Den gruppen som kanskje er mest enig med Dalai Lama er trolig flyktningene og emigrantene selv, skriver Johan Gåsvatn i dette innlegget.
Foto: Wolfgang H. Wögerer / Utrop
Kommentar

Dalai Lama er en klok mann

«Europa er for europeere. Flyktningene må etter hvert vende hjem igjen».

Utrop nr. 39/2018 (11.10.2018)

Hans Hellighet, Dalai Lama, har talt, og hans tale har vært klar. «Europa er for europeere. Flyktningene må etter hvert vende hjem igjen».  Det har gått noen uker etter at Dagbladet, og flere andre medier den 14. september brakte disse overskriftene. Dette har bare utløst noen få kommentarer, eller kanskje har jeg ikke fulgt godt nok med. 

Men er uttalelsen oppsiktsvekkende? Dalai Lama er en klok mann, og han går ikke rundt grøten. Europa er først og fremst for europeere, Afganistan er for afganere, Libya er for libyere, Irak er for irakere osv. Dette er vel alle enige om, enten det er politikere, mediefolk, eller andre profesjonaliteter, enn si mannen i gata. Den gruppen som kanskje er mest enig med Dalai Lama er trolig flyktningene og emigrantene selv. Vi lurer på hvorfor det er så vanskelig å integrere. Hvorfor vil innvandrerne helst være sammen med sine landsmenn? Hvorfor har de motstand mot å endre sin kultur. Er det fordi hjemlengselen gnager?

Hør bare på litt av Ingeborg Refling Hagens utvandrerdikt (egentlig 15 vers) om hun som utvandret til USA den gang det var vanskelige kår i Norge:

Jeg vil hem att, søster Anne!
Jeg vil hem til gamlelandet for å dø.
Jeg vil bæres ned gutua fra tunet vårt heme,
læsses varlig oppå kjærra til Johan og Per.
Jeg vil kjøres som gravbrud langs min barndoms landevei,
mens hengebjørka glitrer og heggeblomster sner.

Jeg har vasket klær her i Uniten, søster Anne.
Jeg har stivet, strøket, presset, jeg har slitt.
Jeg har reisepenger hem att i en bankbok, søster Anne,
alt jeg kunne spare etter tredve års slit.
Så du lyt be'a doktor'n få mig fresk att, søster Anne.
Kanskje ræk jeg hem til pinse.
Kanskje kan jeg enda leve litt.

Innvandrere topper kriminalitetsstatistikker hører vi. De brenner biler, hører vi også. Kan det ha noe med tapet av barndommens landevei å gjøre?  

Hvorfor reiser ikke flyktningene hjem til Homs? Hvorfor reiser de ikke hjem til Irak, Afghanistan, Libya, hvis det er det de helst hadde ønsket? Hvorfor reiste ikke Annes søster hjem til Norge før hun ble syk? Svaret er alltid det samme: Man trenger beskyttelse, eller man trenger brød, eller man trenger begge deler. De to behovene er nært forbundet med hverandre. Hvilken emigrant hadde ikke reist hjem igjen hvis forholdene i hjemlandet hadde vært de samme som de i det landet han reiste til?

Er det i det hele tatt mulig å tvangsintegrere ved hjelp av politiske tiltak? Kulturen, og ikke minst minnene om det som var, ligger alltid gjemt eller undertrykt et sted. Det har vært mye snakk om såkalte svenske tilstander. Kunne disse vært unngått med politiske vedtak? Trolig bare i liten grad. «Dom måste bli svensk», hørte vi fra en partileder for en stund siden. Det går ikke, så det er å lure folk.

Enda et vers av Refling Hagen:

Slik er mitt lands landeveier.
Eventyrets landeveier.
Og de slynger seg i sinnet,
og de synger i mitt minne,
blomsterkranste og med solspill over barnelek og brudeferd.
Å, du kjære søster Anne! Slike landeveier finnes ikke her!

Annes søster hadde kanskje etter tretti år på en slags måte integrert seg i USA, men minnene lå der. Så, da hun var syk, og det var for sent å reise hjem, kom de fram.

Jo, – Dalai Lama er en klok mann.