Å anerkjenne andre kulturer enn majoritetens er barnehagelæres ansvar og oppgave, skriver barnehagelærerstudent i kronikk (Illustrasjonsbilde).
Foto: Tregde Ferie, Flickr

– Integrering eller assimilering av minoritetsspråklige barnehagebarn?

– Den største samtalen i innvandringsmiljøene handler om hvordan integrering er det nye ordet for hvitvasking av alt som ikke hører til norske tradisjoner, skriver barnehagelærerstudent Tasmia Abdifatah i en kronikk.

Utrop nr. 14/2019 (11.04.2019)

I kronikken, som er publisert på nettstedet barnehage.no, reagerer hun på at enkelte ser på ordet integrering som assimilering.

– Når barn blir tvunget til å lære norsk, og kun snakke norsk, feire jul, og at det helst blir jul som skal bli sett på som en anerkjent høytid. Dette blir feil å kalle integrering i mine øyne.

– Foreldre føler at de må beskytte barna sine. Denne beskyttertrangen handler om å beskytte barna fra et tap av identitet (...). Vi ser flere og flere ta med seg barna sine til hjemlandet så de kan lære om kulturen sin. 

Videre skriver hun at mange politikere ikke forstår hvor nært mennesker holder sin kultur og sine tradisjoner.

– Det er forståelig at vi vil integrere innvandrere inn i norsk miljø, men samtidig må vi være forsiktige i å gjøre dette. Integrering tar tid når man prøver å skape en helhet i samfunnet.

Flerkulturell forpliktelse

Abdifatah viser til at man gjennom å følge rammeplanen må skape et inkluderende felleskap i barnehagen. Her trenger man både flerkulturell kompetanse og ferdigheter knyttet til barns identitetsdanning i et flerkulturelt samfunn.

– Å forholde seg til to kulturer kan skape identitetskrise hos barnet. På den ene siden har barnet en kultur i barnehagen, mens det samme barnet har en annen kultur hjemme (...). Hvis vi ønsker å integrere barn inn i det norske samfunnet, trenger vi å samarbeide med foreldrene. Vi som pedagoger må jobbe bedre med å forstå at alle har rett til å bevare sin kulturelle egenart.