Miloud Guiderk har vært i musikkbransjen i 20 år, men har ingen planer om å gi seg.
Foto: Marcelo Corvalán

En musikkmisjonær

Han solgte alt han eide for å starte en av landets største konsertarenaer. Nå, over 20 år senere, kjemper Miloud Guiderk for å bevare musikkmangfoldet i Oslo.

Utrop nr. 14/2012 (20.12.2012)

Fotnote for leser: Artikkelen ble opprinnelig publisert i Utrops papirutgave februar 2013.

– Du spør meg når jeg oppdaget musikken? Da svarer jeg allerede før fødselen!

Miloud Guiderks ord blir møtt med undrende blikk fra både journalist og fotograf. Med et lystent blikk drikker han fra kaffekoppen. Tar en bit av muffinsen. Tygger godt før han bryter den uventede stillheten han nettopp skapte.

– Jeg ble eksponert for musikk allerede i mammas mage. Hennes hjerteslag var trommene, hennes pust var harmonien.

Så smiler han og ser ut av vinduet. Vannpyttene fra morgenregnet har iløpet av noen få timer frosset til is.

– Musikk er, som mange andre før har sagt, føde for sjelen. Se for deg en verden uten musikk, spør han retorisk.

– Det ville ikke vært et sted jeg ville levd i, svarer han kjapt.

24-timersmannen
65-åringens timeplan er fullspekket med prosjekter. Band som skal bookes. Artister som snart skal  oppdage Oslo som kulturby. Norsk-marokkaneren har ikke engang tatt stilling til på hva han synes om sitt hjertebarns tjueårsjubileum. Det eneste han tenker på, er hvordan han skal gjøre det til et enda flottere sted. Planene står i kø for musikkveteranen.

Cosmopolite så altså dagens lys allerede i 1992, men historien startet 22 år tidligere. Som så mange andre kom den daværende 23-åringen til Norge på grunn av kjærligheten. Året var 1970, og unggutten fra Casablanca flyttet til lille Bærum.

– Kontrastene var enorme, du kan tenke deg. Og det var ikke bare kulden som plaget meg, jeg klarte ikke å venne meg til mørket. Selv om nordmenn er fredelige og snille, er de også kalde og sjenerte. I Marokko savnet jeg å være for meg selv, mens i Norge ble det for mye av det gode, ler han.

Raskt begynte han i sin første jobb. Han tjente til livets opphold som pleiemedhjelper ved Gaustad sykehus og den det nå nedlagte Emma Hjorths Hjem. 65-åringen beskriver den første tiden i sitt nye hjemland som god.

– På den tiden var jeg ofte på legendariske Club 7, som hadde virksomhet helt fram til 80-tallet. Club 7 var drevet av den ungarskfødte legenden Attila Horvath, som ble min mentor og inspirasjonskilde i musikkbransjen. Dette var stedet hvor børsmeglere og hjemløse kunne sitte sammen og ta en prat, og så tenkte jeg: jeg burde også gjøre noe lignende. Norge trenger flere steder som Club 7, som tar kulturformidling på alvor, forklarer Guiderk engasjert.

Dermed startet han Emmajazz, i samarbeid med sin arbeidsgiver Emma Hjorts Hjem. Guiderk ledet også Bærum Jazz- og Bluesdager, og fant artister til opptredener ved Jazz Alive, som på 80-tallet var en av landets største jazzklubber.

– Selv har jeg aldri vært musiker. Du kan karakterisere meg som musikkfan. Jeg ville oppleve gode musikalske øyeblikk, og ønsket å dele det med så mange som mulig. Derfor kastet jeg meg inn
i denne karu sellen, forklarer han.

Solgte eiendelene
Guiderk blir alvorlig når han forteller om Cosmopolites spede begynnelse. Han ønsket seg et sted for jazzinteresserte. Stikkordet for ham var ikke-kommersiell musikk. Han ville gi publikum et annerledes tilbud. Unike konsertopplevelser.

– Så jeg valgte å satse for fullt. På den tiden kunne man bare drømme om å få midler til et slikt prosjekt. Derfor solgte jeg alt jeg eide for å virkeliggjøre drømmen, erindrer Guiderk.

Resultatet ble tusenvis av timer med planlegging. Han prøvde å skrape sammen det han kunne av midler, samtidig som han ønsket å få de beste artistene til Norge. Det var ikke en enkelt periode for musikkmisjonæren.

– Samtidig har det vært givende, og Cosmopolite-familien er nå en stor familie. Jeg har et fabelaktig crew som ønsker det beste for Oslos kulturelle mangfold, smiler han.

Mer mangfoldig musikk
Mange vil karakterisere Miloud Guiderk som ukonvensjonell. Og det var også slik han ble beskrevet da han fikk Den Kongelige Norske St. Olavs Orden som første innvandrer i 2008. For Guiderk lar seg aldri styre av frykt eller egne begrensninger.

Ingen andre har klart å få Chet Baker til å spille i gymsalen på en institusjon for psykisk utviklingshemmede – eller trukket storheter som Dexter Gordon og Stan Getz til forstaden Bærum. Guiderk er også mannen som klarte å få den argentinske tango-artisten Astor Piazzolla til Norge før han døde i 1992.

– Samtidig er det veldig viktig å presisere at jeg ikke bare er opptatt av store navn. Mitt budskap har alltid vært unike opplevelser. Dessverre ser jeg en utvikling som går mest på kvantitet framfor kvalitet de siste årene. De fleste i min bransje har blitt mer opptatt av profitt, noe som er ødeleggende for mangfoldet i byen. De mindre, smalere konsertopplevelsene viker stadig plassen for de største artistene, forklarer han bekymret.

Til tross for denne utviklingen tar norsk-marokkaneren rollen som kulturformidler alvorlig. Han og Cosmopolite har vært gjennom tøffe tider før.

– Økonomisk har det løsnet en del. Lokalene våre er eid av en mann som ser kunstens viktighet, derfor får vi leie for en billig penge. Dessuten har støtten blant folket vokst seg større. Stadig flere synes vi gjør en god jobb med å bevare noe av musikkmangfoldet i byen. Det er jeg glad for.

Musikkmannen er klar over at årene har tatt innpå ham. Over 40 år innen musikkbransjen har påvirket ham på mange måter.

– Jeg vil fortsette å jobbe med dette så lenge jeg er i stand til det. Musikkarbeid vil jeg drive med helt til hjertet mitt en dag slutter å banke.

– Fritid er ikke noe jeg går rundt og tenker på. Når det er et arrangement eller artist som skal være hos oss, jobber jeg fra morgen til kveld. Og når det er over begynner jeg på nytt. Denne jobben vil ingen ende ta, smiler han.

Fakta om Miloud

Navn: Miloud Guiderk
Født: 24. januar 1947
Sivilstatus: Gift, to barn
Aktuell med: 20-års jubileet på konsertstedet Cosmopolite
Tre personer, levende eller døde, jeg ville invitert på middag: Qawwali-artisten Nusrat Fateh Ali Khan, visedikteren Jacques Brelle og Nina Simone
Hva jeg ville lagd: targine med laks. Da får jeg blandet en tradisjonell marokkansk matrett med det norskeste du kan finne
CD på en øde øy: Da må det bli live-plata til jazzartisten Terry Calier som døde i 2008. Som liveartist er han en av de beste vi noensinne har hatt hos oss. Jeg husker jeg ikke fikk sove natta, så bra var han!