Kanskje det er noe med den ansattes væremåte eller kommunikasjonsform som trigger noe hos en norskkulturell pasient?
Foto: Alex E. Proimos
Kommentar

Rasisme har mange nyanser

Hvis vi er for kjappe til å dra rasismekortet, stopper alt opp.

Utrop nr. 07/2019 (21.02.2019)

Rasisme i helsevesenet har vært et tema i media i det siste.

Senest i går hadde Dagsavisen et forsideoppslag om at ansatte med innvandrerbakgrunn har fått nok av tiltakende rasisme fra pasienter.

Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) har sendt et brev til Norsk sykepleierforbund hvor de hevder at ansattes muligheter for å rapportere om opplevd rasisme er for dårlige.

Presses til å omdefinere

Brevet forteller også at ansatte som vil klage på rasisme fra pasienter ikke blir tatt alvorlig av ledelsen. I verste fall nekter ledere å ta inn over seg at noe rasistisk kan ha skjedd. Når rapporter skal skrives, presses ansatte til å omdefinere slike hendelser til at det bare er snakk om ufin oppførsel fra pasienten.

OMOD krever derfor at helsevesenet skal forbedre ansattes muligheter til å rapportere om rasistisk oppførsel fra pasienter. De krever også at det ryddes opp i rutinene for å håndtere diskriminerende pasienter.

Reaksjonene på utspillet fra OMOD varierer. Ikke alle kjenner seg igjen i beskrivelsen av økende rasisme fra pasienter.

I Oslo har omfanget av slike hendelser har gått ned, mener Sykepleierforbundets fylkeskontor. Helse- og sosialombudet i Oslo er klar på at samtidig som rasisme ikke skal aksepteres, er det ikke alltid det handler om rasisme. Den dårlige oppførselen er kanskje et uttrykk for utrygghet og frykt hos pasienten.

Gode forslag

Forslagene fra OMOD er gode.

Det er viktig å ha skikkelige rutiner for å rapportere. Det er også viktig at ledere tar på alvor ansatte som opplever rasisme og at de vet hvordan de skal ta vare på medarbeiderne i slike situasjoner.

Rasisme er svært krenkende, og ødeleggende for arbeidsglede og produktivitet. Trakassering på jobben er et ledelsesansvar.

Samtidig skal vi være åpne for at alt som ser ut som rasisme, kanskje ikke er rasisme. Dessverre er det ikke lett å vite i hvert tilfelle. Kan det være et uttrykk for frykt og utrygghet? Da er det ikke rett medisin å konfrontere pasienten med anklager om rasisme.

Kanskje det er noe med den ansattes væremåte eller kommunikasjonsform som trigger noe hos en norskkulturell pasient? Vi vet også at helseansatte har en presset arbeidssituasjon med mye å gjøre og stort ansvar. For mye stress kan få hvem som helst til å si og gjøre ting som vi angrer på i etterkant.

Andre verktøy

I så fall bunner problemet i noe helt annet enn rasisme hos pasienten, og må håndteres med andre verktøy enn konfrontasjon og juss. Kanskje svaret er at personalet trenger bedre opplæring og ledelse?

En god ide kan være å opprette en fadderordning for helseansatte, hvor erfarne pensjonerte sykepleiere og fra andre faggrupper bidrar med støtte og veiledning i den daglige kommunikasjonen mellom ansatte og pasienter.

Ordningen kan ha mye for seg i den kommunale helsetjenesten.

Spørsmålet om rasisme på helseinstitusjoner er sammensatt og har mange nyanser. Hvis vi er for kjappe til å dra rasismekortet, er det fare for alt stopper opp og løsningene blir vanskeligere å finne.