Foto: uponarriving.com/Daniel Gillaspia
Nå har et knippe norsk-bosnierne organisert seg i en underskriftskampanje på nett, hvor man ber Stortinget om en revurdering av denne statusen.
Som følge av krigen kom en del av bosnierne til Norge som kvoteflyktninger, mens andre ba om asyl ved ankomst. Ved en midlertidig lovendring i Utlendingsloven, bestemte Stortinget i 1996 at bosnierne skulle få “kollektiv beskyttelse”.
– Avgjørelsen førte til at alle bosniere faller under en annen kategori av innvandrere, noe som fører til at våre rettigheter til blant annet pensjon ikke er de samme som for andre flyktninger. Kravet om 40 år botid i Norge for å oppnå full rett til pensjon rammer mange av oss hardt, skriver norsk-bosnierne som står bak underskriftskampanjen på change.org.
Å få ulik pensjon bare fordi en kommer fra et annet sted er helt meningsløst
Antall ga “ad-hoc”-løsning
Senaid Kobilica, sjefsimam for Det Islamske Fellesskap i Bosnia og Hercegovina, er initiativtaker til underskriftskampanjen. Til Utrop forklarer han grunnen til hvorfor bosnierne som kom til Norge ble gitt denne særstatusen.
– Vi var den første virkelig store gruppe av krigsflyktninger som kom til landet. Sammenlignet med resten av verden var det ubetydelige tall, men for norske myndigheter ble det en utfordring hvordan de skulle håndtere 12.000 bosniske flyktninger. Da ble det innført flere ad hoc løsninger som gjaldt kun for oss.
En pris for å være best i klassen?
Særstatusen kollektiv beskyttelse innebærer enkelte andre rettigheter enn flyktningstatus, men har ført til ulemper som sees på som urettferdige.
– SSB har ved flere anledninger utropt oss til «integreringsvinnerne» og vi blir brukt som eksempel på hvordan integrering skal være. Blant annet tar bosniere mer utdanning enn befolkningen ellers. Vi er på nivå med befolkningen ellers i arbeidslivsdeltakelse.
Kobilica mener dette er en konsekvens av statusen, og ikke av arbeidsinnsatsen.
– Norsk-bosnierne som har jobbet fra ankomst til Norge, og som nå på grunn av alderen må pensjonere seg blir rammet av denne urettferdigheten. De kan ikke forstå hvordan de har dårligere rettigheter en samtlige andre som bor i Norge, og spør seg er dette prisen for å være best i klassen?
Sterk engasjement
Opptil over 3000 har foreløpig underskrevet kampanjen, noe som Kobilica er fornøyd med.
– Når vi ser på antallet som har signert, så har dette engasjert det aller fleste. Oppropet har fått stor oppmerksomhet i det norsk-bosniske miljøet. Antallet signaturer må også ta i betraktning alderssammensetningen i miljøet. Vi har en stor andel eldre som ikke er gode på nett. Vi har også fått signaler fra folk som har signert, som sier at de alene har signert for hele familien. Det betyr at oppropet har kommet frem til en stor andel av norsk-bosnierne.
Kobilica sier seg spesielt glad for at det har kommet signaturer fra etnisk norske.
– Vi er glad for all støtte i kampen for å rette opp en historisk urett. Det ville vært enda hyggeligere om flere fra majoritetsbefolkningen eller andre etniske grupper i Norge signerte oppropet.
Oppmerksomhet i opprinnelseslandet
Han viser til at det også har blitt skrevet en god del om saken i bosniske medier.
– Folk spør hvorfor bosnierne som bor i Norge blir diskriminert når det gjelder pensjonsrettigheter. Men vårt fokus i saken er ikke det som sies eller skrives i Bosnia. Vårt fokus er på Norge, landet vi bor i og hvor vi har arbeidet i alle disse årene.
– Kan også andre grupper som har fått midlertidig oppholdsstatus i Norge få utfordringer når det gjelder fremtidig pensjon?
– Så vidt jeg kjenner til, er det ingen andre grupper i Norge som har fått samme lignende status som oss. Men det som er verdt å nevne her, er at reglene må være like for alle. Det er uriktig å komme med ett sett av regler som gjelder kun en bestemt gruppe. I Norge har vi et prinsipp om lik lønn for likt arbeid. Å få ulik pensjon bare fordi en kommer fra et annet sted er helt meningsløst. Spesielt når vi som gruppe har vist at integrering faktisk kan skje. Signalet som sendes nå ut til innvandrere, er at rask integrering av en hel folkegruppe ikke lønner seg. Derfor håper jeg på at Stortinget vil samle mot og endre en bestemmelse som er grunnleggende gal og urettferdig.
Vil se på saken
Nasiha Haramba, leder av Bosnisk kvinneforening i Norge, presenterte problemstillingen overfor integreringsminister Jan Tore Sanner under KIFs kvinnedagsmarkering.
Sanner svarte henne følgende:
– Jeg kjenner ikke detaljene i problemstillingen, men jeg tar med meg videre de du snakket om, og så skal vi se på saken.
