Det bevilges enorme summer til religiøse menigheter, mens møteplasser som er åpne for alle, blir nedprioritert, mener Farida Ahmadi.
Foto: Are Vogt Moum

– De religiøse organisasjonene har blitt for dominerende

– Staten bør begrense støtten til religiøse menigheter og heller satse på å bygge opp møteplasser som er nøytrale og inkluderer alle, mener Farida Ahmadi, forfatter av boka Tause skrik.

Utrop nr. 38/2015 (08.10.2015)

– For en god del år tilbake startet jeg en organisasjon som het Kvinner mot fundamentalisme. Vi holdt det gående ganske lenge. Men til slutt måtte vi gi opp. Det var ingen steder vi kunne hente støtte. Hadde vi derimot startet ”Islamsk organisasjon for fred” (et fiktivt navn, journ. anm), hadde vi nok fått støtte ganske fort, mener Ahmadi.

Farida Ahmadi har bakgrunn som demokratiforkjemper i Afghanistan. For 24 år siden kom hun til Norge som flyktning. Under samtalen vår sitter referansene til franske og tyske filosofer og forfattere løst, men hun henviser også til persiske ordtak og muslimske tenkere, blant mye annet. I 2008 ga hun ut boka Tause skrik, der hun argumenterer for at multikulturalismen gjør syk. Innvandrere som opplever strukturell rasisme og hindre for å delta i det norske samfunnet, internaliserer etter hvert en smerte som gir seg utslag i fysiske symptomer, hevder hun blant annet.

Under et seminar tidligere i høst tok du til orde for at staten og sivilsamfunnet i større grad bør legge til rette for nøytrale møteplasser og arenaer der folk kan utveksle synspunkter og erfaringer uten religiøse føringer. Hvorfor mener du dette er så viktig?

– Mange forstår ikke hvor fort globaliseringen går og hvor globalisert Norge har blitt. Det som skjer i Afghanistan eller Pakistan, skjer også her i Norge. Med det mener jeg at når norske myndigheter gir støtte til religiøse menigheter, gir de samtidig støtte til folk og organisasjoner som er del av globale nettverk. Det er ikke uproblematisk. Dette gjelder også kristne organisasjoner og menigheter, eller hinduistiske for den saks skyld. Jeg snakker ikke bare om islam, understreker hun og fortsetter: – For at vårt flerkulturelle samfunn skal fungere, må vi ha steder der vi kan møtes og snakke sammen på tvers av gruppetilhørighet.

– Møteplasser har blitt et slags moteord i debatten om integrering. Samtidig ser vi at i praksis søker folk med samme religion og etnisitet sammen. Hvor realistisk er det å få til nøytrale møteplasser der folk faktisk møter opp?

– Jeg mener at det er vanskelig, men mulig. Mye kan gjøres både fra myndighetenes og de frivillige organisasjonenes side. Ett viktig grep regjeringen kan ta, er å begrense støtten til religiøse menigheter. Pengene bør i større grad gå til livssynsnøytrale prosjekter og arenaer. Regjeringen bør oppmuntre organisasjoner til å samarbeide mer om å invitere minoriteter inn. Et eksempel er lokale kvinnegrupper. I dag er det slik at kvinneorganisasjonene ofte jobber hver for seg med sine små prosjekter. I en by som Oslo med en så stor minoritetsbefolkning, bør kvinneorganisasjonene gå sammen for å rekruttere minoritetskvinner til felles prosjekter. Også kommunale og private virksomheter har en jobb å gjøre. Tenk for eksempel på de eldre i Oslo. Mange eldre innvandrere sitter hjemme og har liten lyst til å treffe nordmenn, mye på grunn av at de mangler kunnskap om hvordan nordmenn er. Dette går det an å endre på, men da må det settes av ressurser og satses på praktisk integrering i lokalsamfunnene.

– Troende mennesker har ikke sjelden en sterk trang til å gjøre godt og hjelpe andre. Dette gir seg også utslag i at menigheter startet hjelpearbeid, tar seg av svake grupper i samfunnet osv. Er ikke et slikt engasjement positivt?

– Det kan det være, men når mennesker føler seg truet lager de grenser rundt seg. Derfor går mange fattige innvandrere i moskeer, templer eller kirker. Når staten i tillegg betaler for dette blir grensemarkeringen enda sterkere, og dette mener jeg er feil. I stedet kan myndighetene gi støtte til noe mer samlende. Hvorfor ikke gi kulturelle klippekort til svakstilte grupper, slik at foreldre kan gå sammen med barna sine og se for eksempel Karius og Baktus på teater. Dette forslaget kom fra Belquis, en muslimsk kvinne.

– Mitt poeng er at det må finnes nøytrale arenaer også, der folks engasjement kan få komme til uttrykk. Politikerne må innse at multikulturalisme forsterker skadelig gruppetenkning. Det er også problematisk om alle slags saker skal løses i en religiøs kontekst av folk som har en agenda i konflikt med humanitære verdier. Da Hanne Harlem var justisminister i 2001, kom det for eksempel et forslag fra noen imamer om at kriminelle skulle få sone i moskeene. Dette protesterte jeg og Shabana Rehman mot. Forslaget er et typisk eksempel på en feilslått tankegang der religiøse miljøer gis oppgaver de ikke bør ha.

Farida Ahmadi forteller at hun var hun møtte justisminsteren under en appell på Grønland Torg der forslaget om soning i moskeer ble diskutert.

– Jeg sa til justisministeren at hvis du støtter imamenes forslag, vet du at du da praktiserer Talibans lover og regler på det norske samfunn? Er du bevisst på det? Journalistene fra Aftenposten som skrev en sak om min kritikk, torde ikke å skrive alt jeg sa. Den slags selvsensur skader demokratiet. Vi har et samfunn som utvikler seg i gal retning når våre unge reiser til IS og ikke føler noen tilhørighet i det norske samfunn fordi politikerne og media ikke snakker om de reelle årsaker til diverse problemer, blant annet kriminalitet.

Ola Henmo var en av journalistene som skrev om Farida Ahmadis kritikk av Hanne Harlem i 2001. Han kjenner seg ikke igjen i påstanden om at han ikke skal ha turt å gjengi hele Ahmadis kritikk. 

– Dette er 14 år siden, så tilgi meg for ikke å huske detaljene, men jeg ser av sakene det refereres til at det meste av plassen faktisk er viet Farida Ahmadi og Shabana Rehmans kritikk. Det framstår som en smule konspiratorisk å påstå at sviktende mot var grunnen til at jeg ikke skrev alt hun sa. Harlems uttalelser ble heller ikke gjengitt in extenso. Slik er journalistikken, skriver han i en epost til Utrop. 

Fra den andre journalisten som var med å skrive saken, Tone Tveøy Strøm-Gundersen, som i dage er avdelingsleder i nyhetsredaksjonen i Aftenposten, får vi et lignende svar. 

Artikkelen du refererer til er 14 år gammel, så jeg husker ikke alle detaljer. På generelt grunnlag kan jeg si at min vurdering er at norsk presse ikke bedriver selvsensur i kritikk av religion. Men det er aldri plass til alt, hverken av sitater eller uttalelser i debatter. Slik er journalistikken, skriver hun i en epost til Utrop.

Fakta 
Trosamfunn utenfor Den norske kirke får støtte om de har mer enn 500 medlemmer. Per 1. januar 2014 hadde disse trossamfunnene utenfor Den norske kirke nesten 590.000 medlemmer.

Fra 2008 til 2014 økte den samlede utbetalingen av kommunale tilskudd til tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke fra 168,3 millioner kroner til 307,3 millioner kroner, en økning på 139 millioner kroner (tilsvarer en økning på 82,6 prosent). 

Kilder: SSB og Kulturdepartementet