Grensene mellom "oss" og "dem" er tydelig dratt opp i norske lærebøker, mener forsker.
Foto: Scanstockphoto

Skolen reproduserer rasisme og kjønnstereotypier

God, fri og norsk seksualitet settes opp mot ikke-norsk, gjerne muslimsk, dårlig seksualitet i norske skolebøker. Og ingen er enige om hva rasisme er, eller hvordan det kan undervises om.

Utrop nr. 10/2014 (06.03.2014)

Klassen på Oslo-skolen med 75 prosent elever med innvandrerforeldre skal diskutere innvandring og integrering i det norske samfunnet. Det blir straks klart at lærerens og elevenes forståelse av rasisme er vesensforskjellig.

For læreren er rasisme synonymt med biologisk rasisme, noe det ikke finnes mye av i Norge i dag. Han sliter derfor med å forklare hvorfor rasisme er utbredt. For elevene har ikke rasisme noe med biologi å gjøre, det handler om hverdagslig forskjellsbehandling.

Først nekter elevene å gi eksempler på noe som er negativt med innvandring. Etter hvert kommer de i gang med en egen diskusjon om hvem som er innvandrere og hvem som er «neger».

Ord som burka og kjønnslemlestelse flyr gjennom rommet, og lander på klassens eneste somalier. Læreren har ingenting å bidra med i situasjonen, som utvikler seg til rasistisk mobbing.

‒ Den somaliske gutten blir i denne skoletimen «rasialisert», ved at alle negative trekk som kommer opp om innvandrere blir skjøvet over på somaliere, sier Stine Helena Bang Svendsen, som presenterer en nærstudie av klassediskusjonen i sin avhandling Affecting change? Cultural politics of sexuality and "race" in Norwegian education.

«Dere er alle rasister!», roper den somaliske gutten på slutten av timen før han går.

‒ Eksempelet handler ikke om at læreren er god eller dårlig. Kunnskapen vi har om rasisme gjør at folk ikke kjenner igjen rasisme når det står svart på hvitt foran dem, sier Svendsen.

Vil, men får det ikke til
NTNU-forskeren Svendsen disputerte nylig, men hadde før dette rukket å publisere både artikler og bøker, for eksempel boka «Seksualitet i skolen». Mens forskningen hennes på seksualitetsundervisning har ført til prøveprosjekter og etterutdanning av lærere, er det få som har lagt merke til kritikken av rasisme i den norske skolen.

‒ Den norske skolen ønsker å fremme både likestilling, homotoleranse og antirasisme, men det krever et mer grunnleggende og på mange måter mer forstyrrende arbeid for å gjøre noe med premissene som ligger til grunn – at heterofili er det normale, og det norske er det frie og likestilte, sier Svendsen.

‒ De gode, liberale, «norske» verdiene om kjønnslikestilling, fri seksualitet og mangfold blir i skolesystemet i dag fremstilt på måter som opprettholder rasisme og hierarkier mellom kjønn.

Rasisme lager «rase»
Begrepet «rase» er velbrukt i den engelskspråklige verden, både i forskning og dagligtale. I Norge har vi ifølge Svendsen et mer anstrengt og forvirret forhold til fenomenet. I avhandlingen sin har Svendsen konsekvent satt «rase» i hermetegn, for å understreke hva hun legger i begrepet.

‒ Jeg bruker begrepet «rase» som et begrep som beskriver forestillinger om iboende forskjeller mellom grupper av mennesker. Sånne forestillinger produseres av rasisme. Blir rasismen sterk nok – så er «rase» resultatet.

‒ I det norske samfunnet tenker man ofte på «rase» som årsaken til rasisme, men det er omvendt, sier Svendsen.

‒ Det er tydelig at det eksisterer flere forståelser av rasisme i det norske samfunnet, og at uklarheten om hva rasisme egentlig er skaper utfordringer og konflikter i skolen.

Homotolerant som en nordmann
Norsk seksualundervisnings rekkevidde kan etter Svendsens analyse oppsummeres med følgende: Sex er samleie og homofile er akseptert i Norge. Sex som nytelse er fraværende, og skillet mellom homo og hetero består.

Når Svendsen så studerer fremstillingen av seksualitet i norske skolebøker for aldersgruppen 13-16, blir etnisitet, eller «rase», en stor del av bildet som formidles. Det handler om oss her i Norge, versus de i andre deler av verden.

Den norske og vestlige seksualiteten er fri og likestilt, vold mot kvinner og statens regulering av sex gjennom lover er ikke et tema. Seksuelle normer i andre kulturer blir framstilt som undertrykkende, gjerne eksemplifisert med arrangert ekteskap eller at man ikke tolererer homofili.

‒ Nettopp det å tolerere homofili – ikke en radikal queer homofili som utfordrer normer, men tradisjonelle og stabile homofile og lesbiske identiteter – fremstår som et sentralt tekstlig grep i skolebøkene for å etablere norsk seksualitet som spesielt «fri». Vi norske tolererer homofile, det gjør ikke de andre, forklarer Svendsen.

Uspesifiserte andre
Svendsens analyse viser tydelig hvordan skolebøkene gjennom kjønn og seksualitet drar grenser mellom oss og dem ‒ de frie norske og de ufrie ikke-vestlige eller muslimene.

Det norske representeres som utviklet, det andre som underutviklet. For eksempel sammenligner tekstene arrangert ekteskap i Norge på 1800-tallet med muslimske arrangerte ekteskap i dag.

‒ Tilsvarende funn finnes i hele Norden, og det er tydelig at det som framstilles i disse tekstene er «common sense» kunnskap. En vanlig leser vil ikke reagere på innholdet.

Stine Helena Bang Svendsen forsker på rasisme og fargeblindhet i nordisk kontekst og i Norge etter 22. juli.
Foto: Ida Irene Bergstrøm
‒ Men sett i lys av rasistisk ideologi og rasismens historie, blir det åpenbart at disse pedagogiske tekstene trekker på rasistiske forståelsesrammer, sier Svendsen.

‒ Burde bøkene la være å problematisere arrangerte ekteskap og homofobi?

‒ Nei, men man må skrive hvem som praktiserer det, hva det innebærer, hvor det skjer, hvor vanlig det er. Man må behandle det samvittighetsfullt som noe som foregår på et bestemt sted til en bestemt tid.

‒ Det mest problematiske retoriske grepet i disse tekstene er at de skriver om 'de andre' uten å spesifisere hvilket land, folkegruppe, og historisk periode det er snakk om. Dermed reproduserer man en fantasi om den andre.

Svendsen har ikke bare analysert undervisningsmateriell, hun har også gjort klasseromsobservasjon.

‒ Det ble tydelig for meg at det finnes mange dyktige lærere der ute som legger bort dårlige pedagogiske tekster og skaper annen kunnskap sammen med elevene. Samtidig var det nedslående å se tilfeller der nøyaktig de samme forestillingene fra tekstene ble iscenesatt av folk i skolen.

Farlige forbindelser
Svendsens avhandling tar for seg en utvikling i norsk samfunn på 2000-tallet, der forståelsen av og den politiske debatten om seksualitet og rase har vært i endring.

‒ Før gikk skillelinjene mellom de radikale og de konservative. Feminister og queer-aktivister kjempet mot tradisjonelle og kristne verdier og politikk. I dag gjelder motsetninger som ble skapt gjennom krigen mot terror på 2000-tallet: hvite og vestlige verdier versus brune og muslimske, sier Svendsen.

‒ Feministiske og queerpolitiske argumenter brukes som anti-muslimske argumenter i den norske debatten. Det er muslimen, ikke den kristenkonservative, som i dag oppfattes som den største trusselen mot seksuell frihet. Og de lesbiske og homofile er ikke lenger i opposisjon, de spiller på statens lag.

De nye forbindelsene mellom rasistiske, feministiske og seksualpolitiske argumenter presenterer utfordringer for aktivister, ifølge Svendsen.

‒ Homotoleranse er ikke lenger politisk opposisjon, det har utviklet seg til å bli et prosjekt som forvalter det bestående. Dette forandrer hvordan homokampen står i forhold til for eksempel antirasisme.

Svendsen viser til begrepet «homonasjonalisme», som handler om at inkluderingen av lesbiske og homofile i det nasjonale «vi» forutsetter en avvisning av det ikke-norske; de ufrie «andre» og deres implisitte homointoleranse.

For det nytter ikke å lene seg for mye på staten. Analysen av seksualitet i skolen står som eksempel.

‒ Selv om vi har en politisk situasjon med stor aksept både for verdien av feministisk og queer-kritikk av seksualitetsundervisningen, så kommer vi altså bare så langt.

‒ De som ønsker å skape endring gjennom feministisk eller seksualpolitisk opposisjon må ha et bevisst forhold til at deres språk for kvinnefrigjøring eller homorettigheter trekkes inn i diskusjoner om innvandring, integrering og rasisme. Den store utfordringen for feminismen og det queerpolitiske prosjektet i dag er å utforme eksplisitt antirasistiske budskap.

Ubehag som utfordrer
I en annen klasseromsstudie sammenligner Svendsen to klasser og den motstand som elevene yter mot rasistiske diskurser i skolen.

I den første klassen bruker elevene ikke-samarbeid som strategi.

‒ Det kan påvirke karakterene deres, men denne strategien gjør det i hvert fall mulig å ikke investere hele seg og all sin liv og lyst i et ideologisk undervisningsprosjekt som bunner i at man ikke hører hjemme i det norske samfunnet, sier Svendsen

I det andre eksempelet er det «bråkeklassen» på skolen som bokstavelig talt tar ordet. Fordi lærerne ikke har anledning til å lage et undervisningsopplegg om temaet innvandring og integrering, skapes en åpen situasjon der elevene er med og bestemmer hva det skal snakkes om.

‒ De produserer en helt annen og mer positiv kunnskap om innvandring og utlendinger enn de andre klassene, forteller Svendsen.

Skolen er en nøkkelinstitusjon i utformingen av nasjonal ideologi og tilhørighet. Maktforholdene på skolen, og som skolen inngår i, hindrer den fra å utfordre det bestående så altfor mye, mener Svendsen. Men bråkeklassen og lærerne viser at det finnes muligheter.

‒ Autoriteten til de som representerer det norske samfunnet når man diskuterer rasisme i skolen, må settes på spill for at den rådende kunnskapen skal kunne utfordres, sier Svendsen.

‒ Sagt litt enklere: Undervisning om rasisme som skal føre til forandring må være ubehagelig for en hvit etnisk norsk lærer. Det må medføre en viss grad av opplevelse av ustabilitet og risiko for dem som er privilegerte i situasjonen. Omfordeling av makt innebærer et spill som føles.

Artikkelen ble først publisert på KILDEN og er gjengitt hos Utrop med tillatelse.