Journalist Jon Hustad og skribent og kommunikasjonsrådgiver Elin Ørjasæter stiller byråkrater til veggs på TV 2.
Foto: Håkon Mosvold Larsen/Pressebilde

Harde takter fra "Harde fakta"

Aktualitetsprogrammet "Harde fakta" er TV2s nye satsing på "høyrevridd tv". Programmet er viktig og interessant, men det blir for mye prinsipper og tall, og for lite helhet.

Utrop nr. 10/2012 (20.09.2012)

Onsdag 29. august hadde aktualitetsprogrammet "Harde fakta" premiere på TV2. Programmet utgir seg for å være Norges eneste aktualitetsprogram som ikke er venstrevridd. 

Konseptet er enkelt: Her skal autoritetspersoner svare for seg for tiltak de er ansvarlige for å ha innført. La oss ta et eksempel fra første program: Den byggtekniske forskriften TEK10.

TEK10 er et tiltak som skal redusere energibruken, men som også medfører store ekstrakostnader for dem som skal bygge nytt. Her reguleres antall lag i vinduene og tykkelsen på veggene, og radonsperre er påkrevd i alle boliger. Likevel viser det seg at boliger før og etter forskriften bruker omtrent like mye energi.

Tematikken er interessant. Her bringes frem i lyset tiltak og vedtak som vanligvis ikke får så mye oppmerksomhet i media. Det stilles kritiske spørsmål til ansvarlige i staten. Men er revolverjournalistikken Hustad bedriver god?

Svaret er både ja og nei. "Harde fakta" er et viktig program, det bidrar til å skape en balanse i norske medier der brorparten av norske journalister stemmer på partiene på venstresiden av partiaksen. En undersøkelse har vist at for eksempel bare 2% av norske journalister stemmer Frp.

Hustad ønsker å rette opp i denne skjevheten. Her stilles autoritetspersoner tøffe spørsmål til de nærmest ikke husker sitt eget navn, i god Bjørneboe-ånd. Hustad er kunnskapsrik, arrogant og nådeløs.

Noen ganger fungerer den journalistiske tilnærmingen. Hvorfor innføre TEK10 når den ikke har noen reell effekt? Da representerer han viktig journalistikk. Men andre ganger beveger han seg fra journalist til kranglefant. Det blir viktigere å stille kritiske spørsmål enn å diskutere. Han er ute etter svar, ikke dialog. Hustad begrunner ikke alltid påstander han kommer med. Siste spørsmål stilles ofte slik at intervjuobjektet ikke rekker å svare ferdig. Da slår arrogansen over i uhøflighet.

"Harde fakta" er et interessant og viktig program. Det stiller spørsmål andre programmer ikke stiller. Men samtidig er det også her problemet ligger. Programmet vil være en motvekt til venstrevridd journalistikk, men løser det ved å låne høyrefløyens argumentasjon. "Harde fakta" er et program for dem som er "lei offentlig sløsing og byråkrati." Spørrerundene blir nærmest øvelser i prinsippdebatt der prinsipp er viktigere enn løsninger. Skal programmet være motvekt holder det ikke å bare skyte fra hofta.

I tredje program var tiden inne for å belyse arbeidsinnvandring. Hustad kunne presentere et en rapport fra SSB som viste at arbeidsinnvandring ikke lønner seg for Norge på sikt. Når arbeidstakerne blir eldre vil de ha rett på sin del av velferdsgodene. Årsaken til behovet for mer arbeidskraft er gode avtaler i arbeidslivet, for eksempel turnusordninger. Hustads løsning blir da at Ola Nordmann må ha en høyere stillingsprosent. Så blir penger spart.

Det er altså ikke innvandringen i seg selv som er målet for Hustads kritikk, men ordninger i arbeidslivet som fører til at det kreves langt flere arbeidstakere enn i andre land. Det hele reduseres til et regnestykke der gevinst kun måles i kroner og øre.

Og med det er vi kommet tilbake til det store problemet ved Jon Hustads revolverjournalistikk og argumentasjon: Det blir mye om prinsipper og tall, og lite om helhet.