Ulike fremgangsmåter for flerkulturalitet i musikken: (f.v) Samspills Cecilie Giskemo og rektor i Norges Musikkhøgskole Peter Tornquist.
Foto: Rikskonsertene

Flerkulturstempelet i musikken – frivillig eller ei?

Kan musikere selv velge sin kunstneriske identitet, eller må de ta til takke med å bli identitetspolitisk og etnisk typecastet?

Utrop nr. 5/2015 (29.01.2015)

Spørsmålene var mange under en debatt i gårsdagen på Rikskonsertene, som del av et heldagsseminar, hvor flerkulturalitet i musikken var temaet.

Ragnhild Vreim Tveitan, skolekonsertprodusent i Buskerud fylkeskommune, så på begrepet "flerkulturell artist" som noe problematisk.

Foto: Claudio Castello

– Jeg har aldri møtt noen artist i Norge som har definert seg selv som dette, og ser på det som et konstruert begrep som skal samle alle artister som sees på som "ikke-norske" under samme sværet paraplyet. Hva med artister som er født i Norge, snakker norsk, jobber innenfor et norsk kontekst; skal de óg sees på som "flerkulturelle" fordi de utøver en utypisk sjanger, eller fordi de har en viss familiebakgrunn.

Hun ser dette i sammenheng med en større debatt om identitet.

– Å bli norsk er ikke lett, og for de fleste tar det langt tid. Et pass er ikke nok. En må minst være andre eller tredjegenerasjonsinnvandrer for å oppnå "det norske akseptet", eller forklare hele tiden om "hvor man kommer ifra".

Heller kvalitet enn farge
Peter Tornquist, rektor i NMH, Norges Musikkhøgskole, fortalte om lærestedets forankring i det internasjonale og fokuset på kvalitet fremfor farge.

 – Våre studenter kommer fra hele Norge, og hele verden. Men det som de har til felles er ambisjonen om å bli best mulig. Vi er både internasjonale og flerkulturelle, men på en annen måte enn resten av det norske samfunnet. 

Også NMH har endret seg med tiden, samfunnsendringene og globaliseringen.

– Folkemusikkstudiene våre var i utgangspunktet knyttet til den norske tradisjonsmusikken. Nå har vi alt fra japansk, javanesisk og senegalesisk på timeplanen.

Nettverk er viktig
For musikere som har "annerledesbakgrunn" er det å bli synlige i Norge en nesten like stor utfordring som spørsmål om båssetting, tilhørighet og identitet.

For Cecilie Giskemo fra Samspill handlet det mer enn kun å være en ren interesseorganisasjon for verdensmusikere, men også bidra som et aktivt interessefellesskap.

– Et tiltak vi jobber med i dag er oppbyggingen av en artistbank, som vi håper skal kunne gi en oversikt over alle musikere i Norge, i tillegg til seminarene og veiledningene som vi arrangerer. Artistene må få hjelp til eksponering av så mange aktører på feltet som mulig.

Et begrepsprivilegium
Kunstnerisk leder i Melafestivalen, Khalid Salimi, uttalte på sin side at det å være "flerkulturell" er en vanskelig kategorisering, som han personlig ikke bruker.

Foto: Rikskonsertene

– Jeg vokste selv opp i en tid hvor man enten var norsk eller fremmed. Som i fremmedarbeider, som del av "fremmedkulturen". Vår musikk, som ikke var norsk, ble sett på som fremmedarbeidernes musikk. 

Videre mente han at mye av diskusjonen om flerkultur i kunsten, kan som på andre områder, sees i lys av migrasjonsfenomenet.

– Folk som Hadia Tajik og Madcon er barna til de som kom først, til fremmedarbeiderne. Å snakke om flerkultur, er faktisk et privilegium. Vi må huske begrepet "flerkultur" som et videresprang ut av kategorien "fremmedkultur", som man etterhvert anså som for ekskluderende.

Videre presiserte han forskjellen i forhold til flerkulturalitet.

– Et eksempel er oss selv, Melafestivalen, og hvordan vi avspeiler en virkelighet som er der ute, og som er nødt til å få anerkjennelse.