SV-politiker Karin Andersen er bekymret for den politiske utviklingen de siste årene på innvandrings- og asylfeltet.
Foto: Claudio Castello
Talskvinnen

– En innvandringspolitikk som bunner i rettferdighetssans

En viktig kampsak for SV foran neste Stortingsvalg blir rettighetene til enslig mindreårige asylsøkere. Det forteller SVs innvandringspolitiske talskvinne Karin Andersen.

Utrop nr. 09/2019 (07.03.2019)

Andersen ble valgt inn på Stortinget fra Hedmark i 1997 og gjenvalgt fem ganger, i 2001, 2005, 2009, 2013 og 2017. Hun var vararepresentant i perioden 1989–1993. I Stortingsvalget 2017 var hun SVs førstekandidat i Hedmark.

Hun ser på seg selv som en forsvarer for sårbare grupper, og sier hun kommer fra en ordentlig arbeiderklassefamilie på Eidskog.

– Avmakt er det verste jeg vet, og derfor vil jeg at færrest mulig skal opppleve det. I min tid i politikken har jeg kjempet for rettighetene til kvinner og arbeidsfolk. Jeg tenker også at de som kommer til oss i Norge fra krig, nød og forfølgelse må oppleve den samme rettferden.

Nedgraderer asylretten
Politikeren er bekymret for den politiske utviklingen de siste årene på innvandrings- og asylfeltet.

– I SV ser vi på asylretten, det å kunne komme seg i trygghet fra krig, nød og konflikt, som en grunnleggende rettighet. Vi ser samtidig at denne retten er under sterkt press i mange land, og at internasjonale forpliktelser er skjørere enn på lenge. Norge fikk nylig kritikk fra FN for å ikke følge internasjonale konvensjoner når det gjelder å fjerne det såkalte «rimelighetsvilkåret ved utsendelse til internflukt», og Norge tar ikke imot det antallet kvoteflyktninger FN ber oss om. Vi er ikke lenger et humant foregangsland, og står ikke lenger på for å påvirke andre land for at de også skal følge sine forpliktelser.

– Hva tenker du om argumentasjonen fra enkelte om at vi tar inn for mange, eller mange nok?

– At dette gjenspeiler den overnevnte utviklingen. Behovet flyktningene har for å redde livet står ikke i sentrum for debatten. Vi har nå et ordskifte som også er blitt påvirket. Humanistiske prinsipper og internasjonale konvensjoner skal stå fastest når sitausjonen er som vanskeligst.

Frontes ved neste valg
Foran neste valg i 2021 er humanistisk flyktning- og asylpolitikk noe som Andersen og SV kommer til å fronte.

– Vi har egentlig gjort dette i mange år, og kommer til fortsette videre med det, sier hun.

Særlig er det enslig mindreårige asylsøkeres rettigheter som blir en viktig kampsak.

– EMAer er kanskje en av de mest sårbare grupper unge mennesker i Norge, uten nettverk eller økonomisk forsikring. Særlig unge ensomme EMA-gutter har tendens til å havne utenfor samfunnet og bli lett bytte for kriminelle og ytterliggående miljøer. Vi må som samfunn gi disse et alternativ til det dårlige fellesskapet slike miljøer tilbyr. Vi må gi sosiale tilbud, og tilgang til barnevern som man gir alle andre ungdommer i Norge.

Vil ha bedre introduksjon
For å få best mulig integrering må man få best mulig utbytte av introduksjonsordningen.

– I SV har vi lenge ment at ordningen er for lite differensiert og for dårlig i forhold til språkdelen. I tillegg opplever mange at programmet tar for kort tid. 

Et av SVs forslag er at man skal fullføre grunnleggende kompetanse gjennom ordningen.

– Norske arbeidsgivere krever at man skal ha dette. Ordningen vi har i dag gir ikke folk god nok grunnleggende kompetanse. Vi ender opp med å sløse bort menneskelige ressurser og penger, og da er det bedre at vi bruker ressurser på at folk fullfører. Så her må vi tette gapet mellom hva folk kan og hva arbeidsmarkedet trenger. Vi må kartlegge og sikre kompetanseheving, slikt at det kommer alle til gode.

Lag møteplasser
Ordskiftet som bekymrer, ifølge Andersen, kommer blant annet som følge av at majoritet og minoritet ikke har nok felles møteplasser, og ikke kan relatere til hverandre.

– I SV har vi gått inn for sosiale boligløftestrategier, og i det hele tatt for å lage møteplasser. Innvandrere og nykommere lærer seg norsk dugnadskultur, og det å ta ansvar for et nærmiljø, og majoritetsnorske lærer å kjenne mennesker med en annen opprinnelse. Vi må møtes og snakke sammen, vi må ha samkvem, for det er den eneste måten vi kan kvitte oss med fordommer og fiendebilder på. Da blir det lettere med samhold, og vanskeligere å komme med hets og hat.

Gammel og ny kvinnekamp
Andersen sier seg forsiktig optimist på at det er mulig å få til et samfunn for alle. For menn, kvinner, og folk av ulike slag.

Hun sammenlikner blant annet kampen hun ser i innvandrermiljøene mot negativ sosial kontroll med den kvinnekampen hun selv drev på 60- og 70-tallet. 

– Som ung og nygift ble jeg selv spurt om "Får de lov til dette av deres mann da, fru Andersen?", når hun søkte vaskejobb. Vi har hatt de samme patriarkalske holdninger i Norge, som man ser i en del av innvandrermiljøene. Nå ser vi store endringer der, slik vi har fått til i det norske samfunnet i løpet av de siste tiårene. Vi ser flere stemmer mot tvangsekteskap og sosial kontroll, og mot at jenter sendes tilbake til land som Afghanistan for å giftes vekk. Vi ser at flere går ut med sin historie om det å bryte ut av negativ sosial kontroll som noen ganger går på livet løs. Vi må støtte dem og beskytte dem. Ikke misbruke dem i en debatt mot flyktninger.

SV-politikeren mener mørkemannsholdninger kommer i ulike farger, men også at de fleste innvandrerne er på likestillingssiden.

– Jeg opplever at innvandrere vil ta del i den samme friheten, på lik linje med alle nordmenn. Folk skjønner at det ikke er kultur eller hele grupper man kjemper imot, men enkeltmenneskers handlinger og ukultur.