Kong Olav inspirerer Garden, Oslo 1979
Foto: Afrin arkivet
Garden i 1979

Historien om en norsk soldat

Norsk-gambieren Doudou Ceesay ble tidenes andre gardist med afrikansk bakgrunn.

Utrop nr. 1/2013 (03.01.2013)

Mitt navn er Doudou Ceesay. Jeg ble født 5. august 1942 i Banjul i Gambia på Afrikas vestkyst. Mine foreldre kommer opprinnelig fra Senegal. Min far ble sendt til Gambia av det franske selskapet han arbeidet for. Jeg avsluttet skolegangen min da jeg var 16 år. Min drøm hadde alltid vært å bli sjømann, så i begynnelsen av 60-årene bestemte jeg meg for å dra til Senegal. Norske skip gikk i fraktfart på disse kystene, og jeg drømte om å få hyre på et av dem og reise verden rundt. Sjøfolk hadde så mangt å fortelle.

Jeg fikk ikke hyre på noe norsk skip, men på et gresk. Vi forlot Dakar i Senegal i 1965. Rotterdam var vårt første anløp. Det var tøft å jobbe om bord på et gresk skip. Jeg arbeidet hardt for å beholde jobben min, selv om målet fremdeles var å komme til Norge. Jeg kan ikke si hvorfor jeg ville til Norge, men de norske skipene jeg hadde sett da jeg var yngre hadde gjort inntrykk på meg og sa meg at Norge måtte være en stor shippingnasjon.

Så snart jeg fikk anledning til det, bestemte jeg meg for å dra til Skandinavia og ankom Norrköping i Sverige i 1966. Deretter tok jeg toget til Oslo. Da syntes jeg nesten at målet var nådd. Jeg fant fram til Karl Johan hvor jeg traff en kar fra Kapp Verde som ga meg adressen til Hotel Bristol. Der fikk jeg jobb på kjøkkenet. Det var en hard, ofte mer enn 14 timers, arbeidsdag. Å finne seg et sted å bo var litt av et mareritt for svarte mennesker på den tiden. Det har ikke forandret seg så mye. Jeg skaffet et rom på et pensjonat til 11 kroner dagen. Besøk på rommet var ikke tillatt, da kunne en risikere å bli kastet ut. Men jeg var bare nødt til å akseptere disse uskrevne reglene.

1970 - tallet
I 1970 begynte soul- og disco-epoken. James Brown, Otis Reading og Ray Charles hørtes overalt. Det var ikke mange

Prosjektet Afrikanere i Norge startet i 1996 og dokumenterer afrikaneres tilstedeværelse i Norge fra 1600 og framtil i dag. Utrop presenterer en serie med utdrag fra boka "Afrikanere i Norge gjennom 400 år" . Les mer på www.afrin.org
afrikanere i Oslo, men de som fantes, ble veldig populære blant jentene. Vi var flinke å danse og kledde oss bra, og derfor tror jeg jentene likte oss. Men det var ikke alle steder vi kunne gå. Enkelte nattklubber slapp aldri inn svarte mennesker. Etter hvert ble jeg kjent med en advokat som rådet meg til å ta meg litt videreutdanning. Jeg tok et kurs i bilmekanikk på Sogn og var så heldig å få jobb på et Mercedes-verksted. Men skjebnen ville at jeg fikk en sjef som var

rasistisk. Det var tøft å jobbe der. Tenk deg å møte på et arbeidssted hvor noen ikke liker deg på grunn av hudfargen din. Det var min virkelighet hver dag inntil jeg begynte å jobbe i Oslo sporveier i 1976. I mellomtiden giftet jeg meg og fikk gjennom årene åtte flotte barn. Jeg var fornøyd med tilværelsen og følte at jeg endelig hadde fått meg en skikkelig jobb. Jeg jobbet både som sjåfør og mekaniker. De første månedene var ikke helt problemfrie. Jeg ble den første svarte bussjåføren i Norge. Mange var skeptiske til å kjøre med meg. Folk trodde først det var en spøk. En «neger» som bussjåfør. Jeg ble kjent gjennom en artikkel som bedriftsavisen skrev om meg.

I kongens klær
I 1979 ble livet endret nok en gang da jeg gjennomførte min militærtjeneste i Hans Majestet Kongens Garde. Jeg fikk innkalling til sesjon og stilte til legesjekk på Akershus festning. Jeg var 37 år gammel, og det gjorde inntrykk på mange at jeg var i like god fysisk form som en 20-åring. Jeg gjennomgikk mange tester før det ble bestemt at jeg skulle overføres til Garden. Det var en helt spesiell følelse formeg å gå på vakt for kongen. Det var en stor ære. Prinsen og prinsessen var små på den tiden. Jeg husker prins Haakon Magnus kom bort til meg og spurte om han kunne få ta på meg. Jeg sa selvsagt ja. Det ble skrevet en del om meg i avisene. Jeg var den andre afrikaneren, etter Koffy Barry, som avtjente min verneplikt i Garden.

FN soldat i Beirut 
Etter militæret søkte jeg om å bli antatt som soldat i FNs væpnede styrker. Sammen med min kontingent fløy jeg til Beirut i 1980 for å tjenestegjøre i Norbat. Det var en helt annen verden. Fiendtligheten blant befolkningen var til å ta og føle på. Beirut var delt, med kristne i den ene og muslimer i den andre delen, og det fantes paramilitære soldater støttet av Iran og Syria. Palestinerne hadde også sin del av byen. Det var en by i krig. Først og fremst med seg selv. I tillegg sloss de mot den israelske okkupasjonen. Vår jobb var å bevare freden, men det var ingen fred å bevare. Vi oppholdt oss en tid ved frontlinjen for å forsøke å roe ned gemyttene og for å samle sammen døde mennesker. Bombeeksplosjoner er ingen spøk. De drepte alle i området, alt som levde. Jeg så soldater fra min bataljon falle. Jeg husker også israelske massakrer med fly som svarte på palestinske angrep med å bombe flyktningleirer. Det var forferdelig. Kvinner og barn, eldre mennesker og unge gutter ble rett og slett slaktet. Det føltes som om verdens ende var nær. Hvordan kunne menneskene være så barbariske? Hvorfor skulle uskyldige mennesker dø på den måten? For meg er krig en av menneskehetens verste plager. Beirut var et helvete.

I februar 2008 døde Doudou Ceesay. Han vil bli husket ikke bare i det gambiske, men også i hele det afrikanske og afro-karibiske miljøet i Norge som en flott mann med mye mot og humor. Doudou Ceesay var et forbilde for afrikansk ungdom i dagens Norge. Yacoub Cissé møtte ham for første gang is 1999, og intervjuet ham på vegne av Afrikanere i Norge.