Gjesten begynte å krangle med dørvakten som var mørkhudet, og kalte ham både «jævla svarting» og «jævla neger». For dette ble gjesten dømt i Høyesterett.
Foto: Wikimedia

Bør vi straffe ytringer?

Den såkalte "rasismeparagrafen" virker ikke, hevder kritikerne. Det blir ikke mindre rasisme av å straffe ytringer, er påstanden. Forskningen tyder på noe annet. 

Utrop nr. 22/2016 (31.05.2016)

Andrew Bolt (57) er en konservativ, australsk journalist. Han har gjort suksess i tv, radio og avis, og som blogger. I 2011 ble han dømt for brudd på den australske rasediskrimineringsloven. Han hadde i en serie blogger beskyldt fremstående australiere for feilaktig å ikle seg en identitet som urfolk for å oppnå personlige fordeler, særlig priser og utmerkelser som egentlig er ment å gå til folk med «ekte» urfolksidentitet (aboriginal).

– Hva skal en svart aboriginer fra bushen tenke når han ser enda en hvit mann sprade hjem med alle godsakene? Og her er min andre innvending. Å prøve å hente styrke i en raseidentitet er ikke bare svakt – en oppgivelse av individualiteten din og et lån av andre folks ære. Det er også nettopp det vi har for mye av allerede, heter det i en av bloggene, skrevet i 2009. 

Flere av dem som var omtalt i artiklene til Bolt, reagerte kraftig på å bli beskyldt for å ha «stjålet» en raseidentitet. En del av dem gikk til sak mot ham, og i 2011 ble han altså dømt.

Lurt å forby ytringer?
De aller fleste er enige om at  rasistiske trusler skal straffes. Men hva med ytringer mer generelt? Illustrerer saken til Andrew Bolt noe av faren med å ha en lov som forbyr diskriminerende ytringer? For var ikke det Bolt egentlig gjorde å sette fingeren på et samfunnsproblem? Eller handlet det om reelt nedsettende uttalelser? Flere av saksøkerne kunne tross alt peke på aboriginer-forfedre bakover i slekten. 

Det er etter hvert enighet blant forskere om at hatprat har skadevirkninger, som frilansjournalist Kristian Meisingset påpeker i en nylig artikkel. På den annen side er det nærmest blitt en vedtatt sannhet at det er nesten umulig å bli dømt etter rasismeparagrafen i Norge. Men det er en sannhet med modifikasjoner. 

Domstolsadministrasjonen opplyser overfor Utrop at et søk i Lovisa på §135a i gammel straffelov og §185 i ny straffelov viser at 18 saker er avgjort ved dom bare i årene 2010 til 2015. Det er snakk om saker der "rasismeparagrafen" (offisielt kjent som § 185 i Straffeloven, som tar for seg hatefulle ytringer) har vært en del av saken.

– Vi vet ikke om disse lovparagrafene er hovedtema i saken, og vi vet heller ikke om den/de tiltalte er dømt for overtredelser av disse paragrafene, eller om de er dømt for andre punkter i tiltalen, skriver Erling Moe i Domstolsadministrasjonen i en epost. 

– Det som ikke kommer klart nok frem i debatten om rasismeparagraf vs ytringsfrihet, er at når vi bruker rasismeparagrafen i Norge, er det en klar overvekt av saker som ikke er politiske eller handler om religion eller religiøse ytringer. Det det derimot oftest handler om, er enkeltpersoner som har fornærmet andre enkeltpersoner, f. eks ved å komme med utbrudd av typen «jævla svarting», «jævla neger» på bussen, på gata osv. Terskelen er ikke høy for å straffe slike lovbrudd, fordi dette i liten grad har noe med ytringsfrihet å gjøre, det er sjikane, og det er ikke åpenbart at det innebærer en innskrenkelse av ytringsfriheten å slå ned på den typen ytringer. Også Høyesterett har tatt stilling til dette flere ganger.

Det sier Oda Karterud, som er politiadvokat ved Oslo politidistrikt.

Hun mener at det vi kanskje kan kalle «hverdagsrasisme», skiller seg fra ytringer som har politisk karakter, der det kan være snakk om ytringer mange ikke liker, men som tar for seg spørsmål som diskuteres i samfunnsdebatten. Sistnevnte ytringer kan det være gode grunner til at skal omfattes av ytringsfriheten selv om de kan virke krenkende. 

– Så det som må bli klarere for folk i Norge er hva hatefulle ytringer egentlig er ifølge loven og hva man kan straffes for?

– Ja, men faktisk har dette spørsmålet har skapt hodebry også for forskere og jurister i flere år. Forståelsen har vært vag, også i rettssystemet, og Høyesterett har tidligere i stor grad lagt til grunn at det må foreligge oppfordring til eller trusler om integritetskrenkelse. Men i 2012 fikk vi en dom som skapte mer klarhet, den såkalte Dørvaktsaken.

Dømt til fengsel og bot
Aftenposten
var en av avisene som skrev om høyesterettsdommen i Dørvaktsaken. Ifølge dommen begynte den dømte mannen å krangle med en dørvakt, og etter hvert kalte 28-åringen den mørkhudede dørvakten flere ganger både «jævla svarting» og «jævla neger». Han skal også ha spurt vaktlederen «hvorfor tillates negre å jobbe i Norge» og hvor lenge han hadde tenkt å la «en neger styre døren» til utestedet.

Mannen kom med andre ord ikke med trusler, men ble allikevel dømt til 18 dagers betinget fengsel og bot.

Karterud mener de to sidene av rasistiske ytringer, nemlig trusler versus nedsettende og/eller diskriminerende utsagn, ikke har vært forstått godt nok i debatten, og det har ført til at mange har trodd at det er bare er trusler som kan straffes. Men Dørvaktsaken viste at det ikke stemmer.

– Forhindret ikke forbrytelser
Har dermed rasisme-paragrafen bevist sin nytte? Det må da være bra at folk ikke kan buse ut med hva som helst, selv ikke en sen og fuktig kveld på byen? Nei, mener mange. Problemet er jo nettopp det prinsipielle, at man forbyr visse ytringer, istedenfor å konfrontere dem med motargumenter. Dessuten, og dette fremstilles ofte som kronargumentet, rasisme-paragrafen virker ikke. Det blir ikke mindre rasisme av å ha en lov som forbyr den, hevdes det.

– Slike forbud har [...] en heller dårlig track record. Ekstreme ytringer var straffbart i både Weimarrepublikken og i det gamle Jugoslavia, uten at det forhindret flere av de verste krigsforbrytelsene verden har sett. Antisemittisme og hatkriminalitet er på fremmarsj i dagens Europa, men fallende i USA hvor hatefulle ytringer er beskyttet.

Det skrev Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise i en kronikk i 2013, den gang i rollen som prosjektmedarbeider i Civita.

Partiene Frp, Venstre og Høyre har gått inn for å fjerne rasisme-paragrafen.

– Når det gjelder debatten om hva som virker, så er det samfunnsforskere som vet noe om dette. Vi i politiet anvender paragrafen, vi forsker ikke på de overordnete samfunnsmessige konsekvensene av den, kommenterer Oda Karterud.

Men hva med effekten?
Så hvem har rett? Er det virkelig slik at lover mot rasistiske ytringer ikke har noen positive effekter? Og hva med det motsatte, altså de uønskete effektene? Motstandere av lover mot rasistiske ytringer hevder jo at de kan skape martyrer dersom noen blir dømt, og ikke minst at lovene legger lokk på visse temaer i samfunnsdebatten. 

Mitt første fremstøt for å finne svar går i retning av det norske forskningsmiljøet. Men der er man skeptisk til om spørsmålet i det hele tatt lar seg besvare. «Det finnes ikke nok data til å avgjøre dette spørsmålet,» mener én. 

Hva så med det internasjonale forskningsmiljøet? Jeg kommer på et intervju jeg gjorde med en av de få internasjonale ekspertene på feltet hatprat, den amerikanske juristen og filosofen John Shuford da han var i Norge i fjor høst. Han har forsket både på de empiriske og filosofiske sidene ved hat og hatefull tale i mange år og har noen klare meninger om hva det betyr å ikke ha en rasisme-paragraf, slik tilfellet er i hjemlandet hans USA.

– Den amerikanske konteksten er veldig spesiell. Det er ille å si, men det henger sammen med den amerikanske eksepsjonalismen. USA har etter min mening hoppet av etterleving av flere viktige menneskerettighetslover. Det er riktig nok noen dommere som har sett hen til menneskerettighetene i enkelte saker om hatprat, men det er unntakene som bekrefter regelen. I USA ser vi ikke på internasjonal lovgivning. Det gjør det vanskelig å ta tak i det som nå har blitt et globalt problem, sa han til meg den gangen.

Shuford minner om at det er mulig å bli dømt for ytringer i USA, men at det da må dreie seg om oppfordring til forfølgelse av eller vold mot en gruppe, troverdige trusler, pornografi eller bevisst feil fremstilling av fakta.

Donald Trump har tatt til orde for å avvise muslimer ved grensen og hevdet at "mange meksikanere er kriminelle og voldtektsforbrytere." Hvis Trump hadde bodd i et land med lover mot hatytringer, ville det meste av pengene i kampanjen hans gått til å betale for rettssaker, hevder skribent Emma Axelrod i Brown Political Review. Bildet er fra 2013.
Foto: Gage Skidmore
Ytringsfriheten øverst
Han ser ikke for seg at USA kommer til å få en generell lov mot hatprat med det første. Kongressen vil ikke engang se på lovgivning som forbyr visse typer ytringer. Det henger sammen med det første tillegget til grunnloven, The first amendment, der det slås fast at «kongressen [ikke] skal lage noen lov som [innskrenker] talefriheten eller pressefriheten...» Tillegget omhandler også religionsfriheten og forsamlingsfriheten, og holdes svært høyt av viktige aktører i amerikansk politikk.

Shuford forteller at mye av arbeidet i USA med å stoppe hatprat i dag foregår på avgrensete områder.

– Det foregår ofte på veldig spesifikke arenaer. Vi har en føderal lov mot mobbing på nett (cyberbullying), men det er vanskelig å få noen dømt fordi det kreves at du sannsynliggjør en hensikt (establish intent). Det holder ikke å vise til at visse utsagn har blitt fremmet. Du kan likevel dømme folk for ytringer hvis de fremmes på en plattform som eies av noen som er ansvarlig, f eks myndighetene eller et privat selskap. Da kan eier si at hun ikke tillater at hennes plattform brukes til å spre hat. Du kan også se på spesifikke lover som gjelder eiendom, kontrakter, frivillige sammenslutninger osv og implementere lover i hvert enkelt tilfelle.

Shuford har tro på virkningen av å ha lover som beskytter mot hatprat. Han mener også forskningen tydelig viser at hatprat har konkrete, skadelige virkninger. Men han ser på den annen side «mye klokskap» i prinsippet om clear and present danger, altså at et utsagn skal tåles, også i offentligheten, så lenge det ikke utgjør en direkte trussel mot en person eller gruppe.

Svar fra Australia
Ikke noe helt entydig svar hos Shuford heller, med andre ord. Jeg fortsetter letingen etter noen som kan svare på om det gjør noen forskjell å ha en rasismeparagraf. Jeg bestemmer meg for å gå til forskningslitteraturen. Det må da være noen som har forsøkt å måle dette? Til slutt kommer jeg over en lovende tittel: «The Effects of Civil Hate Speech Laws: Lessons from Australia».

Artikkelen er nesten helt ny, publisert i 2015 i tidsskriftet Law & Society Review. Forskerne bak, Katharine Gelber og Luke McNamara, har gjort et grundig arbeid, viser det seg. De har sett på rasisme og hets i det offentlige rom (av den typen Oda Karterud forklarte er vanligst å bli dømt for i Norge), i kommentarfeltene, opplevelsen av rasisme og erfaringene med å bruke paragrafen blant utsatte grupper (targeted communities), og de har sett på endring over tid. Australia har nemlig den store fordelen, sett fra et forskerståsted, at de innførte lovene mot hatytringer først på 1980-tallet, for så å stramme inn bestemmelsene på 1990-tallet. Dermed har man et ideelt scenario for å måle effekten av tilstanden før og etter man innførte loven.

Og forskernes konklusjon er klar: De positive effektene er langt sterkere enn de negative. Lovene i Australia har hatt en tydelig oppdragende og symbolsk effekt. Det har blitt målbart mindre hat i leserinnlegg til avisene. «Selv om svært få anmeldelser fører til rettssak og domfellelse, får disse få sakene stor offentlig oppmerksomhet og virker oppdragende,» skriver forskerne. Det er på den annen siden veldig lite i forskernes funn som tyder på at folk legger bånd på seg i debatten (chilling effect). De samme temaene blir fortsatt diskutert på en «robust» måte, men tonen har forandret seg med tiden. Med andre ord: Det er blitt mindre hatprat som følge av lovene, men ikke mindre debatt om «politisk ukorrekte» temaer.

Forskerne er videre av den oppfatning at funnene deres lar seg overføre til andre land. «Særlig vil våre funn når det gjelder oppdragende og symbolsk effekt ha stor overføringsverdi», skriver de. De hevder at de har gjort funn som man ikke ville sett i land uten lover mot hatytringer.

«Det første er den bevisste bruken av tidligere dommer som et virkemiddel for å avskrekke folk fra å ty til hatprat. Det andre er bruken av at lovene finnes som en trussel eller et incentiv for hatpratere til å avstå. Det tredje er den symbolske følelsen av beskyttelse som lovene gir [...] medlemmer av utsatte grupper [...]», skriver de. 

– Må ikke overdrives
Hvor verdifull er denne forskningen? Det er tross alt bare snakk om én artikkel. Jeg henvender meg til den USA-baserte forskeren Erik Bleich, en annen av de ikke alt for mange autoritetene på feltet hatprat. Han deltar i dag på et arrangement i regi av Fritt Ord der han og blant annet skribent Mohammad Abdi diskuterer boka hans "Freedom to be racist" (2011). 

– Mitt syn på dette, som en som har studert dette en del, er at det er ekstremt vanskelig å vurdere utfallet av denne typen lover på en konkret måte. Jeg må likevel si at artikkelen av Gelber og McNamara slo meg som en av de mer interessante jeg har lest på en stund, skriver Bleich i en epost til Utrop.

Bleich ser lover mot hatprat som «potensielt nyttige», så lenge de ikke håndheves overdrevent.

– Med overdrevent mener jeg at man saksøker for marginale ytringer. Hvis lovene derimot brukes på svært grove ytringer, vil de gi en følelse av hvor samfunnets grenser for aksepterte ytringer går og kan gi opphav til den typen debatter om grenser som motstanderne av slike lover sier de ønsker seg. Jeg mener det vil føre til at folk som har et genuint ønske om å piske opp hat vil måtte tenke seg om to ganger før de sier noe og vurdere nøye hvordan de sier det. En rasismeparagraf vil ikke stoppe rasisme eller hat, men den vil kunne stoppe de verste variantene av det.

Bleich innrømmer at det også følger ulemper med lover mot rasistiske ytringer.

– I noen tilfeller fører domfellelser til en «martyr-effekt» eller «megafon-effekt», som betyr at domfellelser får rasister til å fremstå som martyrer, eller rettssaker gir en offentlig stemme til en person som ellers ikke ville hatt det. På den annen side er disse effektene sjeldnere enn det motstanderne av denne typen lover tror.

Fakta: 

Det er straffbart å komme med grove hatefulle eller diskriminerende ytringer mot enkeltpersoner, ifølge straffelovens § 185. Ytringsfrihet er et avgjørende prinsipp i norsk lov, men er altså ikke absolutt. 

Paragraf 185 kalles også rasismeparagrafen, men er ikke bare rettet mot rasistiske ytringer. Den gjelder også homofili, samt religion og livssyn. Fra juni 2013 er dessuten grovt krenkende uttalelser som har sammenheng med nedsatt funksjonsevne omfattet av bestemmelsen.

§ 185 om hatefulle ytringer er formulert slik i loven: 

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne.

Kilder: Store norske leksikon og Lovdata