møter hverandre, slik at frykten mellom majoritet og minoritet blir mindre.
Hjelp og tilpasning
Jonathan Thang bor i Vest-Agder og er aktiv i Matu Burma Foundation. Han snakket om hvordan det var å representere en gruppe som ikke er tallstore i Norge, burmesiske politiske flyktninger.
– Vi må helt klart ha mer kunnskap når vi skal drive med integreringspolitikk. I Norge har vi mange ulike typer nykommere som har ulike behov. Jeg føler det er ofte uklart hvordan man skal håndtere ulike grupper.
– Jeg ser det som viktig at vi som nye i Norge skal tilpasse oss det norske samfunnet, men da trenger vi hjelp fra storsamfunnet for å få klare dette, la han til.
Et skifte fra etnisitet til kultur
Daniel Abimael Skjerve Wensell, politisk rådgiver i Minotenk, fremhevet på sin side et skifte i rasismedebatten i de siste årene.
– Vi har gått fra hudfarge, rase og etnisitet til å snakke om kultur, om hvordan “enkelte kulturer” er underlegne. En slik utvikling er farlig.
Wensell ga også sin tilslutning til mer kunnskapsfokus for å løse utfordringene rundt rasisme og diskriminering.
– Vi må gå inn med mer forskningsbasert materiale, og ha et målrettet fokus. Skal vi forebygge holdninger så må vi starte på helt grunnleggende nivå, på skolene. Jeg ser det for meg at myndighetene må også ha klarere tidsplanlegging, ikke bare ha enkelttiltak fra år til år, sa han.
