Foto: Skjermdump/YouTube/Seattle Channel
Ifølge nettstedet Pluralist kom professoren med det oppsiktisvekkende utsagnet under en forelesning på Boston University. Forelesningen var titulert What Does It Mean To Be White.
DiAngelo, som ifølge sitt eget nettsted har spesialisert seg på studier om hvithet (whiteness), er professor ved Washington University. Under forelesningen skal hun også ha sagt at fargeblindhet avslører den enkeltes uvitenhet.
– Jeg tenker at slike personer forstår ikke grunnleggende sosialisering og kultur, og at personen er ikke selvbevisst.
Problemet ligger i at virkeligheten ikke er fargeblind.
Hun brukte også seg selv som eksempel for dette argumentet.
– Jeg er klar over at når jeg står opp med autoritet og med en stemme på dette emnet, forsterker jeg hvithet og et hvitt synspunkt på saken. Jeg ville gjerne vært litt mindre hvit, noe som ville bety å være litt mindre undertrykkende.
– Bakvendt
Leder i SSI, Senter for sekulær integrering, Shakeel Rehman, sier seg uenig med professoren.
– Ihvertfall på generelt grunnlag med utgangspunkt i universelle menneskerettigheter så høres dette helt bakvendt ut. For å forebygge fordommer og sikre individuelle rettigheter skal jo ikke en person bedømmes utifra hudfarge.
Rehman viser til sin egen oppvekst i Norge.
– Selv har jeg gjennom oppveksten i Norge opplevd likebehandling og inkludering i felleskapet som medmenneske og medborger. Det har vært befriende. Hudfarge har sjelden vært et tema, men det sentrale har vært å fokusere på trygghet og tillit. Og sånn bør det være i et humanistisk demokrati med fokus på åpenhet, likestilling og rettssikkerhet.
– Lett å karikere
Leder i Antirasistisk senter (ARS), Rune Berglund Steen, mener utspillet fra DiAngelo lett kan bli karikert i dagens debattklima.
– Jeg mistenker at en del lesere ikke egentlig vil være så interessert i å forsøke å forstå hva hun mener. Reelt sett er de færreste av oss egentlig fargeblinde. Idealet må selvsagt være det som Martin Luther King sa, at farge ikke skal spille noen rolle.
Fargens betydning
Problemet ligger i at virkeligheten ikke er fargeblind, argumenterer han videre.
– I dag er det dessverre slik at farge spiller en rolle i de fleste sammenhenger i samfunnslivet, ikke minst i USA. Å være blind for dette er selvsagt problematisk. Det vi trenger for å bekjempe rasisme, er derfor mer komplekst enn fargeblindhet. Vi trenger at man ser den betydningen som farge spiller, fordi dette er nødvendig for å gjenkjenne diskriminering, samtidig som vi som samfunn forsøker å begrense den betydningen farge spiller.
– Anti-rasister kan selv diskriminere
Ingen kan late som om man begynner på null, og se bort fra historie og sosiale strukturer som favoriserer personer med lys hud, påpeker han.
– I realiteten vil mange som overhodet ikke tenker på seg selv som rasistiske, kunne opptre diskriminerende. Vi så dette blant annet i undersøkelsene her til lands fra arbeidsmarkedet, hvor arbeidsgivere som overhodet ikke regnet seg selv som rasistiske, likevel diskriminerte bort personer med eksempelvis muslimskklingende navn. Manglende bevissthet rundt diskriminering er en viktig bidragende årsak til diskriminering.
Idéene om «de andre»
Stipendiat ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier på OsloMet, Sandra Fylkesnes, disputerte tidligere i vinter om hvithet i lærerutdanningen.
I sin doktorgradsavhandling Hvithet i lærerutdanningsdiskurser: En analyse av bruken og meningsdannelsen av begrepet “kulturelt mangfold” har Fylkesnes analysert den språklige bruken av kulturelt mangfold i forskningsartikler, politiske skoledokumenter og i intervjuer med lærerutdannere.
Hennes argument er at kulturelt mangfold antas å handle om «de andre».
– Disse andre antas å ha annerledes hudfarge, religion, kultur eller andre evner. For eksempel kan det være beskrivelser som antar at kulturelt mangfold handler om hvordan mange innvandrerfamilier ikke har bøker hjemme, at de er analfabeter eller rett og slett mindre smarte enn oss. Når det i lærerutdanningen snakkes om «kulturelt mangfold» og «det flerkulturelle» om hverandre, antes disse begrepene å handle om rasialiserte ikke-hvite andre, sier hun i et intervju med oslomet.no.
Hvite på toppen
Fylkesnes legger til at kulturelt mangfold er ikke definert, men gjennom dets språkbruk skjer en form for diskursiv rasisme som opererer i det skjulte når man snakker på denne måten om begrepet.
– Det skaper en struktur som opprettholder ideer om en hvit gruppe på toppen. Disse ideene om overlegenhet stammer fra kolonitiden og imperialismen. I kategoriseringer settes hvite og hvithet på topp. Denne kategoriseringen er noe vi fortsatt driver med i dag, sier hun til oslomet.no.
