Hensynet til barnets beste må gå foran hensynet til foreldrenes religionsfrihet i debatten om rituell omskjæring, hevder leder i Stopp Omskjæring, Mats Fernando Liland.
Foto: Claudio Castello

– Vi må se omskjæring utifra et helseperspektiv

– Når valget står mellom barnets helse og barnets beste på den ene siden, og foreldres religionsfrihet på den andre, så er det førstnevnte som må trumfe, sier Mats Fernando Liland, leder i nettverket Stopp Omskjæring.

Utrop nr. 01/2019 (10.01.2019)

Liland kom selv til Norge som adoptivbarn fra Guatemala halvannet år gammelt. Han har vokst opp i Mo i Rana, og sier han ikke har en kulturell, men faglig tilknytning til omskjæringsdebatten.

– Jeg har studert psykologi, filosofi, religionsvitenskap og barns rettigheter, så dette er en faglig problemstilling som appellerte til meg fra første stund, sier han til Utrop.

Nettverket Stopp Omskjæring ble opprettet i 2011. Liland har vært aktiv i organisasjonen siden 2012, og ble leder i 2017, etter at hovedpersonene bak Facebook-siden og nettverket måtte gi seg av tidshensyn.

– Jobben min har for det meste bestått i å være aktiv på sosiale medier og dele informative artikler, samt skrive innlegg og holde foredrag. I tillegg har jeg fulgt godt med på hva som foregår internasjonalt.

Barnets helse i fokus
Som fagmann var det et regjeringsforslag om rituell omskjæring  fra den rødgrønne regjeringen i 2011 som fanget interessen hans.

– Jeg visste svært lite om omskjæring og leste derfor mye faglitteratur før jeg gjorde meg opp en mening i saken. Etter hvert falt jeg på konklusjonen at omskjæring av friske gutter er helseskadelig og derfor et brudd på barns rettigheter.

Han anerkjenner at dette er et utfordrende tema å ta opp i den offentlige debatten.

– For mange mennesker i Norge er fortsatt religion og religiøs praksis svært viktig. At noe som er en svært viktig del av livet deres angripes.

Anklaget for anti-semttisme
Anklager om anti-semittisme har vært til tider vanskelig å fordøye, spesielt ettersom Liland har vært kritisk til jødenes praksis med brit mila (gutteomskjæring). 

– Spesielt når det gjelder jødedommen, får man av og til sterke reaksjoner, ettersom rituell omskjæring anses av mange jøder som et sentralt ritual.

– Stopp Omskjæring inn for aldersgrense. Enkelte argumenterer mot med at aldersgrense vil ha en negativ effekt for enkelte minoritetes religiøse liv i Norge. Hva tenker du om saken?

– Aldersgrense vil ikke svekke religiøst liv, men kun begrense en spesifikk praksis. Når man er 18 år kan man velge selv og religionsutøvelsen vil da være mer genuin. En 18-åring er moden nok til å ta valget om omskjæring for seg selv, i motsetning til et spedbarn eller en sjuåring.

Konvensjonens makt
Liland mener synet til Stopp Omskjæring backes opp av Barnekonvensjonen.

– I teksten heter det at "barnet har rett til å ikke bli utsatt for helseskadelig praksis, uansett grunnlag". For meg høres dette ganske klart ut, og at staten har faktisk lovlig rett til å gripe inn, da dette ansees som en overtramp.

– Utifra en slik tolkning vil ikke religionsfriheten være absolutt?

– Slik som med mange andre friheter, har denne også en begrensning. Her er tanken å ivareta barns trygghet. En feil utført omskjæring kan ha helsemessige skader for resten av livet. Noen ganger kan man ta for lite eller for mye hud, noen ganger kan inngrepet resultere i blødninger og påføre barnet traumer.

Savner standhaftige politikere
Stopp Omskjæring-lederen savner at politikerne står mer opp for barna i omskjæringsdebatten.

– En sjelden svane er Sps Jenny Klinge, som har måttet tåle mange harde angrep fra meningsmotstandere. Når religiøse ledere hevder de skal utføre inngrepet selv om det skulle bli et lovforbud, ser jeg med bekymring på at flesteparten av politikerne ikke uttaler seg om dette.

Tanken om at alle jøder og muslimer kommer til å bryte loven er i seg selv stigmatiserende, legger han til.

– Stigmatiserende fordi det oppfattes som om religiøse ledere taler for hele gruppen, når det finnes meningsforskjeller innad om rituell gutteomskjæring. Lovgiverne og politikerne må jobbe utifra forventningen om at folk flest faktisk vil følge lovene.