Aysha er lesbisk og muslim. Hun viser fram nettsidene til Salam, en organisasjon som hjelper homofile muslimer.
Foto: Karen-Margreth Ali
Aysha kom ut av skapet:

Innlagt på psykiatrisk sykehus og senere giftet bort

– Det jeg hadde fryktet mest, skjedde ikke, ingen ekskluderte meg, sier Aysha til Utrop. Derimot måtte hun innlegges på psykiatrisk sykehus, og senere ble giftet bort.

Utrop nr. 21/2019 (06.06.2019)

Den muslimske kvinnen som har sagt seg villig til å stille til intervju i Utrop, ønsker å være anonym. ”Aysha” er hennes fiktive navn. 

– Jeg har følt tiltrekning til jenter siden jeg var tolv år, men jeg var blitt over tjue år før jeg erkjente at jeg var bifil. Da jeg var 25 år, tok jeg mot til meg og fortalte det til familien og bestevenninnene. De ble forvirret, og visste ikke helt hva de skulle si, men jeg var kjempelykkelig over endelig få dele den hemmeligheten jeg hadde båret på i så mange år, spesielt lettet var jeg over å dele den med bestevenninnene.

Familien kommer fra Asia, men alle barna er født og oppvokst i Norge. Kvinnen jeg møter står fram som selvsikker, bevisst og trygg, men sier det har ikke alltid vært slik. 

– Det jeg hadde fryktet mest, skjedde ikke, ingen ekskluderte meg. 

Derimot måtte hun innlegges på psykiatrisk sykehus, og når hun ble frisk og skrevet ut av sykehuset inngikk hun et arrangert ekteskap.

I dag har Aysha medlemskap i Salam, en organisasjon for homofile muslimer.

– Salamnorge.no betyr mye for meg. Organisasjonen ønsker homofile muslimer velkommen, og jobber for å bedre kårene for og øke forståelse for homofile muslimer, sier hun til Utrop.

Behandling på psykiatrisk sykehus
 
– Legningen skjulte jeg for slektninger og andre venner, men noen venninner hadde forstått det. De kom med indirekte antydninger og sårende kommentarer, men konfronterte meg aldri. Jeg begynte å føle meg usikker og anspent i sosiale sammenkomster. Plagsomme tanker relatert til det å være bifil kvernet i hodet mitt, jeg fikk ikke sove om natta og klarte ikke å la være å tenke på det og endret atferd. Til slutt måtte familien min få meg akutt innlagt på psykiatrisk sykehus.

–Jeg ble etter en lengre tids behandling bedre etter hvert, og nå kunne jeg erkjenne at jeg var bifil uten en overhengende følelse av skyld og skam. Jeg hadde også utviklet en større følelsesforståelse, aksept og toleranse for meg som person og min legning. Men det var mye jeg var usikker på, jeg var lite selvstendig etter å ha bodd hjemme i mange år, og mine foreldres påvirkning og meninger var av stor betydning.

Inngår ekteskap

Aysha begynte å nærme seg tredve år, og familien hadde over en lengre periode prøvd å finne en passende ektemann fra hjemlandet som tilfredstilte deres krav om utdannelse og familiebakgrunn.

– Det hele skjedde veldig raskt, i motsetning til meg var den utvalgte en konservativ muslim som ikke var interessert i at vi skulle bli bedre kjent før vi giftet oss. Vi skulle inngå et arrangert ekteskap, noe som fremdeles er vanlig i vår kultur.
Ayshas ønske om at han skulle få vite om hennes legning og opphold på psykiatrisk sykehus i forkant av ekteskapet, ble blankt avvist av foreldrene.

– Jeg ville i utgangspunktet ikke gifte meg med han, men var fremdeles ikke sterk nok å stå i mot presset fra familien. Det faktum at jeg hadde aldri vært sammen en mann, oppfattet meg selv som bifil og hadde lyst på barn, bidro også til at jeg lot meg overtale, forteller hun.

–Jeg hadde stor respekt for ekteskapet, det å være trofast er viktig for meg, og jeg var villig til å gi avkall på et forhold med en kvinne. Forholdet til mannen min ble ikke bedre, det verste var det seksuelle samlivet. Jeg klarer ikke å tenke på det en gang. Da han omsider forsto hva det å være tiltrukket til kvinner innebar, tok han meg med til legen for at jeg skulle få innsprøytet kvinnelige hormoner. Etter ett år, var jeg overbevist om at skilsmisse var den eneste løsningen.

Skilsmissen

– Brødrene mine støttet meg overfor faren vår da jeg fortalte at jeg ville skille meg. Det var viktig for meg at far samtykket til skilsmissen. Ingen nevnte min legning da samtalene om skilsmissen pågikk. Min far gikk med på det fordi min mann ikke oppfylte sin muslimske plikt ved å forsørge meg økonomisk. Min far var også oppgitt over at han ikke viste vilje til å forbedre sitt forsørgelsesansvar ved å lære seg norsk slik at han kunne få en bedre betalt jobb. Men jeg er glad jeg gikk igjennom ekteskapet, og nå var jeg i hvert fall blitt bevisst på at jeg ikke var bifil men lesbisk.

– Som muslim vet jeg at homofili ikke er forenelig med islam, dette kommer helt tydelig fram i koranen. Koranen er hellig for meg, sier hun ettertrykkelig. – Jeg prøver ikke å omdefinere det som står der eller tolke tekstene til fordel for min legning. I min oppfatning av islam, kan ikke et forhold mellom to av samme kjønn være halal (tillatt).

– Men muslimer har heller ingen rett til å dømme, fortsetter Aysha.

– Det er det bare Gud som kan. Jeg vil så gjerne bli godtatt av andre muslimer, men mange fordømmer min legning og det jeg står for. Jeg håper at den neste generasjonen muslimer skal kunne forstå og akseptere at personer som meg er født med en annen legning. Jeg håper fordommer vil bli erstattet med empati, forståelse og aksept. Min historie hadde vært helt annerledes om jeg selv hadde blitt akseptert for den jeg er.

Til muslimske kvinner eller menn som er usikker på sin legning har Aisha følgende budskap:

– Det viktigste er ikke ”å komme ut av skapet”. Det er å erkjenne sin egen legning og ta ansvar for følelsene sine. For meg har det vært viktig å bli selvstendig, flytte ut fra mine foreldrenes hjem, være fri og ha et innholdsrikt liv med gode venner som aksepterer meg som jeg er.