Sylvi Listhaug snakker om den nye boken sin "Der andre tier" i dette portrettintervjuet.
Foto: Ram Gupta
Portrett:

– Jeg er utrolig glad i mennesker

Hun kommer mot oss i svart jakke. Det er gullknapper på mansjettene. Sylvi er kaptein.

Utrop nr. 01/2019 (10.01.2019)

Listhaug er fremdeles den mest tydelige på FrP-skuta, det er henne vi snakker om, det er henne det stormer rundt enten hun er landbruks- og matminister, innvandrings- og integreringsminister, justis- og beredskapsminister eller som nå – nestleder i partiet og medlem av Stortingets helse- og omsorgskomité.

Intervjuavtalen vår er allerede utsatt to ganger. – Det holder vel med en halvtime? sier likevel Listhaug og det er ikke ment som et spørsmål.

Sylvi Listhaug snakker om den nye boken sin "Der andre tier" i dette portrettintervjuet.
Foto: Ram Gupta

Vet best
I boken hennes, "Der andre tier", beskriver hun seg selv som et viljesterkt barn. Og sta. "Ingen skulle fortelle meg hvordan ting skulle være, selv om jeg var liten", skriver Listhaug. Og slik har hun fortsatt, skråsikker og urokkelig i troen på at hun har rett.

Til jakka hører mørke bukser, lyseblå genser og lavhælte sko. Jålete er hun iallfall ikke. Inntrykket blir mer feminint ved hjelp av smykkene hun bærer: Bredt gullarmbånd, ring med svart sten og et kjede med store stener. Ikke det store gullkorset i dag.

– Jeg går med det når jeg trenger styrke, forteller hun. 

Barndommen på Vestlandet
Listhaug arvet gullkorset etter sin farmor, hennes beste venn i oppveksten. Farmoren bodde på loftet i familieboligen og lille Sylvi løp ofte opp trappene for å være sammen med henne.

– Jeg hadde en fantastisk oppvekst, sier hun. – Det er klart at i ettertid blir alt rosenrødt, men jeg husker det som en veldig fin tid. Min mor var hjemmeværende til jeg var 12. Det var en stor sorg hos oss da hun begynte å jobbe. Vi var bortskjemte med ferdig middag hver dag når vi kom hjem.

Listhaug har mange ganger ønsket hun også kunne være hjemme med barna. – Men det nytter ikke. I dag må man jo ha to inntekter for å klare seg. Dessuten er jeg nok som type litt for rastløs til ikke å være yrkesaktiv. Ikke for det – det er en stor jobb å stelle hjemme også! Jeg merker det de gangene jeg gjør det – det er mye travlere der enn på Stortinget!

Drømte om å bli flyvertinne
Hun ler. Listhaug smiler nesten hele tiden.

Det er håndverkere på kontoret hennes, så vi har gått inn i "Keiserfløyen", fløyen stortingsrepresentanten og motstandsmannen Sverre Løberg mente "skvulpet over av verdighet". Vi befinner oss på det som en gang var Carl I. Hagens kontor, nå et møterom. Listhaugs nye kommunikasjonsrådgiver Andreas Jacobsen, fjerner en kaffekopp for fotograferingens skyld.

– Andreas er så oppmerksom på detaljer, roser sjefen.

Listhaug kommer fra Sjøholt i Ørskog kommune. Som så mange andre ungpiker på den tiden drømte hun om å bli frisør eller flyvertinne.

– Flyvertinnedrømmen kom av at ikke hadde råd til utenlandsferier i min familie. Jeg tenkte at når jeg ble voksen skulle jeg reise mye!

Elsker Amerika
Og slik har det blitt. Listhaug flyr stadig over Atlanteren til Amerika, et kontinent hun elsker. – USA er en plass der du finner alt, du kan oppleve så mye og det er så tilrettelagt, sier hun.

– Men USA er jo også en smeltedigel av nasjonaliteter, mange av dem innvandrere?

– Jeg trives så godt der. Du har California, du har Sør-statene, USA er så variert. Jeg har vært mange ganger i områdene der Amish-folket bor. Det er fascinerende at de kan leve slik i dag.

Mye sammen med eldre
Listhaug ville ikke forlate Møre og Romsdal så lenge farmoren levde. Hun gikk lærerskolen i Volda og meldte seg inn i Fremskrittspartiet. I helgene var hun hjemme og tok ekstravakter på aldershjemmet. Først da farmoren gikk bort, dro hun til Oslo.

Listhaug sier hun savner alle de gamle fra da hun vokste opp. "Jeg var alltid litt veslevoksen og trivdes i lag med voksne, særlig eldre". Boken tegner et bilde av ei jente som ofte var sammen med gamle mennesker og som liker at ting skal være slik de alltid har vært – en Sylvi som ikke setter pris på forandringer.

Såret på ungenes vegne
I 2006 ble Listhaug byråd for velferd og sosiale tjenester i Oslo. Også den gang var hun ute i hardt vær.

– Du får mye kjeft – hender det at du blir såret?

– Nei, man har jo ingenting å vinne på det. Men jo forresten – det hender jeg blir lei meg. Når noen skriver stygt om ungene mine i kommentarfeltet på Facebook, da blir jeg såret.

Frykter for ytringsfriheten
Store deler av Listhaug-boka er viet utfordringer ved innvandring – som trygdeytelser og kulturforskjeller knyttet til islam.

Dette til tross for at de fleste innvandrere er kristne, kommer fra Polen og er i arbeid.

– Hvorfor er du så fokusert på muslimene?

– Jeg snakker om innvandrere generelt i boken min. Jeg er ikke ensidig opptatt av islam. Vi må også behandle muslimene som enkeltindivider. De fleste av dem er ordentlige mennesker som ikke gjør en flue fortred, men dessverre har vi også et fåtall som ikke deler våre frihetsverdier og setter ytringsfriheten under press. Det er ikke uten grunn at bevilgningene til PST har økt de siste årene. Heldigvis har Norge lykkes i å demme opp for radikaliseringen så langt.

– Hva synes du folk bør gjøre når det blir krig i landet de bor i – skal de sitte stille og vente til krigen går over eller flykte?

– De fleste flykter faktisk til flyktningeleir i nabolandet. Det er der jeg mener pengene våre kan gjøre mest nytte. Vi kan hjelpe mange flere for de samme kronene som vi bruker på noen få i Norge.

Utrolig glad i mennesker
– "Jeg vil at vanlige folk skal føle trygghet. Trygghet for at når du blir syk, skal du få hjelp", skriver du i "Der andre tier". Gjelder det også de papirløse migrantene?

– De er her ulovlig.

– Og det er det?
– Ja, det er det.

Hun kniper munnen igjen. Listhaug som sier hun har beholdt sin barnetro, vil ikke inn på en diskusjon om å hjelpe mennesker i nød.

– Forstår du at noen synes du er kald?

Hun stopper opp. Et innøvd politikersvar uteblir: – Hva! Nei, jeg tror ingen som kjenner meg er enig i det. Tvert imot er jeg utrolig glad i mennesker.

Vi skjønner at svaret er ekte.

Norge skal være slik det alltid har vært
Det er værhardt rundt FrP-kapteinen – en solgangsbris fra tilhengerne, en kald vestavind mot flyktninger og innvandrere som har falt i unåde. Når uværet slår til mot henne selv, søker hun ly hos ektemannen Espen Espeset – "verdens snilleste menneske" og i familien – "det beste jeg vet er å slappe av hjemme".

Men i horisonten lurer illevarslende skyer – frykten for at Norge ikke lenger skal være slik det alltid har vært når ungene hennes blir voksne.

– "Norge skal være Norge, også om 50 eller 100 år", skriver du. Hva innebærer det for deg?

– For meg betyr det at landet vårt skal være gjenkjennelig selv om det selvsagt forandrer seg med tiden. Norge skal fortsatt være et samfunn bygget rundt den kulturen som har vokst frem. Det skal fortsette å være et land der jenter har samme muligheter som gutter, der ingen blir utsatt for sosial kontroll, ingen blir tvangsgiftet og ingen blir kjønnslemlestet. Noen av disse verdiene er kommet under press.

– Hva er du mest stolt av fra din tid i politikken?

– At vi fikk kontroll på flyktningestrømmen i kjølvannet av migrasjonskrisen i 2015. Vi laget også en integreringsmelding hvor vi fastslo at ingen skal motta kontantstøtte de første fem årene.

– Ditt største nederlag?

– At vi nå ikke lenger har mulighet til å frata folk statsborgerskapet dersom de har fått det på falske premisser. Mange er opptatt av at de som er integrert skal få bli selv om de har jukset. Men en endring av reglene vil bety at også kriminelle som er blitt norske statsborgere og har lurt oss, får bli. Jeg mener at juks ikke skal lønne seg.

Det er gått en halv time. Vår tid i Keiserfløyen er over.

 

SYLVI LISTHAUG FAKTA:

* FØRSTE NESTLEDER I FREMSKRITTSPARTIET

* MEDLEM AV STORTINGETS HELSE- OG OMSORGSKOMITÉ

* JUSTIS-, BEREDSKAPS- OG INNVANDRINGSMINISTER OG SJEF FOR JUSTIS- OG BEREDSKAPSDEPARTEMENTET  17.1.–20.3. 2018

* INNVANDRINGS- OG INTEGRERINGSMINISTER 2015–2018

* LANDBRUKS- OG MATMINISTER 2013–2015