Flyktningstrømmen som kom til Norge sensommeren og høsten 2015 satte spørsmål om velferdsstatens håndteringsevne. Illustrasjonsbilde av syriske flyktninger på vei til Tyskland gjennom Ungarn og Østerrike.
Foto: Mstyslav Chernov / Wikimedia Commons

Flyktningspørsmålet rokker ved velferdsstaten

Flyktningkrisen gjør at vi må stille spørsmål ved den nordiske velferdsstaten.

Utrop nr. 20/2019 (30.05.2019)

Velferdsstaten er nemlig ikke så universell som vi liker å tro, og de mange flyktningene som ikke får opphold utfordrer forestillingen om den universelle velferdsstaten. 

– Den er først og fremst en stat for dem som er borgere i landet Norge, sier teologiprofessor Trygve Wyller ved Universitetet i Oslo til forskningsmagasinet Apollon.

Wyller leder det tverrfaglige prosjektet Nordhost, nordvert på godt norsk, som ser på mottakelsen flyktninger fikk i Norden etter migrasjonskrisen høsten for snart fire år siden.

– Vi sier at velferdsstaten er universell, selv om den nok kanskje aldri har vært det fullt og helt. Det har alltid vært grupper og folk som har falt utenfor, som samer, romfolk og sigøynere, sier Wyller.

Gjestfrihet ble til innstramming

Etter en kort periode med entusiastisk gjestfrihet i kjølvannet av flyktningkrisen i 2015, har de nordiske landene siden strammet kraftig inn på innvandringen. 

– Vi ser en økende deportering og retur av flyktninger. De politiske partiene med noen få unntak, blitt mer restriktive i sin politikk, sier Wyller til Apollon.

Så når staten strammet inn, tok sivilsamfunnet initiativ mot den ugjestmilde politikken, og for flyktningene.

– En ny praksis for gjestfrihet til innvandrere ble initiert og utviklet av borgere, trosbaserte organisasjoner, frivillige organisasjoner og private organisatorer, forteller Wyller til Apollon.

Les hele saken i Apollons nettutgave