Foto: privat
Imponerende stykke arbeid, men tar litt for lett på dagens utfordringer

Et land for oss, et land for deg

Med sine fem episoder har NRK-serien ”Det nye landet” vært omfattende nok til å belyse den moderne norske innvandringshistorien i all sin bredde. Det er påfallende hvor sjelden dette skjer.
Utrop nr. 5/2010 (18.03.2010)
Foto: Jan Inge Skogheim
Foto: privat
Serien tilbyr en håndfull perspektiver på ett og samme fenomen, altså innvandringen til Norge fra rundt 1970, og enkeltepisodenes undertitler – ”Arbeiderne”, ”Flukten”, ”Kampen”, ”Kvinnene” og den framtidsrettede ”Det nye landet” – indikerer godt hva disse vinklingene består i. Som den moderne dokumentarserien ”Det nye landet” er, så har man lagt stor vekt på å la et variert utvalg involverte slippe til med sine egne historier. De fleste tilhører naturlig nok selv innvandrerbefolkningen, men man stifter også bekjentskap med representanter fra lokalmiljøer, mottakerapparat og forskningsinstitusjoner.

Flyktninger og arbeidere
Privat
Foto: privat
De to første programmene tar for seg hva innvandrerne på 70-tallet reiste fra og hva de kom til: Det være seg arbeidsinnvandrere fra Pakistan eller båtflyktninger fra Vietnam, samt den store gruppen med bosniere som kom i kjølvannet av Jugoslavias oppløsning på 90-tallet. Svært mange av de intervjuede har funnet seg godt til rette i Norge, selv om mange beskriver den aller første fasen som frustrerende. Det er også fint at kvinneandelen er viet et eget program, for det er ikke tvil om at dette – gjerne på grunn av holdninger i innvandrerbefolkningen selv – er en gruppe som er underrepresentert i det offentlige rom.

Som etnisk nordmann med opprinnelse i et (i hvert fall den gang) ganske homogent strøk av landet er det helt klart den tredje episode, ”Kampen”, som gjør størst inntrykk. Her behandles den økende rasismen som innvandrerne gjerne ble møtt med, særlig utover på 80-tallet, da mange begynte å føle at antallet ”nye landsmenn” hadde nådd et truende høyt nivå. Aller nærmest var jeg VIF-klanens oppgjør med rasisme i egne rekker rundt 1990, men også gateslaget i Brumunddal og Arne Myrdals tale på Youngstorget (1991) vekker dramatiske minner, og selvsagt drapet på Benjamin Hermansen (2001).

Mammaen til Sulekha
Foto: Svend Even Hærra, Pandora Film
VIF-klanen

Alle fotballfans vet at VIF-klanen slet med en intern gruppe nynazister på 80-tallet, og det skammelige bunnivået ble nådd da noen kastet bananer etter kongsvingerspilleren Caleb Francis i 1988. Klanens leder Anders Krystad fortjener stor honnør for at han tok tak i dette og brakte klubben ut av et stort uføre, og i 1996 ble ”Vålerenga mot rasisme” lansert som offisielt budskap på klubbens drakter. Et raskt blikk på klubbens startoppstilling i dag viser med all tydelighet at det ikke er noen vei tilbake til fortiden, for er det et sted Norge er blitt multikulturelt, så er det på idrettsbanen.

Dette konkrete problemet fikk altså etter hvert sin lykkelige løsning, og dette er gjennomgangstonen i ”Det nye landet”. Det legges vekt på hvordan brumunddølingene ved egen hjelp klarer å ta et oppgjør med bygdedyret i sitt indre, og da oslofolk møter mannsterkt opp for å vise sin avsky mot hatkampanjen til Arne Myrdal og senere drapet på Benjamin Hermansen, blir det nærmest framstilt som det endelige oppgjør. Dette er et min mening noe optimistisk.

Positivt budskap
Det er klart at holdningene blant nordmenn har bedret seg siden 1970 ettersom man er blitt vant til det multikulturelle samfunnet, og det er også et prisverdig mål å balansere den mer uforsonlige ordbruken som de tabloide debattene preges av. Men jeg synes serien unngår en del viktige dagsaktuelle spørsmål omkring diskriminering i arbeids- og boligmarkedet, for eksempel. Men når det er sagt, så er det ingen tvil om at det underliggende positive budskapet har sin berettigelse: det vises med all tydelighet gjennom innvandrernes egne historier, der de gjerne fokuserer på hva de selv har oppnådd og at de tross alt egentlig har det ganske fint.

Det er ikke tvil om at teamet bak ”Det nye landet” har gjort et svært godt arbeid med denne serien. Med unntak av min lille innvending om at man ikke helt tør pirke borti nåtidens uheldige holdninger – både hos innvandrerne selv og majoritetsbefolkningen – så har undertegnede latt seg imponere av antallet unike og gode intervjuer, og hvor stort spekter de representerer.

Det er vanskelig å trekke fram noe som gjorde spesielt inntrykk, men kanskje var det den norsk-somaliske ballettdanserinnen Sulekha Ali Omar og hennes somalisk-fødte mor. Det var spennende å få innblikk hvordan særlig moren hadde måttet gå en del runder med seg selv og sine holdninger, og det var rørende å se tegn til forsoning dem i mellom.