Iranske Sahar Ajami (født 1979) kom til Norge med Ibsen og den norske litterære gullalderen som inspirasjon.
Foto: Claudio Castello

Ibsen førte henne til Norge

I disse dager har den iranskfødte frilanskunstneren Sahar Ajami en bildeutstilling om Henrik Ibsens kvinnelige rollefigurer.

Utrop nr. 30/2014 (14.08.2014)

For Ajami, som i snart fire år har bodd i Norge, og livnært seg som illustratør og grafisk designer, var temavalget lekende lett. Hjemme i Teheran tok hun et teaterbachelor, og når sjansen til et utenlandsopphold bød på seg, var det lett å velge Norge.

– Jeg gjorde min master på scene- og kostymekunststudiet i Iran nettopp på Ibsen. Jeg ble fenget av det visuelle ved stykker som Et dukkehjem og Hedda Gabler.

Inne i gallerilokalet "55" på Schæffers gate står samtlige rammede og urammede bilder hengt opp. Sahar, hvis navn på morsmålet persisk betyr soloppgang, smiler selvsikkert mens hun viser frem maleriene hun har jobbet med i flere år.

– En kan si at dette er mitt subjektive blikk på Ibsens kvinner. Grunnen til at jeg valgte hans kvinnelige rollefigurer var fordi de var sterke og selvstendige for samtiden. Og selv nå over hundre år etter er det fortsatt kontrovers rundt kvinner som tar helt egne valg.

Interesse for den norske "gullalderen"
I hjemlandet er det stor interesse for vestlig klassisk litteratur, og den norske gullalderen er et yndet studieområde.

Slik er den iranske kunstnerens tolkning av Hedda Gablers triste skjebne.
Foto: Claudio Castello
– Både på litteratur, teater og andre kunststudier kjenner jeg flere som har gjort teser om Ibsen, Bjørnson og andre store norske forfattere. 

For den iranske kunstneren var det visuelle ved Ibsen og Norge som overtalte henne å komme hit.

– Har man interesse og søker nye erfaringer så bør man reise ut. Nye erfaringer i et nytt land er viktig for å vokse. Og i tillegg har Norge den vakre naturen som beskrives i Ibsens bøker. 

Har samfunnsforholdene mye å si, tror du? Hvordan ser du på det å være kunstner i Iran kontra Norge?

– I Norge er det helt klart praktisk lettere å være artist. En har mye mer uttrykksrom, og vi har ikke de samme politiske restriksjonene. Samtidig kan det som artist også være greit å møte motbør. I land hvor kunstnerne har restriksjoner lærer de seg nemlig å bli ekstra kreative, reflekterte og mindre villige til kompromiss. I land der alt går glatt kan kunsten ofte bli mer forutsigbar, avrunder Ajami.