Foto: Claudio Castello
Norsk-tamilen var en av to med utenlandsk familiebakgrunn som gikk ut av psykologistudiet i sitt årskull.
– Jeg gikk på juss, men det var noe med studiet som ikke føltes 100 prosent riktig for meg å gjøre det til en fremtidig karriere. Så jeg valgte å gå over til psykologi, siden jeg er glad i å jobbe med andre mennesker. Jussen kunne gjøre det mulig også, men psykologien kunne gjøre det på et helt annet nivå. Jeg ville jobbe nærmere mennesker.
Selv er Sahana født i Alta, av tamilske foreldre som kom til Norge på 80-tallet, før familien flyttet til Drammen.
Å ha flere psykologer og psykiatere med bakgrunn fra andre kulturer vil dempe stigmaet og bidra til mer åpenhet.
– Det preget meg på en måte. I nord var det noen tamiler, og ellers kun etnisk norske og samer, så jeg fikk ikke en opplevelse av hva som var et mangfoldssamfunn før vi reiste sørover.
Ingen foreldrepress
Ofte snakkes det om det beryktede presset på ikke-vestlig innvandrerungdom til å studere ALI-yrkene (advokat, lege og ingeniør). Sahana sier hun ikke merket noe av dette.
– Foreldrene mine ga meg heldigvis mye frihet til å studere det jeg hadde lyst på, selv om de kunne oppfordre meg til det ene eller det andre. Inntrykket mitt fra oppveksten i Drammen var at det var mer foreldrepress fra etnisk norske, særlig når det gjaldt juss.
Kultursensitiv psykolgi
Sahana er nå på sitt femte studieår i den seksårige psykologutdanningen ved Universitetet i Oslo. Hun forklarer hvorfor hun tror at hun var en av ytterst få med minoritetsbakgrunn.
– Hos mange grupper er det et stigma og en manglende forståelse og åpenhet rundt temaet psykisk helse. Man snakker ikke om ting som angst eller depresjon. Noen ganger har man ikke spesifikke begreper om slike ting, og bare ser det som en sterk sykdom eller “feilfølelser”. Mange ser også på psykologi som noe gravalvorlig. Ofte må jeg forklare familiemedlemmer om hva jeg holder på med, at jeg ikke sitter og snakker med innesperrede folk som truer samfunnet.
Hensynet til representasjon har for Sahana vært en sterk motivasjonsfaktor.
– Å ha flere psykologer og psykiatere med bakgrunn fra andre kulturer vil dempe stigmaet og bidra til mer åpenhet. Folk vil føle mer synlighet og føle seg mer representert. Når mange av psykologene ikke har flerkulturell bakgrunn, vil også kulturkompetansen være lav.
Nødt til å jobbe dobbelt så hardt
Sahana har ofte følt at hun som psykologistudent med minoritetsbakgrunn har hatt en større kneik å komme over.
– Ofte har jeg følt at jeg har måttet jobbe så hardt for å kompensere for fordommer knyttet til bakgrunn. Heldigvis har jeg møtt gode folk på veien, som mener det er viktig å få ut flere psykologer med annen bakgrunn.
I løpet av de siste årene har norsk-tamilen klart å knytte seg et nettverk av personer som har vært gode mentorer og hjulpet henne dit hun er i dag. Gjennom Psykologforeningens internasjonale arbeid har hun møtt andre fagfolk fra andre deler av verden.
– Å jobbe i den europeiske psykologforeningen (EFPA) har fått meg til vokse som yrkesperson. Jeg har møtt mange læremestere, folk som har utfordret meg på det profesjonelle plan, som har lært meg å forsvare mine perspektiver. Jeg har lært mye og fått en mer balansert forståelse av verden.
Til Geneve
Utpå nyåret går turen til Sveits, med halvannet år igjen av studiet.
– Jeg skal ta et friår som egentlig ikke blir et frirår, men et år som ungdomspraktikant for Utenriksdepartementet. Vanligvis tar de imot folk med utdannelse innenfor statsvitenskap og økonomi, men jeg ble oppfordret til å søke med bakgrunn i mine korte jusstudier og de årene jeg har gått på psykologi.
For henne er drømmen en jobb enten i FN-systemet eller i det internasjonale Røde Kors.
– En av de tingene jeg har lyst til å spesialisere meg i, er å jobbe med krigsskadde flytkninger innenfor traumepsykologi. Jeg føler at det jeg har gjort frem til nå har gitt meg et godt grunnlag for å kunne jobbe innenfor dette feltet.
